Nå som jeg har nådd ganske så langt i mitt prosjekt med å fase ut meg selv, og den vesentligste forskjellen mellom meg og en bitter kjellerhullbeboer er at jeg bor i tredje etasje, kan det være på plass med en inventering av arkivet. Det går fort. Identiteten er blitt slettet, eventuelle gjenstående hemmeligheter er over tid blitt skrellet av meg som om jeg var en løk, og jeg har enda en gang blitt avslørt som nesten menneskelig. Tatt på fersken med å fortsatt kjenne folk. I alt høyere grad har jeg ellers over tid umerkelig sivet inn i en slags twilight zone i revers, hvor det eneste som virkelig har ligget skjult i skyggene er meg. Nå er jeg kryptisk med vilje, fordi jeg har slått meg vrang og ikke har lyst til å si det sånn som det faktisk er: at jeg burde gått på åpningen i stedet for pressevisningen. Kunne saktens trengt å senke skuldrene litt og møtt noen mennesker, har jeg tenkt mens jeg har prøvd å rense atmosfæren rundt meg for onde ånder og stilt møblene tilbake på plass.
Men konklusjonen ville uansett vært den samme i møte med det som oftest strengt svart-hvite billeduniverset til Frida Orupabo. Der er jo grunner til hvorfor jeg er blitt så asosial, og de har dyp resonans i det jeg står ovenfor her. Det illustrerer faktisk nøyaktig sånn som jeg føler meg: som en gjeng mishandlede kroppsdeler fra forskjellige skuffer og arkiver, klippet opp og lemlestet, for så å bli satt sammen på ny. Kropper som er blitt rekonstruert på måter som i sadistisk fryd ikke ligger langt unna det å rive vingene av en flue, og hvor minste fellesnevner kan se ut til å være at sluttresultatet av nødvendighet må være så ukomfortabelt som mulig.
Men, jeg skal ikke la min egen panikk ta over mer enn nødvendig. Dette handler ikke så mye om individets plager, men tar heller sikte på å rive den kollektive hukommelsen i filler.
På den ene siden er både metoden, og det til tider dypt forstyrrende resultatet av den, solid forankret hundre år bak oss innenfor den offisielle kunsthistorien. Orupabos modus operandi er så genuint DADA at hvis det ikke var for problematiseringen av autentisitet og copyright (spor av diverse vannstempler over bildene – Getty Images er det mest iøynefallende – er ikke akkurat forsøkt skjult), ville det ved et hastig øyekast vært fort gjort å tenke 1921 heller enn 2021. Typisk nok, siden vi alle lever og virker i et paradoks innenfor et større paradoks, ad infinitum, oppleves de på samme tid som bruddstykker fra en fremtid vi har all grunn til å være litt nervøse for. Og, kanskje det viktigste, og grunnen til at annethvert arbeid her brenner seg inn i det øyeblikket man ser det, som noe momentant ikonisk; god timing.
Hvis vi forestiller oss at alle kunstnere utfører et viktig arbeid – sånn er det selvsagt ikke, men la oss si at hver eneste en gjør det, for spør du meg gjør faktisk de aller fleste det – og at noen jevnlig, gitt tilfeldigheter, guddommelig intervensjon, eller begge deler, makter å naile nøyaktig hvordan vi forstår, eller ikke forstår, oss selv og vår plass i verden i et permanent kaotisk og uoverskuelig her og nå, så fremstår det som resultatet av god timing mer enn noe annet. God timing er foreløpig det nærmeste vi kommer en rimelig forklaring på hvorfor noe ser ut til å sammenfatte nåtiden og treffe nervene så nådeløst at man føler seg rammet. Jeg kan selvsagt bare snakke for meg selv, men jeg tror ikke jeg er alene om å erfare Orupabos arbeider som noe så konsentrert samtidig at det faktisk gjør litt vondt.
