Det er vittig, det er mange farger, spøkefullt og håndverksmessig en form for ekstremsport. Det er med en slags selvfølgelighet jeg konstaterer at disse arbeidene med gjentagende form – en mellomting av akustisk gitar og 2000 år gammel oppgravd amfora – med sine like konsekvent gjentagende farger, plutselig skiller seg radikalt fra hverandre når man ser dem fra den andre siden. De litt utflytende fargene er ikke ukjente, det er glasur på brent keramikk, sånn som den ofte ser ut på bruksgjenstander: glossy og mild, over kanten til vennligsinnet i tonene.
Forskjellen er at fargene her er så mange, varieres i diverse blomstrete mønster og bærer med seg et vagt, men insisterende, ekko av Andy Warhols Flowers fra 1964. Ulikhetene som distansen i tid og metode medfører, for ikke å nevne fargenes valør og intensitet, er kanskje ikke mye å diskutere – men berøringspunktene er likefullt der. Flowers er, til tross for alle variasjoner og nummererte opplag av utsnitt og detaljer, i likhet med så mange andre av Warhols silketrykk fra denne perioden, et tapet. Det gir seg i hvert fall ut for å være brukskunst, og det var da også poenget, selv om det fortsatt, nesten 60 år senere, sitter trygt bak glass og ramme. Og det blomstrete mønstret som følger de fleste av arbeidene i den utstillingen her bærer altså, om enn litt motvillig, denne senmodernistiske forankringen med seg.
Det blomstrete mønsteret til Marthe Elise Stramrud kunne helt fint latt seg oversette til et tapet, eller for den saks skyld gavepapir, eller nesten hva som helst egentlig. Men prosessen går stikk motsatt vei her og nå. Det befinner seg på heller svære, og tilsynelatende tunge objekter, som det er fort gjort å konstatere vil være svært ubrukelige som hverdagsgjenstander. Det er vanskelig å helt se de skulle være nødvendige på kjøkkenet eller badet, for å si det sånn. Det kanskje er formen til en vase, men det er jo slett ikke noen vase. Like lite som Flowers er å se fra gulv til tak i de tusen hjem.
Men for ordens skyld; utstillingens minste arbeid – man må faktisk ha øynene med seg her – er også det eneste som faktisk lar seg bruke; en rødbrun knagg til å henge jakken sin på. Litt større enn det som ellers er vanlig, men bare litt. Hengende litt avsides og alene på en svær hvit vegg, som en spydig slengkommentar for dem som blir lenge nok i rommet til å oppdage den. Kanskje jeg ikke burde nevnt det, for det føles litt som å si at det er butlern som er morderen i en anmeldelse av Agatha Christie, men det er på mange måter det arbeidet jeg liker best. Det er i hvert fall den ene lille tingen som får resten til å falle på plass.
Nå skal det og sies at assosiasjonene i like høy grad går noen tusen år lenger bakover enn til midten av 1960-tallet, og det er ingen grunn til å bite seg mer fast i Andy Warhol enn nødvendig. Vi er tross alt hinsides ismenes tid, og det er heller få åpenbare argumenter for hvorfor dette på noen som helst måte skulle la seg misforstå som popkunst. På denne siden av det postmodernistiske punktum vil slike ambisjoner uansett falle tungt med hodet først. Konsumsamfunnets endetid er en vanskelig kontekst for den slags øvelser. Dette her er noe annet. Prosjektet kommer i rett nedstigende linje som logisk progresjon i den oppreisning og relevans håndverksbaserte medium er blitt gitt de siste ti år. Tekstilarbeider som tar over et helt rom, tresnitt som er så intimiderende i størrelse at man må lure på hva slags tre det er de har klart å felle, og selvsagt er det nødvendige skrittet for keramikken å ganske enkelt bli større.
Nettopp størrelsen fremstår, i hvert fall i noen grad, både som overordnet mål og tema her, men arbeidet har altså langt mer substans enn som så. Det ville jo ellers vært fort gjort å konstatere hvor kunstnerskapet går herfra – det vil ganske enkelt bli større. Og derfra, enda større. Og vi vet hvordan sånne historier slutter. Det er sannsynligvis, og forhåpentligvis, ikke sånn det vil foregå fremover, og det er og en grunn til at jeg liker den knaggen så godt. Ikke bare fordi jeg lett kunne stoppet den i lomma og tatt den med hjem, men fordi den er med på å markere det uforutsigbare med det å drive med kunst overhodet. Ikke at jeg i min villeste fantasi hadde sett for meg noen av de andre tingene her heller før jeg kom meg ut den dagen, men de er uansett samlet under et estetisk regime og en etterstrebet størrelse, og knaggen utgjør et nødvendig brudd med begge deler. Og, ja, det vekker en genuin nysgjerrighet på hvor i alle dager man tar det herfra.
Spørsmålet er jo heller ikke hva man skal med det – det vet vi jo egentlig – men hvor man skal med det. Det er ikke lett for meg, som ga opp leire allerede på 1980-tallet, å avgjøre om det som står her er en heroisk prestasjon, men det er sånn det oppleves når man befinner seg i samme rom. En slags ærefrykt. Som var det en samling pokaler i klubblokalene til RBK. Svære pokaler. Og jeg husker jeg pleide å tenke på keramikere som noen kaffekrusbesatte pyser den gang jeg ga det opp etter å ha laget mitt fjerde askebeger, men det er altså lenge siden og ting forandrer seg. Det kommer det her og til å gjøre.
