Dag Solhjells kommentar til Tommy Olssons rapport fra Carnegie Art Award har satt i gang en livlig diskusjon om habilitet på kunstkritikk.no. Diskusjonen har foregått som kommentarer til Tommys tekst og på debattsidene. Nå samler vi trådene, og ber alle om å skrive sine nye innlegg her. Førstemann ut er Dag Solhjell med en presisering av sitt standpunkt.
Dag Solhjells kommentar til Tommy Olssons rapport fra Carnegie Art Award satte i gang en livlig diskusjon om habilitet på kunstkritikk.no. Diskusjonen foregikk som kommentarer til Tommys tekst og på debattsidene. Nå samler vi trådene, og ber alle om å skrive sine nye innlegg her. Førstemann ut er Dag Solhjell med en presisering av sitt standpunkt.
Mer konkret om habilitet og inhabilitet som kunstkritiker, av Dag Solhjell
I forbindelse med diskusjonen om habilitet som kritiker vil jeg få lov til å gi noen eksempler på hva jeg mener er situasjoner der inhabilitet kan oppstå. Jeg ser da bort fra slike opplagte situasjoner med inhabilitet som oppstår med vennskap og slektskap, der hvor økonomiske interesser er eller kan være til stede og lignende.
1 Det synes ikke å være uenighet om at en leder av eller en konservator eller kurator ved et kunstmuseum, eller en kommissær for en biennale eller lignende, ikke samtidig bør skrive kunstkritikk. Det samme gjelder ledere av og ansatte ved utstillingssteder kunstforeninger, kunstnersentra, private gallerier etc. De fleste vil vel også synes at det bør utøves stor forsiktighet med å være kritiker i en periode etter en slik ansettelse.
2 Det er vel neppe heller stor uenighet om at man ikke kan sitte i en innkjøpskomité i offentlige og private samlinger, eller delta i innkjøp til utsmykking av cruisefartøyer og bedrifter, og samtidig (og kanskje også en periode etterpå) være kritiker på det område innkjøpene gjelder.
3 Det er vel heller ikke uenighet om at en kritiker, med mer eller mindre fast stilling, engasjement eller avtale med et medium, bør være meget tilbakeholden med samtidig å være kurator for utstillinger, sitte i innkjøpskomiteer, stipendiekomiteer eller juryer, være styremedlem i noe type galleri eller museum og lignende. Iallfall setter pressens egne regler strenge grenser mot dette, som bare kan overskrides i bestemte, avtalte situasjoner.
4 Når kunstnere skriver kritikker, og de ikke blir inhabile under de foregående punkter, er det vel lite rimelig at de skriver kritikker om kunstnere de har studert sammen med eller hatt som studenter eller lærere, utstilt sammen med, drevet galleri eller tidsskrift sammen med, er kolleger med, vært kurator for utstillinger de har deltatt i eller blitt kuratert inn i utstillinger av, som stiller ut i samme gallerier som dem selv, som har kjøpt dem inn til offentlige eller private samlinger eller de selv har vært med på å kjøpe inn, sittet i stipendkomiteer de har fått stipend fra eller selv gitt stipend, valgt dem ut til representative oppgaver eller selv blitt valgt ut av til representative oppgaver, juryert eller valgt dem inn i utsmykkingssaker eller selv juryert dem inn. Det eksisterer flere slike habilitetssvekkende relasjoner, som reduserer kritikkens troverdighet. Dette koker ned til at kunstnere som deltar i samme objektive nettverk ikke bør skrive kritikker om hverandre eller om utstillinger i regi av utstillingssteder i samme nettverket.
Dette er ingen fyldestgjørende oversikt, men mer eksempler med større eller mindre overføringsverdi til andre situasjoner.
For den uavhengige kritiker, som har det som yrke, er habilitetsproblemene lite vanskelig å forholde seg til. For akademikere i forsknings- og undervisningsinstitusjoner er problemene heller ikke så store, hvis de ikke har andre posisjoner i kunstfeltet. For den kunsthistoriker, gallerist, kunstner eller akademiker som har mange hatter på som sitter på ulike posisjoner i kunstfeltet, og som kanskje vandrer fra posisjon til posisjon oppstår det etter min mening ofte problemer i forholdet til habilitet og troverdighet som kritiker.
Noen kommentatorer synes å tillegge meg den oppfatning at jeg mener at kunstnere ikke er habile, i betydningen kompetente, til å bedømme og kritisere andres kunst. Det mener jeg selvsagt ikke. Jeg har respekt for kunstneres kunstkyndighet, og setter ofte stor pris på den når den uttrykkes skriftlig. Et strålende eksempel som jeg gjerne vil trekke frem, fordi så få kjenner til det i dag, er Gunnar Jansons lille bok om Leon Aurdal.
