Sentralt i Marianne Heiers utstilling Crew står et arbeid som tar utgangspunkt i en gave. Gaven er gitt fra Heier til Nasjonalmuseet for Kunst, og består i påkostningen av et nytt pauserom for museumsvertene ved Nasjonalgalleriet, som er en del av Nasjonalmuseet, hvor Heier selv inntil nylig har arbeidet som vert.t. For egne penger har hun engasjert to arkitekter som har planlagt et fantasifullt og moderne oppholdsom som skal erstatte de relativt enkle lokalene som ble brukt til dette tidligere. Samtidig som gaven fungerer som et bidrag til vertene, er den også et spark til institusjonen, som har langt mer moderne pauselokaler for ansatte i høyere stillinger, andre steder i museet.
Som en del av prosjektet har Heier laget en film hvor hun intervjuer tidligere museumsvert-kolleger fra Kunstindustrimuseet. Her forteller vertene, som er nyutdannede kunstnere og akademikere, om sine egentlige interesser og talenter som de dyrker utenfor arbeidstiden, og som de håper å kunne leve av på sikt. Slik blir vi minnet om spriket mellom vertenes kompetanse og deres relativt enkle arbeidsoppgaver. På denne måten fungerer Crew også som en dokumentasjon over et voksende fenomen, nemlig overproduksjonen av kunstnere og humanister fra utdannelsesinstitusjonene, og mangelen på relevante stillinger disse kan tre inn i samfunnet.
Det er også vist tidligere arbeider i utstillingen, i form av fotografier med forklarende tekster. Et av dem er et prosjekt Heier gjennomførte i Milano i 2000. Her ble betrakteren stilt ovenfor en stor haug med 1000-Lire-sedler som Heier månedene i forveien hadde tjent på forskjellige småjobber. Seddelhaugen var omsluttet av et tett gardin, og galleripersonalet hadde instruks om ikke å hindre de besøkende i å ta med seg noe av pengene. Om de gjorde det var opp til deres egen samvittighet, et dilemma som kanskje ble enda sterkere hvis man leste en vedlagt tekst om hvordan kunstneren hadde ervervet dem.
Arbeid, ervervelse av verdier, og donasjonen av disse til forskjellige formål er et gjennomgående tema i flere av Heiers prosjekter. Tidligere i år ga hun over 46.000 kroner, tjent på småjobber i servicebransjen og i helsevesenet, til det non-profitbaserte kunstnerdrevne galleriet Sparwasser HQ i Berlin, som et bidrag til oppussing av lokalene. At Heier valgte å bruke sin utstilling til å finansiere en utbedring av lokalene for senere brukere, ble ikke udelt ble positivt mottatt av de ansvarlige bak galleriet. De ble såret over bidraget, som også impliserte en kritikk av forholdene ved utstillingsstedet.
Heiers prosjekter fungerer både som rent økonomiske eller materielle donasjoner, og som symbolske handlinger. I tillegg til gavenes faktiske betydning for mottakeren, kan de også vekke generelle refleksjoner omkring verdier i videre forstand og kunstneres delaktighet i en større sosial virkelighet. Den franske antropologi-klassikeren Gaven av Marcel Mauss – der såkalte primitive samfunns gaveøkonomi settes opp mot kapitalismens bytteøkonomi – kan gi perspektiver på Heiers prosjekter, og hvordan de utfordrer vanlige økonomiske samhandlingsformer. I en gaveøkonomi fungerer gavens langsiktige virkning som et gjensidig forpliktende bindemiddel mellom samfunnsmedlemmene, noe som står i sterk kontrast til den umiddelbare utvekslingen av verdier i vår egen selvsentrerte og atomiserte konsumkultur.
Kanskje kan forargelsen som flere av gave-mottakerne har gitt uttrykk for, være et resultat av det ukonvensjonelle ved transaksjonene Heier setter i gang. Heiers gaver hører på en måte ikke hjemme i det økonomiske systemet vi alle kjenner. På den annen side kan reaksjonene også være et resultat av at Heier – på tross av sin imponerende og utvilsomt ektefølte generøsitet – muligens kan komme i skade for å forveksle sine egne standarder for trivsel med andres.
