Kunsten å klage

Etter nærmere 50 års virksomhet har utstillingsserien ARS utviklet seg til en hel institusjon i seg selv. Arrangementet som startet i 1960 for å introdusere samtidig kunstpraksis og kunstdiskurs til et finsk publikum, har blitt en betydelig internasjonal utstilling som det alltid stilles store forventninger til, og som noen ganger også byr på store opplevelser.

Dette årets utgave av ARS fokuserer på kunstens muligheter til å spille en rolle i våre dagligliv. Utstillingen tar fatt i den pågående prosessen der kunstnere i stadig sterkere grad ikke bare forholder seg kunst for dens egen skyld, men også forholder seg til noe annet. Dette “noe annet” er i ARS 2006 kalt “Sense of the Realï”, som også fungerer som tittel på utstillingen. En utstilling som i år består av 40 kunstnere og kunstnergrupper i alle mulige medier og som okkuperer hele Kiasma, samtidsmuseet i Helsinki, fra slutten av januar til slutten av august.

Men hva er det vi ser, føler og hører i denne utstillingen? Er ARS 2006 en god, fantastisk, brilliant, middels, dårlig eller rett og slett en dum utstilling? Jeg vet ikke, og det mener jeg virkelig. Jeg har faktisk ingen anelse.

Enda en gang, og som så ofte før når jeg går gjennom og forsøker å danne meg et bilde av en utstilling av denne stïørrelsen, blir jeg fullstendig forvirret. Men denne forvirringen er ikke nødvendigvis hverken ubehagelig eller uproduktiv. Det er en forvirring som handler om skala og om perspektiver. Et dilemma jeg møter når jeg ser hendelsen som en helhet og forsøker å artikulere noe generelt og dekkende om den. Men forvirringen oppløser seg og forsvinner hvis konsentrasjonen i stedet flyttes fra det det generelle til det spesifikke. Med andre ord, hvis fokuset i stedet legges på ett enkelt verk er det kanskje en liten mulighet for at man faktisk kan klare å si noe meningsfullt med det. Og en mulighet til, hvis det lykkes, å med utgangspunkt i dette eksemplet fra mikronivået, også si noe om makrovivået.

I denne anmeldelsen er dette utvalgte eksemplet et arbeide av den finsk-tyske duoen Tellervo Kalleinen & Oliver Kochta-Kalleinen. Et par som med sitt arbeide The 1st Complaints Choir of Birmingham i løpet av en 8 minutters video klarer å gjøre noe vi alle ønsker, men som vi sjelden opplever. De klarer å få oss til å le med sitt arbeide, samtidig som vi ler av oss selv. Virkelig, de klarer å massere vår hjernebark og lage noe jeg vil kalle intellektuell underholdning. Det som følger er et forsøk på å bygge opp et argument om hvorfor dette spesielle arbeidet ikke bare er interessant, men hvorfor det også gir oss stakkars fortapte sjeler et slags håp – et håp som minner meg om en sang fra over 20 år siden, som hevdet å handle om en a “milkman of human kindness”. Argumentet vil utføres i 4 gjensidig sammenbundne trinn.

Punkt 1: Tilgjengelighet. Arbeidet forholder seg til temaer og mønstre i dagliglivet som vi alle deler og som vi reproduserer i det uendelige. Det vi får se er hva tittelen på arbeidet lover: et kor som klager. Et kor sammensatt av 15 unge mennesker som alle deler den samme motivasjonen for å klage og for å ha det moro på samme tid. Altså, arbeidet handler om hvordan folk i Birmingham klager over sine omgivelser, sine liv, sitt arbeide, om ølprisene, andre folks uvennlighet og over bussen som alltid kommer for sent. For å gi en liten smakebit på hvordan det arter seg, her er hvordan sangen begynner: “Birmingham has changed so much, I don´t like it anymore. Birmingham has changed so much, I liked it more before. Recycling is a token here, they do the very least. And if I keep on cycling here, I´m gonna be deceased.”

Gjennom glorifiseringen av klagingen å den vanligste ting i verden å skaper kunstnerne en plattform som vi alle har tilgang til. Arbeidet oppnår det umulige: det snur noe ubehagelig og negativt til noe positivt og produktivt. De to kunstnerne etablerer en kobling til temaet på en så stor skala og med en så stor styrke at det minner meg om et annet arbeid, gjort i en helt annen stil og med helt andre dimensjoner, men som også nådde den samme bredden når det gjaldt publikum. Arbeidet jeg tenker på er Olafur Eliassons Weather Project i Tate Modern i 2004<a href=”http://kunstkritikk.no/kk/anmeldelser_comments.php?id=231_0_21_0_C
”>(anmeldt på kunstkritikk.no desember, 2003). Gestene i de to arbeidene er så fjernt fra hverandre som de kan, både når det gjelder skala og offentlig oppmerksomhet, men som når det gjelder klager, så snakker vi jo om været uten stopp. Vi har alle tilgang til været, og vi kan alle prate om det og krangle med det.