Dag Solhjell, 27. mars 2004
“All of God´s creatures has a will to survive” – Frank Black
“We´re all prostitutes” – The Pop Group
Dag Solhjell,
jag är inte helt säker på om jag så där utan vidare är beredd att gå med på att bli vare sig arresterad eller frifunnen i det här tillfället, men jag uppskattar ditt svar. Det är mycket enklare att förhålla sig till problemet om man vet mer exakt vad det är frågan om; och du har fram till nu hänvisat till texten som ett oemotsägligt bevis för min inhabilitet utan att närmare gå in på varför. Men när du nu gör det kanske vi kan komma oss ur det här helskinnade; vi står trots allt inte nödvändigtvis så långt ifrån varandra i principerna. Du är bara lite extrem, men det är jag med, så det är ok. Låt mig därför först beklaga om jag varit en tanke agressiv och nådlös i tonen i den här debatten, men sånt sker när jag finner mig beskriven som passande skyteskive och suspekt manipulatör med skjult agenda.
Så låt oss för Guds skull äntligen bli färdiga; om vi börjar med själva texten skulle jag inte vilja kalla den för en kritik, snarare är det väl en kommentar. Den kretsar runt vad jag uppfattar som ett potentiellt problem, och handlar – som dom flesta sett – inte i första hand om utställningen. Och, allvarligt talat, att texten beskriver ett berusat tillstånd betyder inte att skribenten varit packad när han skrev den, herregud! Låt det vara klart att jag var vid mina fulla fem när jag skrev, men att titeln ganska exakt beskriver mitt sinnestillstånd både före och efter – vilket kommer av det jag uppfattar som det mest alarmerande i sammanhanget och vad debatten egentligen borde ha handlat om; frågan om vad som egentligen händer när multinationella företag går in och premierar samtidskonsten. Den paranoida uppfattningen att det nödvändigtvis måste leda till att den för överheten oproblematiska och icke-kontroversiella grenen av samtidskonsten framhävs och belönas blir – tyvärr, för jag skulle verkligen önska att det var annorlunda – bekräftad i det här fallet. Det betyder inte att jag saknar respekt vare sig för dom deltagande konstnärerna eller kuratorgruppen. Inget i texten antyder heller något sådant, tvärtom; juryn beskrivs som “kompetent”, och det står också att flera av verken “isolerat sett ger ett omedelbart sympatiskt intryck”. Att det skulle existera en under- och överklass bland bildkonstnärer på grund av den här sortens tillställningar tror jag inte på, men det finns anledning att fråga sig varför det är så påfallande många målare som arbetar just med måleriets egen inneboende problematik som är representerade. Jag är inte emot den sortens arbeten – och jag uppskattar nästan alla verk i utställningen – men det är ändå ett mikrokosmos av vad som faktiskt sker i det här fältet. Bara som ett exempel; exakt varför är den politiskt orienterade konsten inte där? I en tid när den är mer aktuell och tongivande än den var på självaste 70-talet? Men för all del, om jag får en miljon ska jag sluta fråga – det är inte värre än så.
För övrigt skiljer sig texten om Carnegie Art Award ganska markant från allt annat jag skrivit för kunstkritikk.no, det kan vem som helst som orkar själv se i arkivet. Och i den här debatten blir det av någon anledning aldrig noterat att det förmodligen finns åtminstonde spår av intelligens bland läsarna, som antagligen i dom flesta fall är fullt kapabla till en egen kritisk bedömning. Det är trots allt ingen hemlighet att jag själv är bildkonstnär, och givetvis färgar det vad jag skriver. Det ska vara så; jag kan inte se någon anledning till varför det skulle diskvalificera mig. Jag försöker inte ens skriva objektivt, och jag har heller ingen anledning till det; jag menar för det mesta något om det jag skriver om, så det är per definition skamlöst subjektivt hela vägen. Du menar väl ändå inte att jag ska sluta skriva, Dag Solhjell? Vill du maten ur munnen på mina barn?
