Steinar Haga Kristensens skulptur Currently Untitled Complexity (2017) står på en monumental, men skrøpelig pappkasse og forlanger oppmerksomhet. Bysten i gips fremholder dramatisk og arrogant en treskulptur av små kuber og kuler. Skulpturens fremoverlente karakter understrekes ytterligere av at den er plassert på en rød, skrånende form, som en utskytningsrampe. Den andre armen og hånden er rettet bakover i en ignorant, avvisende gest og velter en nærmest identisk skulptur av trekuber og kuler. Bysten ligner Den borghesiske gladiator (fra ca. år 100 før vår tid), og later til å ha gjort en voldsom og omveltende oppdagelse.
Skepsis til menneskenes moderne oppdagelser, og påfølgende utarming av jordens ressurser, ser ut til å danne et bakteppe for denne lille gruppeutstillingen på Podium i Oslo. Utstillingen er organisert av Oslo-baserte Javier Barrios og Monica Holmen i samarbeid med det kunstnerdrevne galleriet Pulsar i Antwerpen, hvor de også presenterte en utstilling i mai i år. Fra Belgia til Oslo følger også seks av utstillingens kunstnere. Flere av arbeidene er i keramikk, andre preges av et sirlig utført håndarbeid. I Romantic Rocks møter denne omsorgen for materialene en omsorg for miljøet, for eksempel i Siv Bugge Vatnes «naturlig formede falske steiner» og plansjer med eksotiske sommerfugler – arbeider som ligner arkiv over tapte arter og mineraler.
Et sammenbrudd virker å ha inntruffet i Alexandra Crouwers 3d-animasjon Millenial spike. Her sirkler et virtuelt kamera om et platå hvor fire mennesker, iført urovekkende masker, er omringet av ødelagt kommunikasjonsteknologi, en gammel robåt, en BMW i oppløsning, små ugleskulpturer, totempåler, og plastikkflasker overalt. Gjenstandene er knudrete og nøye modellert, de ligner rester av sivilisasjonen. Ett av menneskene stirrer inn i en laptop, en annen ser inn i en lysende krystall, som om veien ut av uføret kunne finnes i såvel moderne teknologi som mystiske kunnskapskilder.
Dette mystiske motivet finnes også i Ida Madsens Føllings Pearity 3, hvor snirklete linjer i blågrønne pastellfarger strømmer ut av tegningens sentrum. Over denne bakgrunnen svever to hender og danner en sirkel, som tilhørte de en spåkone. Hennes krystallkule er imidlertid byttet ut med en pære. Hendene virker både å spørre frukten om informasjon og å beskytte den. På gulvet like ved har Andrea Scholze arrangert en liten pyramide av hodeskaller av kattedyr i keramikk, og det er kanskje en slik utryddelse pæren kan fortelle om, eller må skånes for.
De mange håndarbeidene, materialvalgene og leflingen med okkulte kunnskapskilder i denne utstillingen vitner om en mistro til modernitet, fremskritt og teknologi. Men årsaken til denne skepsisen er ikke tydelig formulert i utstillingen, og dens overvekt av skjøre arbeider oppfatter jeg som, ja, en romantisering av mindre teknologisk kompliserte teknikker og motiver. Allikevel fremstår de grundige bearbeidelsene av materialene som en insistering på å benytte ressursene som finnes, og som en påminnelse om at de snart kan ta slutt.
