Besøket i bergensbaserte, sør-koreanske Kim Hankyuls utstilling M. Butterfly på Kraft i Bergen oppleves som å tre inn i en mellomting mellom et budoar, et bordell og en liten teaterscene. Rommet er omsluttet av mørke, gulvside gardiner og fylt med forlokkende elementer: Hvit damp siver stille ut av en rosa glasskål plassert på gulvet like foran inngangen, og en hodeløs figur ikledd blå silkehanbok (nasjonaldrakten i Hankyuls hjemland Sør-Korea) synes å hilse meg velkommen med utslåtte armer. På et stativ bak figuren er sorte ledninger sammenkveilet i en formasjon som ligner en tradisjonell sørøst-asiatisk håroppsats. Sett fra riktig vinkel, blir ledningsformasjonen «hodet» til den hanbokkledte figuren.
På gulvet ligger ledninger på kryss og tvers og forbinder skulpturer i glass, tre og metall med høyttalere og et støyende, skjult strømaggregat. Flere av skulpturene er prydet med generisk «østlig» symbolikk som minner om utsmykningen av asiatiske restauranter i Europa: former som ser ut som østasiatiske skrifttegn, men som ikke nødvendigvis betyr noe. Forankret i orientalistiske forestillinger om en felles østasiatisk kulturarv, utvides Hankyuls ellers stramme formspråk seg her i lek med klisjeer om «Østen». Samtidig påminnes man hvordan blåøyde forventninger til «asiatiskhet» også former selviscenesettelsene til den sørøstasiatiske diaspora. Hankyul iscenesettelser av vestlige forestillinger om Asia iscenesetter også blikket på «den andre» som konstruerende kraft. Spenningen mellom autentisitet og fiksjon i møtet mellom ulike kulturer er følbar, underbygget både av utstillingens kontrastfylte materielle møter og, ikke minst, «dramaet» som utspiller seg i rommet.
En konstruksjon plassert ved inngangen slår i en gong og markerer starten på et forhåndsprogrammert sonisk og kinetisk hendelsesforløp. En rekke plutselige, høye lyder dundrer ut av høyttalere i samklang med en jevnere, mer lavmælt komposisjon som spilles fra en rekke takhengte glassylindre inntil den ene gardinveggen. Samtidig våkner «kvinnefiguren» til liv og begynner å snurre rundt. Det er noe såpass forførerisk ved måten den silkekledde figuren beveger seg på, at selv om hanboken hun bærer har en helt annen faktisk betydning, kan jeg ikke hjelpe for å tenke på henne som en geisha som forsøker å lokke meg til seg — en invitasjon til å komme nærmere, men på en måte som er så voldsom at den fremstår påtvunget, til og med truende. Plutselig spretter et rødmalt paraplyskjelett opp, og en gruppe hårfønere montert på baksiden av håroppsatsen skrur seg på slik at lange, røde pompomer blafrer i den varme luften bak henne.
Bak gardinene, i den innerste delen av galleriet, står små glasskulpturer formet som vertikalt oppstilte, rosa ark på gulvet. Den ene er koblet til et lite piskeinstrument, og mikrofoner forsterker lyden av en hard stang som smeller inn i det tynne, nesten gjennomsiktige glasset. Der jeg står og observerer instrumentet blir jeg helt anspent, innstilt på at materialet når som helst skal knuse. Men Hankyul mestrer den vanskelige balansegangen å opprettholde spenningen uten at det faktisk noensinne skjer.
Det kinetiske showet til Hankyul minner om sceneeffekter og leder tankene til teateret. Det samme gjør tittelen, M. Butterfly, som henviser til David Henry Hwangs skuespill ved samme navn fra 1988 (som igjen spiller på Puccinis opera). Hwangs stykke er basert på en virkelig kjærlighetsaffære mellom en fransk diplomat og en kinesisk operasangerinne, som det viser seg at egentlig er en mann og attpåtil spion for kinesiske myndigheter. Med utgangspunkt i det faktum at kvinner på scenen i såkalt Pekingopera spilles av menn, tematiserer stykkets handling både globalpolitisk stormaktsspill og kjønnsidentitet: Både på scenen og i det virkelige liv ikler vi oss ulike masker, og kontrastene mellom selvbilde, bildet man viser verden og andres fortolkning av det er potensielt store. Hankyul utvider denne dynamikken til å gjelde grupper så vel som individer. Det er fristende å koble dette til teorier om representasjon, men dissonansen som frembringes i møtet mellom lyd, stoff og bevegelser i M. Butterfly stimulerer til en umiddelbar og fysisk form for erkjennelse, som ikke behøver støtte fra et slikt diskursivt tillegg.
Referansen til Hwangs stykke i kombinasjon med de mange taktile møtene mellom harde og sarte elementer i utstillingen gjør meg bevisst hvordan jeg selv nærmer meg og sorterer omgivelsene. Både under besøket i utstillingen, og mens jeg i ettertid skriver dette, krever fortolkningsarbeidet at jeg reflekterer over egne forestillinger og hvordan jeg selv bruker nedarvede kategorier som feminin og maskulin, vestlig og østlig til å sortere inntrykkene jeg tar inn. Likevel oppleves ikke utstillingen anklagende. Den tilsynelatende vilkårlige bruken av hverdagslige gjenstander som hårfønere og de plutselige, teatralske effektene har noe befriende humoristisk og slapstickaktig ved seg. Som en god komedie fremfører M. Butterflysin kritikk på en måte som letter sinnet.