Angående min positionering inviterar jag vem som helst som tror sig vara tuff att inta min position; jag tippar dom flesta ger upp och grinar som skolflickor efter en halvtimme. Inom alla yrkesgrupper är det annars vanligt och accepterat att man tar karriärmässiga steg och strategiska moves, men när det gäller bildkonstnärer kallas detta för “positionering” och anses vara något mycket fult och lömskt. Ändå är det knappast några ekonomiska fördelar att vinna på någon av dom positioner som står till buds. Den här tanken att bildkonstnärerna i Norge, (alltså, Oslo), utgör ett ogenomträngligt nät av goda vänner som gör varandra tjänster från sina olika stolar på gallerier, juryer, och som konsulenter, skribenter etc blev först uttryckt av Lotte Sandberg på en helsida i Aftenposten i Januari 2002. Med utgångspunkt i ett nummer av UKS-forum som behandlade fenomenet cross-over beskrevs den generationen bildkonstnärer som fötts på 60 och 70-talet som en självgod samling titelsjuka profitörer som på kort tid intagit varje viktig position i norskt konstliv. Det som kanske hade varit en nödvändig debatt punkterades dock på ett tidigt stadium, så det här har antagligen inte luftats ut ordentligt, och “positionering” har blivit 2000-talets mest överförbrukade ord i bildkonstsammanhang. Men det är egentligen föremål för en helt egen debatt, så jag låter det vara med det.
Men det leder till din aktion att anmäla dig som bildkonstnär, som jag vidhåller har ett grundläggande fel. Signalen du ger är att fattiga kritiker ska insistera på att få pengar av dom välgödda, stenrika bildkonstnärerna. Vore det, ärligt talat, inte mer på sin plats att söka medlemskap i Førfatterforbundet? Eller Norsk faglitterær og oversetterforening? Det är ju trots allt text vi driver med här? Och menar du verkligen att det inte bör erkännas som en egen konstform? Att skriva kritik är väl ändå något som ställer lika stora krav på kreativitet som allt annat författande? Jag ser så klart lika gärna som du att det instiftas stipendier till kritiker, men ska det behöva gå på bekostning av bildkonstnärernas stipendier? När det nu är sagt; jag har inte mottagit något stipendie sedan jag började använda mig av orden “skriva” och “text” i mina ansökningar till stipendutstillingen; så det ska jag ta mig fan sluta med. Hädanefter ska jag låtsas att jag inte skriver alls och använda mig av pseudonym. Positionering, my ass! Å andra sidan är det ett par år sedan jag ställde ut några teckningar i Kirkenes och där upphörde egentligen mina visuella aktiviteter. Min gärning som kurator ska inte heller överdrivas; jag har kurerat EN utställning, och den öppnade för 14 månader sedan – där finns det dock fog för alla möjliga anklagelser eftersom jag inte bara har legat med dom flesta i utställningen; jag har t o m barn med en av dom. Är det ett problem?
Tillegg til ovenstående:
Oops, her har jeg vært litt for raskt ute – Tommy Olsson har allerede skrevet i debattspalten om noe av det jeg har omtalt ovenfor. Jeg sjekket ikke den før jeg skrev det ovenstående. Tommy Olsson – du har allerede svart på det jeg ba deg om i siste avsnitt i mitt innlegg ovenfor. Takk – det var fyldestgjørende. Du kaster også lys over hvilke begrensninger som bør gjelde for kunstnere som vil skrive kunstkritikk. På den ene siden er vi altså helt enige om at habilitet er et poeng i kunstkritikk og om de grunnleggende krav til habilitet hos kritikere, uansett hvilken bakgrunn de har. Du går ut fra din egen fremstilling derfor fri for min påstand om inhabilitet i den aktuelle kritikken. Unnskyld. På den annen side mener du at kunstkritikk er en kunstnerisk virksomhet. Det er jeg altså helt uenig i – hvis du hadde rett, hvorfor da latterliggjøre min søknad om kunstnerstøtte for å få råd til å være kritiker? Min søknads poeng var det motsatte, at det ikke er noe slik sammenfall, og at det er nødvendig å han en kritikk-politikk på samme måte som en kunstnerpolitikk.
Med min unnskyldning her trekker jeg ikke tilbake noe av den generelle kritikken min mot rolleblandinger for utøvere av kunstkritikk.
Til Tommy Olsson,
det er bare en lang påskeferie som har gjort at jeg ikke tidligere har kommentert min påstand om din habilitet. La meg for det første si hva jeg IKKE har ment med inhabilitet i ditt tilfelle – det har med økonomiske interesser, slektskap, vennskap etc. å gjøre. Jon Oves antydning om det har ingen ting med den type habilitet som bekymrer meg, og har selvsagt ikke streifet meg når det gjelder deg.