Punkt 2: Å bli var hva du gjør når du gjør det. Bakgrunnen for arbeidet var at Tellervo og Oliver hadde et gjesteatelieropphold i Birmingham. Når de var der, møtte de det vanlige dilemmaet om hva man kan gjøre på dette stedet som man ikke kjenner og som man ikke har så god tid til å bli kjent med. Og som vi har sett, bestemte de seg for å ta tak i noe de så at folk i Birmingham ofte gjør og som folk alle andre steder også gjør hele tiden. Tellervo og Oliver begynte med å samle på forskjellige versjoner av hvordan folk klager. Deretter annonserte de for prosjektet og spurte etter folk som kunne tenke seg å delta gjennom å lage et kor. Når de hadde samlet materialet og menneskene, fant de en komponist som skrev musikken. Hele arbeidet ble gjennomført i løpet av en hektisk to ukers workshop. En anstrengelse som både var en konstant utviklende prosess og en kollaborativ prestasjon som sådann.

Resultatet er en fantastisk sang som, for eksempel, trekker fram disse dyptfølte meningene: “My minidisk player is broken, sex pressure is too low. I don´t like bad hair days, and my beard wont grow.” Eller det beskriver måtene vi lever livet på: “People eat my biscuits when we have a pot of tea. They never share their biscuits, no one appreciates me.” Det er en sang som lurer oss til å bli oppmerksomme på vår smålige innstilling og på den konstante strømmen av klager som vi alle uavlatelig spytter ut av oss.

Punkt 3: Omtenkning av kunstnerrollen. Min påstand er at i dette arbeidet henvender ikke den nødvendige selvkritiske og selvrefleksive prosessen seg bare til spørsmål om ego og samarbeid. I stedet møter vi kunstneren som en som tar del i kunnskapsproduksjonen innenfor den samtidige visuelle kulturen på en måte som snur det fullstendig ordinære til noe unikt. Dette er en transformasjonsprosess vi ikke kan ta for gitt, og der resultatet ikke kan tvinges fram. Det er en prosess som ikke nødvendigvis må ende i et objekt, men som er lykkelig avhengig av bevegelsene og følelsene av en sosialt engasjert praksis. En praksis der utfallet aldri kan bli fullstendig forutsett og planlagt, og der kunsten er å strukturere en prosess som gir rom for at overraskelsesmomenter skal kunne leve seg ut å og sparke fra seg.

Punkt 4: Nytelsesprinsippet. Tellervo og Olivers arbeide var veldig lett å lokalisere. I stil med den typiske samtidskunstutstillingen, besto ARS 2006 av mengder med svarte og hvite bokser bygget inn i utstillingsrommet. Men Tellervo og Olivers boks var den eneste der du kunne høre folk le på innsiden. Det var en tydelig og kollektiv latter. En slags sjenert latter som man prøver å holde inne, men som når den først bryter løs, kommer ut uten hindringer eller sofistikasjon.

Men hvorfor lo vi? Hva er det som er så moro med at folk i Birmingham klager i kor? I dag er vi jo tilogmed blitt vant med et kor av stygge finske menn som skriker. Trenger vi virkelig et kor som klager? Skjønnheten i dette arbeidet ligger når det kommer til stykket i denne balanseakten. Som en idé ville jeg aldri kjøpt det. Men som et verk slik det ble vist under ARS 2006 var jeg helt uten forsvar. Jeg måtte le. Ikke av, men med å med dem og meg selv. Tellervo og Oliver gjorde noe ganske tåpelig, og noe ganske unødvendig og barnslig. De gjorde noe som spredte glede og behag. Glede og behag var også tydelig til stede i handlingene og i ansiktene hos de som sang. Goddamn kilogram, de hadde det moro når de sang i vei på øvingene, på et gatehjørne eller en pub når de sang refrenget:

“Why does my computer take so very long
Why can´t the bus driver talk to anyone
And why is the beer so expensive in town

I want my money back
My job is like a cul-de-sac
And the bus is too infrequent at 6.30

Why don´t they pay me more
Life was good before
And I am thirsty.”

ANDRE VERKER PÅ UTSTILLINGEN