Denne våren har Kunstkritikk fulgt fenomenet post internett-kunst på nært hold. I februar, da triennalen Surround Audience åpnet på The New Museum i New York, kunne vår danske redaktør Pernille Albrethsen fortelle om en utstilling som definitivt satte en ny generasjon kunstnere på det institusjonelle kartet. Samtidig skrev Jacob Lillemose om forbindelsene tilbake til den første bølgen av nettkunst på 1990-tallet. I går kunne vi også bringe nyheten om at fenomenet blir sentralt på sommerens nordiske biennale, Momentum, som åpner i juni. I dag publiserer vi en grundig undersøkelse av fenomenet sett fra kritikkens synsvinkel. Den tyske kunstneren og forfatteren Andreas Schlaegel har på vegne av Kunstkritikk skrevet en introduksjon til temaet og intervjuet 21 nordiske og internasjonale skribenter om hvilke utfordringer de ser for kritikken i møte med den nye kunsten. Finnes det et generasjonsskifte i kritikken som tilsvarer generasjonsskiftet i kunsten, spør Schlaegel. Den London-baserte kuratoren, kunstneren og kritikeren Cedar Lewisohn svarer med den slovenske filosofen Slavoj Žižek: «Det finnes ingen eksperter lenger, bare folk med meninger. … Jeg ser på noe. Jeg skriver om det, du er uenig og skriver en kommentar under teksten. Jeg tar feil, du tar feil, hvem vet?» Kunstkritikk ble startet i 2003 og er et ektefødt barn av nettet. Men i takt med oppblomstringen av sosiale medier har vi i økende grad inntatt rollen som formidler av den klassiske kritikken. Det kan synes som en konservativ og bakvendt strategi, men det er egentlig bare en endret rolleforståelse som ligger til grunn. De sosiale mediene trenger substansielle ytringer som kan strømmes, sirkuleres, deles og kommenteres. Et sted må slike bevegelser starte. Vi forsøker å være et sted som starter bevegelser, framfor å være stedet som sirkulerer andres bevegelser. I framtiden tror vi likevel vi vil se at kritikerens utsagnsposisjon vil endre seg, om enn noe langsommere enn andre stemmer på nettet. Samtidig har vi – som mange andre marginale publikasjoner – ofte følelsen av at vi produserer tekster for et stort arkiv, ikke for en bred leserskare. Kanskje bredden i vår leserskare først materialiserer seg over en lengre tidsperiode. Eller kanskje den ikke i det hele tatt kan måles i antall lesere, men i lesernes spesisifikke posisjoner og prosjekter. En tekst skrevet for Kunstkritikk i 2015 kan bli virkelig verdifull først i 2020, når noen skriver en doktorgrad om et emne som vi har tatt opp. Slike fortellinger om «den lange halen» og det vi kan kalle presisjonspublisering er også en del av kritikken i nettets tidsalder. Jonas Ekeberg Kunstkritikk Uke 17 20-24 april, 2015 NYHETER Reportasje: Oslo Open Intervju: Institutt for degenerert kunst Notis: Marta Kuzmas planer möter motstånd Notis: Momentum uten yngre norske kunstnere Intervju: Kunstpris til Anne Katrine Dolven KRITIKK What’s Happening, Statens Museum for Kunst, København Olof Inger, Annaellegallery, Stockholm Carlos Garaicoa, Museet for samtidskunst, Oslo Dora García, Galleri F15, Moss Andreas Eriksson; Andreas Mangione, Clara Gesang-Gottowt, Henrik Eriksson; Scott Olson, Galleri Riis, Galerie Nordenhake, Nacka konsthall, Stockholm FEATURE Post-Internet Art Criticism Introduction Post-Internet Art Criticism Survey
Lavtlønnet (eller høytlønnet for den del) brukes vel vanligvis om folk med et ansettelsesforhold til en arbeidsgiver. En snakker sjelden om folk som driver selvstendig på den måten.
