I Oslo dukker det stadig opp nye barer og restauranter med naturvin og surøl på menyen. For å lage disse produktene er skånsomme prosesser og et mangfold av gjærsorter helt sentralt. Det ønskede resultatet er kompleks og velsmakende drikke. Væsken Anders Dahl Monsen og Arne Skaug Olsen produserer i utstillingen Fermenting Subjects på Podium i Oslo smaker imidlertid dritt.
Utstillingen består av åtte nesten gjennomsiktige plastbøtter fylt med vann og sukker, og klaser med ledninger og rør av plast som henger i et stillas av furu. Det kan ligne et improvisert hjemmebrenneri, og videre destillering til sprit er også det eneste denne væsken er egnet til. For stikk i strid med mikrobryggerienes prinsipper har kunstnerne tilsatt et hurtigarbeidende ølgjær i hver av bøttene. Det formerer seg eksponensielt til billioner av celler som omdanner sukker til alkohol. Ved normal ølbrygging tar denne fermenteringen minst en uke. På Podium er prosessen ferdig på en halv dag.
Så handler Fermenting Subjects ikke om smak, men om lyd. I tillegg til alkoholen produserer fermenteringen karbondioksid, og fordi bøttene er lufttette danner det seg snart et trykk i hver av dem. Trykket unnslipper via plastledningene; disse fører til en analog miksepult, og dernest til plastrør, som har fått hver sin lille «hette» av søppelsekker eller blå engangshansker. Gassen får hettene til å vibrere, og fordi rørene er i ulike størrelser og tykkelser, oppstår det et mangfold av lyder. I galleriet høres en konstant sitrende summing. Utover dagen, ettersom gjæringen tiltar, øker intensiteten og frekvensen. Snart danner fermenteringsprosessen et viltvoksende kor av hva som ligner et pumpeorgel, en flokk kuer, eller en hval.
Dette organiske instrumentet formidler lyden av forråtnelse slik den skjer overalt. Ølgjæren finnes imidlertid ikke i naturen, men er en organisme foredlet av mennesker siden førhistorisk tid. Tittelen, Fermenting Subjects, antyder at gjæren også har utviklet en slags egen identitet, eller selvbevissthet. I dette tilfellet er cellene neppe klar over at de produserer musikk. Men kultivering har gjort gjærsorten i stand til å konsumere sukker hurtigere enn andre organismer. Dessuten skaper produksjonen av alkohol og karbondioksid et beskyttende miljø for gjæren, der hverken mennesker eller bakterier kan overleve.
Masseorganismens frenetiske arbeid og utslettelse av konkurrerende arter gir lydbildet på Podium en morbid kvalitet. Denne produksjonen er selvsagt ikke bærekraftig, uten påfyll av sukker dør musikken snart ut, og hvis alkoholinnholdet blir altfor høyt dreper gjæren i teorien seg selv. Det er med andre ord en åpenbar likhet mellom de prosessene som er på gang her og menneskenes forvandling av naturresurser til energi og klimagasser. Det er et underholdende spetakkel mens det står på, men det varer ikke evig.
