Et opplagt, og helt klart litt sutrete spørsmål kan jo kanskje være hvorvidt Bergen Kunsthall muligens har en aldri så liten Berlinfiksering. (Jeg mener å huske at noe liknende fant sted i 2007. Det holder kanskje ikke som «fiksering», men også da var et hipt Berlingalleri involvert, og effekten var omtrent den samme.) Et annet, kanskje enda mer opplagt, og defintivt mye mer eksplisitt sutrete spørsmål kunne jo vært hvorvidt den aktivistiske praksisen Silberkuppe står for, der nær sagt alle konvensjoner i utstillingssituasjonen regelmessig befinner seg under angrep, egentlig er noe man må reise så langt bort for å finne? Underkastet tilfeldighetenes spill som jeg er – og nå sutrer jeg ikke, siden dette faktiskt er by choice fra min side – kom jeg mer eller mindre rett fra Podium i Oslo, der det ble avholdt en konferanse om husokkupasjon, rett ved siden av det nylig igjenmurte Vestbredden – også dette en del av det komplekset vi lærte å kjenne som Hausmania. Et sjeldent eksempel på god timing; få ting er så effektive som backdrop for en konferanse om husokkupasjon som et nylig evakuert og igjenmuret hus. Man skal vel bare være glad for at de ikke murte det igjen mens folk fortsatt var inne – jeg mener å huske noe av Edgar Allan Poe i den forbindelse.
 |
| Janette Laverrière, Untitled seating and table platform based on designs and drawings produced between 1937 and 1968 (2009) og Black Eye (1990/2009). Foto: Thor Brødreskift |
Med konferansen – min rolle i denne sammenhengen var å agere DJ et par timer – fulgte en utstilling som kanskje liknet litt på Under One Umbrella, eller kanskje ikke. Blant tegninger, plakater og fotografier fra okkupasjonen i Skippergata i 1981, fantes den samme drastiske kurateringen, og den samme radikale bruken av et lokale. Men jeg skal også la muligheten stå åpen for at utstillingen på Podium ikke var kuratert i det hele tatt men bare hamret opp ad hoc, og at det bare funket helt av seg selv. Jeg er ikke sikker. Men det ER noe som likner. I Bergen, kan man finne bilder opphengt i den trange spacen mellom baksiden av videokinoen og veggen, og det står selvfølgelig noe stort faenskap som halvveis blokkerer inngangen. Men her er det garantert kuratert. Og som så ofte før lar jeg disse spørsmålene gå inn på meg i usunn grad, så jeg ender opp på bar litt senere. Selv om jeg ikke vil.
– Har du lest Knausgård?
Spørsmålet kommer så direkte at jeg svarer uten å tenke.
– Nei, jeg har da ikke tid å lese om livet til en annen kar. Jeg er alt for opptatt med å skrive om mitt eget.
Og så blir det mørkt over Bergens beste bardisk i det jeg blir pålurt enda en importert kullsvart stout som holder noe sånt som 13% alkohol.
 |
| Kirsten Pieroth, Antenna System for the First Transatlantic Transmission in 1901, 2009, Marconi’s Early Experiments in Communicating, 2009 og Telegraphy, 2009. Foto: Thor Brødreskift |
La meg gjøre et nytt forsøk: Kuratering har altid vært en risikosport. De ganger det ikke har vært det er det ingen som husker, eller ønsker å huske. Fordi noe slikt blir helt meningsløst. Vi går tross alt på utstilling for å finne ut av ting – alle som sier noe annet er pedofile nazister med bæsj i lommene. Så, på tross av denne nærmest ugjennomtrengelig rotete presentasjonen, der man instinktivt ser etter noe som knytter ting sammen – selv om man drives fremover av en voksende mistanke om at den tenkte strukturen her virker i motsatt retning – er det i første rekke nettopp som kuratering dette må leses og forstås. Det spiller sånn sett mindre rolle hva som faktisk er her, selv om mye av det er mer enn brukbart. Som denne merkelige videodokumentasjonen av en aksjon med leketøyinstrumenter og glockenspiel under hva jeg tror er et parkeringshus, begått av en større samling individer dekket av provisoriske bekledninger i filt. Helt planløst, med grå som den dominerende fargen, og aktører som åpenbart har drukket sterkere saker enn importert stout, likner det en voldsom backlash, en hippiekaravane som har kjørt seg vill. Dette bare som et eksempel, og kanskje det eneste som faller helt utenfor en ellers litt tørr, fluxusinspirert überhipness. Jeg sier kanskje, for det hører med til saken at det samlede materialet er altfor mye å skulle forholde seg til på en begrenset tid. Bergen utgjør uansett siste stopp på en slags europaturné Silberkuppe har foretatt, med forskjellige prosjekter utførte i Baden-Baden, Basel og Londons South Bank Center. Prosjekter som sies være «very different exhibitions» – noe jeg nesten tar som en selvfølge, jeg mener, det ligger jo i kortene, gjør det ikke?
 |
| Shahryar Nashat, Today (2010). Foto: Thor Brødreskift |
Men, er det en bra utstilling? Jeg vet ikke – det her unndrar seg enkle definisjoner som «bra» og «dårlig» og befinner seg liksom et sted i ytterkanten av hva vi foreløpig kjenner til, hinsides kvalitetsbegreper. En liten fornemmelse av hvor vi er på vei, og et hyggelig forsøk på å lage et kart som leder dit gjennom å klippe opp alle tilgjengelige veibeskrivelser i små deler og ordne dem slumpmessig. Så kan vi godt slå oss til ro med at det går i alle retninger, men det holder neppe som konklusjon når det er nettopp sprikingen som er metoden. Arbeidene bindes i beste fall sammen av kuratorenes velutviklede sans for absurde løsninger og kombinasjoner. En slags bevisst kollaps. Det holder langt på vei for å etablere en febril dynamikk, men reduserer også de utstilte verkene til special effects som lett kan skiftes ut og erstattes med noe annet. Men dette prøvende øyeblikket, denne nødvendigheten av å snu ting på hodet, kommer og går med ujevne mellomrom i kunsten. Dette er et sted vi av og til må oppholde oss for å komme videre, og det mest preserende spørsmålet er, som alltid; Hvor i alle dager går vi herfra?
Og blir ikke dette til syvende og sist et spørsmål om timing? Om noe som i feil øyeblikk bare ville være pinlig? Altså, dersom timingen er god og alt er riktig, med de riktige personene til riktig sted til riktig tid, da vil dette fungere. Men her slipper Silberkuppe kanskje litt lett unna, med dette grepet som lar arbeidene stå som uformulerte holdepunkter i et univers på vei til å gå dukken i sin egen turbulens? Er det ikke litt… lite? Kanskje er det som mangler den typen klart formulert agenda som var å finne på Podium?
Ingressbilde: Phyllida Barlow, SPLIT (2010), two parts: Untitled (Bolsters, 2010), Untitled (Frame, 2010). Foto: Thor Brødreskift.