Når en er ansatt er en avhengig av å sørge for at arbeidsgiver er tilfreds. Ihvertfall hvis en vil opp og frem. Gjøre karriere og tjene penger. For en lavtlønnet uten penger i kiste vil dette kan hende oppleves som veldig viktig (Pavlov).
Som selvstendig næringsdrivende er en også avhengig av kunder og må ha et produkt som folk ønsker om en skal tjene penger.
Om en produserer med tanke på salg, på oppdrag eller for en arbeidsgiver så er en ikke fri og det en produserer vil bære preg av det. Et slikt produkt – om det er snakk om kunstkritikk – vil ha begrenset verdi. En blir en uorginal stemme som skriver om det en får beskjed om å skrive om på den måten en forventes å skrive om det på.
Det er mye mer interessant å lese folk som skriver om noe på eget initiativ – fordi de har lyst til det – og som leker seg når de skriver; isteden for å følge en oppsatt mal om hvordan en kritikk skal bygges opp som de har lært på universitetet.
Hei Jonas!!!
Støre behersker fagspråket. Hoksrud og Bøler gjør det ikke. Det de sier er uten substans. Henger du med? De som kaller Støre for en tåkefyrste bør heller anstrenge seg litt for å forstå hva han sier. En bør kunne kreve at folk forstår at dette fagspråket han bruker er nødvendig. Hvis de bare anstrenger seg litt for å overvinne språket vil belønningen bli stor. De vil da lære seg å respektere og sette pris på Støre og det han har å si.
Hei Knut!
Takk for viktige kritiske tilbakemeldinger. Kunstkritikk har som mål å holde høy faglig kvalitet, men samtidig være relevant for folk utenfor kunstfeltet. Det er ikke alltid vi klarer dette, men vi forsøker.
Samtidig er det klart at Kunstkritikk til tider – dersom vi må velge – lander på et fagspråk fremfor et allment språk. Da krever vi av våre lesere at de er villige til å akseptere at dette kan være nødvendig, og at det til og med kan være noe interessant og viktig i dette som kalles «språkets anstrengelse». Ut fra hva du skriver er jeg usikker på om jeg får med meg deg på dette resonnementet?
Når det gjelder nyhetssakene handler de ofte om kulturpolitikk, ja, og det er klart kunstnere, kritikere og institusjonsfolk er opptatt av de økonomiske betingelsene for sin virksomhet. Kunstnere og kritikere er blant samfunnets absolutt lavtlønte, så vi synes det er rimelig å følge disse debattene. I tillegg er kunstfeltet i sentrum for en kulturkamp der instrumentelle og økonomiske hensyn står mot kunstens egenverdi og kritiske utsagnskraft. Også av denne grunn er kulturpolitikken viktig for Kunstkritikk.
Når det gjelder gode skribenter så vil det dukke opp nye stemmer på Kunstkritikk i løpet av året. Håper en av disse vil tilfredsstille dine ønsker og krav.
Mange av de som skriver her virker lite engasjert i det de skriver om. Språket i mange av tekstene minner meg om et slags byråkratspråk. Tørt, grått og uinspirert.
En som er engasjert og skriver ut fra det vil engasjere andre.
De som skriver her – gjør de det fordi de har et oppdrag om å skrive? Er målet å krote ned en tilstrekkelig lang tekst som vil tilfredsstille en redaktør? Er de ute etter å skape seg en karriere? Et levebrød?
I kritikken virker det ihverfall sjelden som om man skriver for å formidle noe en er opptatt av, mer som en sitter å dikter opp et eller annet en kan mene. Det er jo ikke så rart at det blir sånn om en blir sendt ut for å se en eller annen utstilling med forventning om at en skal skrive noe om den. Er det sånn dere gjør det?
I mange tekster dreier det seg om støtte, stipender, stillinger osv. Vinklingen er da forutsigbar. Disse tekstene er som treige innlegg i en fagforeningsblekke.
Dere burde prøve å knytte til dere noen som er kunstintresserte og som samtidig skriver virkelig godt. Gulroten bør være frihet til å skrive om hva en vil – så lenge det dreier seg om kunst. En enkelt person som skriver virkelig godt vil være nok til å heve siden.