Mannen som ikke døde

Kort innføring i filosofen Jacques Rancières tenkning og lydopptak/podcast av hans forelesning «Contemporary Art and the Paradoxes of Political Art» i Paris 24.05.06.

De siste årene har den franske filosofen Jacques Rancière fått stor oppmerksomhet i kunstkretser, spesielt gjennom sine ideer om hvordan vi deler og fordeler det sanselige i en felles offentlighet.
Vi er glade for å kunne presentere et unikt lydopptak av et foredrag av denne innflytelses- rike filosofen.

Hvor enn man er finnes det alltid alternative historier, andre ruter å følge eller andre sammenhenger å spore. Da jeg nylig var på et seminar i Paris, ga en av de arrangerende litteraturprofessorene oss et innblikk i en slik alternativ historie om noen av de store teoretikernes dødsårsaker: Foucault døde av AIDS, Guattari av hjerteinfarkt, Deleuze tok sitt eget liv etter år med emfysem og Barthes ble påkjørt i en av Paris’ bakgater – vi fikk til og med utpekt stedet der det hadde skjedd. Andre pikante fakta som at Althusser kvelte sin kone kom også frem i løpet av kvelden, som riktignok forløp på en bar og ikke i et seminarrom. Alle disse «store mennene» døde relativt tidlig. Teoretikernes og teorienes død er altså på ingen måte sammenfallende, men vi skal heller ikke utelukke at det finnes sporbare sammenhenger landskapet mellom liv, død og teori.

Filosofen Jacques Rancière er etter teoriene sine å dømme troligen en pragmatisk mann, og han har sikkert levd et langt sunnere liv enn mange av sine samtidige kolleger. Han lever i det minste i beste velgående sammen med teoriene sine, som i det siste har vært underkastet hektisk lesning. Rancière begynte sin teoretiske karriere da han på slutten av 70-tallet ga ut Lire le Capital, sammen med blant annet Balibar, Althusser og Macherey. Det politiske har vært et nøkkelbegrep hos Rancière, men i La mésentente (Uenigheten) som utkom i 1995 nærmer han seg det estetiske. Her settes politikken opp som en uenighet eller interessekonflikt, basert på (for)delingen av det sanselige. Dette aspektet, som har fått særlig oppmerksomhet i kunstkretser, forklarer han nærmere i den lille boken Le partage du sensible –esthétique et politique, ((For)delingen av det sanselige –estetikk og politikk), utgitt i 2000. Boken er også oversatt til engelsk med et etterord av Slavoj Zizek og gitt tittelen The Politics of Aesthetics.

(For)delingen av det sanselig dreier seg om hvordan vi deler og fordeler det sanselige i en felles offentlighet, hvordan noe er synlig og hørbart, mens andre fenomener hverken synes eller høres. Hvordan vi oppfatter virkeligheten gjennom det sanselige er altså et dypt politisk anliggende, og det er i fremstillinger av ulike sanseligheter at kunsten virker politisk. Rancière en forståelse av estetikk som alt som har med sanselige erfaringer å gjøre, og ikke den snevrere definisjonen knyttet til kunst og estetiske dommer.

Rancière tar utgangspunkt i en rekke av kunstteoriens betente problemstillinger: forholdet mellom kunst og liv, kunst og politikk, kunst og estetikk, estetikk og romantikk, eller ulike konseptualiseringer av estetikken i historien. Men i stedet for å hevde noe nytt på disse konseptenes vegne, går han inn i dem og viser de mange mulige oppfatninger og lesninger av estetikk, kunst og politikk før og nå; han går også tilbake til Platon og Aristoteles i behandlingen av mimesis- og representasjonsbegrepene. Ved å antyde ulike regimer eller tenkemåter i forholdet mellom kunst og politikk, viser han hvordan vi gjennom måten vi tenker dette forholdet på, kan endre det radikalt. Et lite tankegrep kan altså være alt som skal til for å redde kunsten fra dens død, noe han tar opp i teksten «The Aesthetic Revolution and Its Outcomes», trykket i New Left Review i 2002. Her tar Rancière utgangspunkt i «estetikkens originalscenario» slik han finner det beskrevet hos Schiller: 1) kunst er en måte å erfare på, 2) estetisk erfaring er heterogen og 3) estetikk er ikke bare kunst. Videre sier han at estetikkens politikker er ubestemmelige; kunsten og estetikken kan ikke isoleres fra politikken, men kunsten kan heller ikke brukes til å oppfylle politiske ambisjoner, fordi sanseerfaringer aldri kan styres.

Rancière har det man kan kalle en mikropolitisk tilnærming, han avviser ikke gjeldende mentale ordninger, men han viser hvordan de er ustabile og/eller hvordan de kan tenkes på flere måter; han bygger scenarier. Rancière både aksepterer og oppløser kunsten som en egen ordning, han snakker om deler av samtidskunsten som relativt avgrenset samtidig som han inkluderer kunsten i estetikken, estetikken i politikken og politikken i livet. Rancière foreslår ulike inndelinger og regimer, men gjør det samtidig klart at de er måter å tenke på, som like gjerne kan erstattes av andre perspektiver som vil gi andre konklusjoner: ulike perspektiver gir ulike konklusjoner. Denne pragmatiske holdningen er trolig grunnen til at Rancière leses så mye for tiden. Det dreier seg særlig om en «mental forfrisking» av det allerede tenkte, men han forsøker også å gi oss en håndsrekning i forhold til utopienes død og vår tids problemer med å finne motivasjon. Avslutningsvis i Le partage du sensible foreslår han å forlate utopiens umulighet til fordel for heterotopien, altså en bevegelse fra ikke-sted til annet-sted.