Men uansett om mottagerne av Heiers gaver er fornøyde med dem eller ikke (noe de fleste av dem helt sikkert er), setter arbeidene søkelys på de økonomiske forholdene til forskjellige aktører i samfunnet. At Heier faktisk finansierer prosjektene gjennom eget arbeid i ordinære stillinger og at gavene ikke er skaffet til veie gjennom sponsing eller selskapelig fundraising, er helt avgjørende for hvordan de fungerer. Heier stiller sin egen kropp og sin egen tid til rådighet i prosjektene sine, som sånn sett ikke bare omfatter selve gavene, men også måten hun har skaffet midlene på. Ved at kunstnerens egen hverdag trekkes inn som en del av verket gir hun dem paradoksalt nok en personlig og nesten biografisk dimensjon. De tross alt relativt beskjedne beløpene hun donerer, speiler de økonomiske ressursene en vanlig ansatt er i stand til å skaffe til veie, utover utgiftene til sitt eget livsopphold.
Jeg synes kanskje du trekker det litt langt, og ser litt svart hvitt på det, når du både trekker inn uttrykk som “looser pornography” og “social engeneering”. En side ved utstililngen er også at den fungerer som en kommentar til institusjonen, og prioriteringer og hierarkier der, som nevnt. Når det skapes en type lounge-estetikk (vi avventer fortsatt å se det endelige resultatet av oppussingen) i pauselokalene er dette også en form for symbolsk intervensjon ved å koble et interiør med konnotasjoner til prestisje og vellykkethet med en gruppe arbeidtakere som kanskjei utgangspunktet ikke forbindes med dette. Men de burde allikevel i større grad kunne assosieres med dette -ut fra deres reelle bakgrunn, som heier påpeker. Uansett kan denne type symbolske “krysskoblinger” rokke ved visse inngrodde forestililnger hos publikum og folk flest. Dette er kanskje en motivasjon for at Heier har valgt et “trendy” interiør her. – jeg tror forresten hun har utvilket konseptet etter samtaler med vertene, og sett på deres preferanser.
På oppfordring av innsenderen har vi slettet den feilsendte kommentaren.
dette er det jeg egentlig mente å legge ut sorry
Ekstrem oppussing på TV3 er en av mine favoritter norske whitetrash familiers bovilkår utbedres primetime, det er interiørdesignere, arkitekter, håndverkere og til slutt familier som gråter av glede over resultatet. TV3 gir gaver uten andre baktanker enn å tjene penger, enkelt og greit. Så hva er forskjellen mellom dette og Heiers utstilling? Vel Heier gir oss nok av looser pornography med sin video av utstillingsvaktene, men den gir også noe mer, vaktene er ikke bare tapere støkk i en McJobs – de har visjoner.
Og dette er kanskje i seg selv et lite sjokk for både kunstneren og hennes publikum. Ja arbeidere har ett liv utenfor jobben, de har til og med håp og drømmer – sågar lengsler etter noe større, noe bedre, som tilhørighet, samfunnsrelevans, bli rockestjerne etc.
Men når Heier starter oppussingen av disse arbeidernes pauserom blir det for meg riktig ille. Utstillingens sentrum er en to kanals videoprojeksjon, laget på samme lest som Ekstrem Oppussing. Videoen en slags før og etter greie. På den ene projeksjonen ser vi videokameraet søke etter hver minste skavank i rommet. Kunstneren er tydeligvis på desperat jakt etter noe som kan forklare hele oppussingen og legitimer hennes ”gode” intensjoner. Og Heier prøver etter beste evne med TV3 som forbilde å vise de forferdelige forholdene. Kameraet dveler dramatisk lenge på litt avskallet maling, vider sveiper det over alt rotet på en kjøkkenbenk.
Så er det er bare å fleske til med en litt pikant videreføring av homsepatruljen. Denne gangen for storby intellektuelle kunst elskere, det er et smalt segment men like fullt et marked. Og så kan vi se video av en ekte hunky snekker fullføre Heier innleide arkitekters pauserom. Som vi må vi anta blir en blanding av Adam og Evas interiørdesign (frisør kjede) og Løkkas trendy kafeer. En slags lounge for museumsvakter som i arkitektenes tegninger er slanke hvite menn. I stil med interiøret sitter de der poserende kokett i Bryan Ferry aktige positurer, mens de nyter sin pause eller Heiers kunstverk.
Ustillingen blir for meg social engineering i den symbolske kapitalens tjeneste legitimert av god gammeldags protestantiske selvpisking. Det blir institusjonskritikk av slikt.
Uansett etter å ha etter å ha sett utstillingen fikk jeg lyst å selvproletarisere meg, lære å røyke rullings og bruke a endinger, og ta meg en jobb på gulvet et sted hvor man i pausen kan slenge beina på bordet og drikke besk traktekaffi og skravle med vaskekjerringa fra Thailand. Mens jeg sparer penga mine tell jordsskjelvsofra.
Andre anmeldelser av utstillingen:
En gave som svir, Marit Paasche, Aftenposten, 18.11.05
http://oslopuls.no/kunst/article1159431.ece