I en utgave av det relativt kuriøse magasinet Watchtime finnes et bilde av den revolusjonære helten Che Guevara med Rolex. Birgitte Sigmundstad har skapt et ideologikritisk teater ut av leserinnleggene.
Sigmundstads videoarbeid Che Guevaras Rolex tar dette bildet som sitt utgangspunkt: på fem små mac-skjermer ser vi fem forskjellige skuespillere, alle menn, fortelle om sin oppfatning av bildet: vendt mot oss, frontalt, med forskjellige typer stilisert backdrops. Fremførelsene er basert på leserinnlegg i Watchtime i etterkant av nevnte foto og er altså iscenesettelser av trykte tekster.
Fortellerne varierer ganske mye i sin oppfatning av komboen mellom revolusjonshelt og eksklusivt ur. En mener en slik sammensetning er på sin plass og helt uproblematisk. En annen mener montasjen er hårreisende og understreker at Guevara var en tyrann, med mange liv på samvittigheten. Det er dette innlegget som er mest interessant: for hva om, spør han, de anerkjente despotene gjennom verdenshistorien hadde blitt utstyrt med Rolex-klokker i samme magasin? Ja, hva om Hitler selv hadde blitt brukt som modell, om vi nå trekker tanken videre for egen regning, i en reklame for Macintosh – som historisk alibi for en person som var i stand til å tenke annerledes? Disse eksemplene lar seg selvfølgelig ikke gjennomføre: Hitler, som Goebbels eller Pol Pot, har ikke den retrospektive glede av å krone seg med en heroisk glorie. Med god grunn, naturligvis, men – og dette er poenget her – individer som har blod på sine hender kan utmerket godt avgå med seieren som ikoner med heroisk valør. Selv om Guevara like gjerne kan beskrives som terrorist eller despot er det som ikon for heltemodige handlinger de fleste kjenner han – som dekontekstualisert merkevare på en uendelig mengde produkter. På denne måten, altså gjennom montasjen av Rolex og Guevara, påpeker Sigmundstad at ikoner og sterke bilder kan overtrumfe ethvert historisk faktum. Rolex er en merkevare, Guevara er en merkevare. Indeed.
Men det må også nevnes at et magasin som Watchtime i denne sammenhengen blir en ideologisk forlengelse for denne strukturen. Magasinet behandler ikke uret som et hverdagsobjekt som utmåler tiden, en ren funksjonell gjenstand som inngår i administreringen av dagens forskjellige oppgaver. Nei, Watchtime behandler uret som en fetisj: en gjenstand som, for de som leser magasinet, behandles med en interesse som grenser mot magien. Mens klokkefetisjismen dekker til rommet mellom hverdagsbruk og kultisk gjenstand, dekker helteikonografien rundt Guevara til mannens handlinger og de historiske fakta som er tilgjengelige for enhver som har interesse. Sigmundstad anmoder oss derfor om, gjennom bildet og den femdelte oppmerksomheten som her rettes mot det, å holde hodet klart når det gjelder alle typer heltedyrkelse eller gjenstandsdyrkelse. Samtidig antyder hun at ingen av oss vil slippe unna: mennene som ser spriket mellom revolusjonsikon og Rolex, ser ikke sin egen fantasi som ligger nedfelt i deres egen interesse for selve magasinet. Hele denne refleksjonen trekkes frem i lyset, settes i scene og blir synlig, gjennom Sigmundstads bruk av skuespillere: ved å oversette tekstene fra det kjønnsnøytrale tekstformatet eksponeres ikke bare det maskuline leserpublikummet for magasinet, og interessen for revolusjonshelter og klokker, men også at det man tar for gitt er et teater.
Sigmundstad viser også et annet videoarbeid, En dag med Historien, hvor vi stifter bekjentskap med en mann med en enorm interesse for andre verdenskrig og en ditto stor boksamling om emnet. Her følger Sigmundstad den dokumentariske trenden som slo rot og Norden på 90-tallet med kunstnere som Gitte Villesen, hvor man vendte kameraet mot vanlige mennesker. Ifølge pressemeldingen er En dag med Historien «en analyse av vår interesse for akkurat denne krigen». Hva denne analysen består i er høyst uklart. Fetisjismen finnes også her, verdenskrigen som kilde til samlemani og uutømmelige gleder: hovedpersonen snakker om sin interesse og gjennomgår samlingen for åpent kamera (han ramser opp titler). Det aner meg at Sigmundstad prøver å stille spørsmål ved dokumentaren som instrument for undersøkelse av en autentisk virkelighet, blant annet siden intervjuobjektet ikke sier spesielt opplysende ting, ja, faktisk sovner flere ganger. Men dette forblir uklart, og en slik problematisering av dokumentarformen gjøres langt bedre og klarere av for eksempel Bodil Furu i En dag i solen (2004).
Samtlige bilder: videostills fra Birgitte Sigmundstad, Che Guevara’s Rolex – DV Video, 5 min 2009.