I en artikkel i aprilutgaven av nordiske Le Monde Diplomatique, kritiserer skribenten Stewart Martin Rancière for å forenkle maktmekanismene som ligger i (for)delingen av det sanselige. Martin mener å finne en «fundamental apori» (paradoksalitet/urimelighet) i et av Ranciéres argumenter som gjør hele forfatterskapet til en etterlevning av den romantiske antikapitalismen. Martin reagerer på at Rancière skiller ut den estetiske utvekslingen fra valutautvekslingen, og mener derfor at hele hans filosofi faller: «Langt fra å rekonstruere betingelsene for muligheten av debatter rundt modernistisk kunst og politikk, har Rancière kun stadfestet dens romantiske arv». Riktignok kan det virke urimelig å spore et estetisk utvekslingsregime som adskilt fra valutautvekslingen, derimot kan det virke like totaliært, og relativt gammeldags, å lese en teoretiker som en fremstiller av én filosofi og ett tankesett, som så «faller» på grunnlag av én urimelighet.

Selv om Rancière nok ikke er like interessant på alle punkter, har han gode poenger, blant annet når det gjelder politikken som en (for)deling av sanselighet og kunstens mulighet for å bidra til ulike sanseligheter. Dette er i det minste en noe annen måte å gripe an de politiske og ideologiske debattene som har versert i kunstteorien på, og som etter min mening kan bidra til formuleringen av andre typer spørsmål enn de vi har vært vant til å stille. Forøvrig tror jeg det er på tide å slippe tanken om at et teoretisk materiale skal fremstå som en helhetlig og homogen filosofi. Det er nettopp i uoverensstemmelsene at problemene kommer til syne og teorien kan nærme seg livet. Rancière må tross alt sies å stå for en eklektisk og heterogen tilnærming, en innfallsvinkel som viser seg å ha livets kraft i begynnelsen av det 21. århundret.

Contemporary Art and the Paradoxes of Political Art
Ved å trykke på lenken under kan man høre en podcast av Rancières foredrag «Contemporary Art and the Paradoxes of Political Art», holdt i Paris 24. mai. Foredraget er på engelsk og er lagt ut i sin helhet, og sammen med spørsmålene fra salen varer den i to timer og et kvarter. (Vi har kun kuttet ut to perioder da Rancière viser filmene av Give me the colors av Anri Sala og In Vanda’s Room av Pedro Costa. Spørsmålene etter foredraget er dessverre vanskelige å få med seg, men svarene er tydelige. Alt i alt er dette en unik mulighet til å få med seg en av samtidens mest diskuterte kunstteoretikere nesten «live». Nederst på siden har vi samlet bilder av verkene som ble vist under foredraget.

Rancières tar i foredraget for seg idéen om politisk kunst i samtiden, og hovedfremlegget hans er at det politiske i kunsten ikke trenger å være et budskap å overbringe eller en mening som skal vekkes; det politiske i kunsten dreier seg om hva vi ser og hva vi hører, kunsten fremstiller en «politisk estetikk». Det politiske sees som innrammingen av en situasjon der det som skjer antas å gjelde alle. Kunst er politisk i den forstand at den rammer inn visse måter å se, høre og være på. Det finnes mange historier, mange motstridende kartlegginger av grenser, av det synlige og det usynlige. Måten historiene rammes inn på er måter å fordele og omfordele estetikkene, det er den ovennevnte (for)delingen av det sanselige.

Rancières hovedargument i foredraget synes imidlertid å være en kritikk av den politiske kunsten som ønsker seg visse reaksjoner eller bestemte utfall; reaksjoner eller utfall kan aldri bestemmes eller styres, og det vil derfor være bakstreversk å forsøke, sier han. Det finnes ikke én konsensus, én sanselighet eller én betydning. Rancière etterlyser derfor en politisk kunst som ikke er så opptatt av å foregripe egne konsekvenser, og han mener en eventuell etikk vil være å slippe kontrollen over utfallet og la være å styre det som sees og høres. I dette argumentet får det ubrukelige, det ineffektive og nytteløse en viktig plass – hva er alt det som ikke er noe? Rancière mener samtidskunsten ved å søke utsiden ofte eksluderer innsiden, og dermed skaper en konsensuell innramming som effektivt søker det ytre: den «politiske samtidskunsten» blir en parodi på sin egen effektivitet. Kunst blir ikke politisk av å virke utenfor seg selv, i den virkelige verden, kunstens politikk er å produsere former for oppmerksomhet som kan bidra til nye landskaper av det sanselige.

Men fordi man helst ikke skal la slike fine fraser stå uimotsagt, må vi her tillate oss en siste innvending: Mange av dagens kunstnere ser allerede ut til å følge Rancières oppfordring om at det etiske er å være ikke-etisk, og at kunstens politiske mulighet ligger i å stille spørsmål fremfor å gi svar eller peke på løsninger. Men fremfor å produsere mange meninger, risikerer slike «ineffektive» kunstnere å produsere ingen mening, og videre er veien fra ikke-etisk til uetisk tilsynelatende kort. Fremfor en ytterligere ikke-etisk desentrering trenger vi i dag noen konkrete grep knyttet til en ikke-moraliserende motivert sanselighet, hvor det å tro ikke er ensbetydende med å være fascistisk eller totalitær. For ellers er det nettopp slike finurlige, men håndfaste grep Rancière kan tilby oss, til tross for at filosofien ikke er feilfri og enhver pragmatiker også har sine romantiske sider.

PODCAST: Jacques Rancière, Contemporary Art and the Paradoxes of Political Art», Paris 24. mai. Quicktime (30 megabyte) >>