Den type inhabilitet jeg har hatt i tankene i tilfelle din kritikk av Carnegie Art Award er den som springer ut av at kunstnere som kritikere av hverandre er tilbøyelig til i utgangspunktet å være negativ til kunstnere i andre kunstneriske posisjoner enn dem selv, og til kunstnere som oppnår kunstnerisk anerkjennelse gjennom kanaler de selv ikke anerkjenner eller evt. ikke har adgang til. Din kritikk, slik jeg har lest den, latterliggjør og underkjenner den anerkjennelsesform som Carnegie Art Award representerer, den medvirkning nordisk fremtredende kuratorer har i prosjektet, og de kunstnere som stiller opp i det. Denne kritikken kan lett leses som betinget av din posisjon som kunstner og kurator, og ikke av din vurdering som uavhengig kritiker. En kunstnerskrevet kritikk i denne formen får for meg derfor mindre troverdighet enn en tilsvarende kritikk skrevet av en uavhengig kritiker.
Et annet punkt som utløste min kritikk, var den tilstand du beskriver at du var i mens du arbeidet med kritikken. Det er mulig at du bare har latt som du etterhvert ble overstadig beruset, men jeg har tatt deg på alvor der. Jeg mener at det å skrive kunstkritikk i sterk beruselse gjør kritikeren lite troverdig, eller inhabil om du vil. Det er lite respektfullt overfor de kunstnere som deltok i utstillingen, og som ble tildelt priser. Teksten din var for meg tildels fornøyelig, på sitt beste poengfull, men med liten saklighetsverdi
Jeg har tidligere skrevet at mitt utsagn om din inhabilitet sprang ut av en lenge oppbygget misnøye med tilstanden i norsk kunstkritikk, og i den økende tilbøyelighet til rolleblanding, særlig blant kunstnere som opptrer ikke bare som både kritikere og kuratorer (slik du er presentert som), men også som gallerister, redaktører, juryemedlemmere, skribenter av forord etc. Dersom du ble bedt om å kuratere en utstilling med malere, ville det bli mer påfallende og mindre troverdig om du f.eks. ikke tok med noen malere som sognet til CAA-kretsen, enn om du ikke hadde skrevet denne kritikken. En kritiker, som jevnlig skrev for en avis, ville av denne avisen ikke få lov til å kuratore en slik utstilling, uten å bli midlertidig suspendert fra kritikeroppgavene eller få andre begrensninger på sin kritikkvirksomhet, f.eks. skrive kritikker om samme oppdragsgivers utstillinger eller om de kunstnerne man kuraterer inn i utstillingen. Fordi det er strengere regler om habilitet for en uavhengig kritiker enn for en kunstner, blir også den kunstnerskrevne krtiikken lett mindre troverdig – det krever iallfall større oppmerksomhet omkring mulige inhabilitetsgrunner.
Jeg noterer meg også at jeg merker en sterk irritasjon fra din side over min påstand, noe som viser det berettigede i å holde på rene linjer når det gjelder habilitet som kritiker. Det er derfor forbausende at oppmerksomheten om inhabilitet har vært så liten, selv innad i Kritikerlaget. Jeg kan også forestille meg en tilsvarende sterk irritasjon hos de kunstnerne som deltok på den utstillingen du kritiserte.
Jeg har også skrevet at jeg i min iver på jakten etter mål her kanskje har truffet gal skive, dvs. deg og kunstkritikk.no. Det er mulig du er helt uskyldig her, men det virker bare ikke slik på meg slik din kritikk var formet og slik du blir presentert som bidragsyter. Men dersom du mener at det er jeg som har bevisbyrden så må jeg jo være enig i det. Noen andre bevis har jeg ikke muligheter for å legge frem, så derfor må du vel anses som frikjent på dette grunnlaget, om du selv ikke legger frem opplysninger som tilsier noe annet. Jeg ønsker heller ikke å være noe inhabilitetspoliti – “arrestasjonen” av deg var mer et spontant utbrudd av en kritikk bygget opp over tid – jeg er mer interessert i prinsippene.
Det kunne nå være interessant om du, som åpenbart har sterke meninger om inhabilitet i kunstkritikken, og som har erfaringer med den type rolleblanding jeg er kritisk til som bakgrunn for en kritiker, kunne uttale deg om de mer generelle sidene ved dette problemet.
Så, om jag så ska behöva göra det varje vecka, och när jag tröttnar – en gång i månaden; jag försöker mig på något fler har försökt före mig; kan du precisera under vilken punkt du menar att jag har felat?
Til Tommy Olsson.
Jeg hadde selv sterke kvalmefornemmelser under Carnegie-åpningen og visste at noe av kvalmen er berettiget, men at jeg kanskje burde få opp humøret og prøve å kose meg i slike settinger. Klarte det ikke, selv etter at jeg kom over overraskelsen over i det hele tatt å bli invitert.