Ikke bare lar det seg relativt lett gjøre å se kunstnerskapet som en refleksjon over en samtidig kollektiv krise – alle komponentene er her, i hardkokt konsentrert forpakning; etnisitet, seksualitet, politikk, og den deformerte kroppen som konsekvens av skeiv maktkonsentrasjon: alt det der som er blitt spisset til verbale våpen i et tiår under en destabiliserende polarisering, og som krem på kaka: en pandemi – i tillegg har collagen som nevnt allerede en lang subversiv fortid, og en evne til å fremstå som akutt relevant i tider som disse. Collage er da også i første rekke en sabotasje av all slags vedtatte og forutinntatte holdninger og perspektiver. Hvis man virkelig vil føkke opp noe med kunstneriske virkemiddel, er det å lage bilder av bilder noe av det mest effektive man kan finne på. Det har bestandig fungert som en visuell motgift, og særlig i turbulente tider. Eller, for å ta det helt zen: interessante tider. Det å grave i skuffene etter avbildede kropper man klipper i stykker korresponderer i et her og nå tross alt med at Taliban om litt vil gjeninnføre den arkaiske straffen med å kappe hendene av den som nasker, og den folkelige performance-klassikeren offentlig halshugging. Det går en ubrutt linje fra montasjene til Hannah Höch, informert av sennepsgassen fra første verdenskrig, via John Heartfields evne til å manifestere en diametral motpol til nazismens billedspråk, og frem hit – til en hverdag vi overhodet ikke kan ta for gitt, hvor nyhetene i alt vesentlig forer oss med det talentløse kjærlighetslivet til influencers og male models.
Det føles som jeg har sagt det før, men det er relevant å gjenta her: vår samtid ble definert et sted mellom etableringen av den Islamske Stat og innsettelsen av Donald Trump som USAs 45. president. Den offisielle versjonen er at begge disse komponenter er satt ut av spill nå. Kanskje, men det er resten av verden og, der noen tror de kan bestemme ut fra egne interesser hvor smittsomt det er å finnes til, og hvor en fattig stakkar må stable frem med stadig flere tvilsomme vaksiner i kroppen, alt ettersom nye virusmutasjoner blir lansert på markedet. Hvordan illustrerer man en slik ikke-tilstand best? Man kan for eksempel – slik det skjer her – plassere hodet til en svart kvinne på vingene til en enda svartere flaggermus. Det er jo passende; flaggermusen fikk jo skylden for koronautbruddet til å begynne med. Vil man finne ut av hvordan ting faktisk er, må man ganske enkelt klippe ting i stykker og sette dem sammen på ny. Det er ikke noe magisk ved det, heller en evne man må trene opp.
Det kan være jeg var tidlig ute, men under min tid på pressevisningen møtte jeg ikke noen annen presse. Lenge gikk jeg der, alene, mellom noen bilder og lurte på om de svarte kvinnehodene (det er som oftest det, og det er neppe tilfeldig) var blitt limt til hvite kvinnekropper. Kroppene – som i tillegg (selvsagt) ikke heller passer til hodene hverken i format eller holdning – er konsekvent noe lysere i tonen, men på et svarthvitt fotografi kan det like mye være effekten av dagslys eller at noen i en fjern fortid ikke belyste negativet lenge nok på mørkerommet hvor originalbildet ble fremkalt, før det forsvant i en eller annen skuff i den siden da grotesk ekspanderende billedflommen vi står i uten å se særlig nøye på noe utenfor kunstinstitusjonen. Frida Orupabo trekker med seg nær sagt alle akutt eksistensielle problemstillinger i arbeidet sitt, men det kan se ut til å ligge en overordnet agenda bak det å sample pressebilder noen markerer som «sine» (igjen, Getty Images er så tilstede at det gnis inn). Rekonstruksjonen av det ansamlede materialet får med dette en formulert spiss. Hvem eier bildene? Og i forlengelse av det: Hvem eier kroppene våre? Og hvem er det vi egentlig låner dem ut til? Globale markedskonglomerat og kreti og pleti. Livet er en dårlig deal.
Getty Images. Foto: Susann Jamtøy.