Men i vårt daglige slit blir slike settinger så utrolig kvalme, man får liksom ikke lyst på gratisindrefileten de serverer en gang. Det blir som når innbyggerne i DDR fikk 100 DM (vestvaluta) i hilsningspenger når de for første gang skulle få lov til å besøke luksuslandet i vest. Spiser du ved luksuskoldtbordet som trøkkes opp i trynet ditt, eller lar du være når du uansett ellers ikke får mer enn småmynt for å skrive om kunsten de smykker seg med?
Takk for artikkelen din, Tommy Olsson, den fortalte meg en hel del, men ikke noe om habilitet.
Derfor over til neste adressat:
Til Dag Solhjell.
Slutter meg til ditt punkt en og to, med det forbehold at “område” i punkt to må defineres i det enkelte tilfellet og oppleves som for beslektet, dersom man skal kunne sies å være innhabil. Definisjonen av “område”, ser jeg imidlertid som utfordrende, i noen tilfeller hinsides mulig vil jeg tippe.
I ditt punkt tre, så er jeg glad for at du minner om pressens egne strenge regler på området. Skriver kritikere i pressen kan de selvfølgelig ikke avskrive disse reglene, uansett hvor mye frilansere de er. Som BILLEDKUNST nylig omtalte, har avisene ulik praksis her. Men åpenhet og kontakt med kulturredaktør om slike ting har jeg for min egen del aldri følt at verken anmeldelsene mine eller jeg selv har tapt på.
Når det gjelder ditt punkt nummer fire, tror jeg det er helt umulig å få til i praksis, og at det dessuten ikke er ønskelig i dagens undervisningssituasjon – alle gjestelærerne tatt i betraktning. Det ville vært annerledes i undervisningsmodeller der man forholder seg til et fåtall lærere eller bare en professor, en slik situasjon ønsker jeg oss ikke tilbake til.
Apropos tilbake, Jon Refsdal Moe hevdet i et tilsvar til Solhjell (skrevet i responsstrømmen etter Tommy Olssons Carnegie-kritikk) at vi burde ha lagt dette med habilitetdiskusjoner bak oss. Jeg forsto deg vel ikke rett der, Jon Refsdal Moe? Personlig er jeg opptatt av at vi alltid holder denne diskusjonen lunken og gjerne glovarm innimellom. Er glad for at det finnes personer, som Dag Solhjell, med høye idealer omkring habilitetsspørsmål, det har kritikerne bare godt av. Samtidig anser jeg noe av strengheten din, Solhjell, fot å være utopisk. Det betyr ikke at vi ikke skal diskutere den.
I debatten har det også vært snakk om at noen har en del kvartaler rundt kunstnermiljøet på baken, mens andre kanskje har akademikerbakgrunn. (Tror dette var i Arve Røeds innlegg.) Jeg tror det finnes noen slike forskjeller som tas opp i det innlegget, at noen kjenner mange kunstnere og lærer mye av det osv., mens andre i mindre grad frekventerer kunstnermiljøer. Men disse forskjellene må ikke regnes som diametrale motsetninger.
Det er viktig å huske at vi snakker om mange kunstnermiljøer, ikke ett. Og at ingen er ekspert på dem alle. På samme måte er det ingen som er utlest på kunsthistorie eller kunstteori, uansett hvor mange år på universitetsbenken eller akademibenken. De fleste av oss har erfart litt fra den kanten og litt fra den, vi er ikke automatisk representanter for vår utdanningsbakgrunn selv om den selvfølgelig preger en, men det kommer så mye annet i tillegg. Hvem vi lever sammen med, hvordan vi møtte kunst i oppveksten…hvor mange kunstnere vi betrakter som venner i dag. er ikke det eneste utslagsgivende.
Selv ser jeg ofte forskjell på mine kritikker (jeg er kunsthistoriker) og de mer kunstner-nære når det gjelder beskrivelser av teknikk. Lærer masse når f.eks. fotografer skriver om fotografer, men selve beskrivelsen er jo sjelden mer enn begynnelsen på en kritikk.
Vi trenger ulike stemmer. “Rene” stemmer finnes ikke. Og de stemmene som fullstendig har gitt opp habilitetsproblematikken, kan ofte være morsomme å høre/lese. Håper på mange nyanserte innspill utover, også fra debutdebattanter på kunstkritikk.no. Når jeg mener vi trenger denne diskusjonen er det fordi troverdigheten vår som kritikere kan svinge fra sak til sak. Vi er naive om vi innbiller oss at bare en byline er nok til å heve oss over habilitetsspørsmål.
Så, jag försöker mig på något fler har försökt före mig; kan du precisera under vilken punkt du menar att jag har felat?