Oslo har lenge hatt en levende og mangfoldig kunstscene. Men det har ikke vært så mange muligheter for internasjonale kunstnere til å søke gjesteopphold, eller residency, i byen. Dermed var det som et aldri så lite friskt pust utenfra da den britiske kunstneren Nicholas John Jones, sammen med partneren sin, Charlotte Teyler, og den britiske kritikeren Rachel Withers, for to og et halvt år siden etablerte atelierprogrammet Praksis med Oslo som base.
Siden oppstarten i 2016 har Praksis samlet rundt 90 deltakere, fordelt over 11 månedslange samlinger med ulike tematiske overbygninger, der også lokale kunstnere har kunnet delta. Jones, som fortsatt har et atelier i London, utarbeidet denne modellen etter selv å ha deltatt på en rekke internasjonale atelierprogrammer, og havnet mer eller mindre tilfeldig i Oslo. Da Kunstkritikk intervjuet ham ved oppstart, fortalte han at han hadde kommet over en utlysning i Aftenposten, og at dette hadde ledet ham videre til en dialog med Oslo Kommune, Kulturrådet og lokale aktører, før han valgte å satse i Norge. Når Kunstkritikk nå møter ham drøye to år senere har han gjort seg en rekke erfaringer, de fleste gode, og har bestemt seg for å satse i to år til, for å se om Praksis kan bli en bærekraftig institusjon på lang sikt.
Dialog
Sammenliknet med andre atelierprogrammer vektlegger Praksis i sterkere grad kollektive aktiviteter og dialog. Hvert enkelt program utforsker et nytt tema, og ledes av en kunstner eller kurator med spesialkompetanse på området. De som søker kan komme fra ulike fagområder, men deltakerne må alle ha en interesse for å utforske det aktuelle temaet. Disse temaene har hatt poetiske titler som In time, we too will become ancestors, Cultural Mistranslations, A Global State of Pareidolia og For A Rainy Day: Publishing As A Site Of Collectivization, og har bidratt til å etablere Praksis midt i samtidens kunstsamtale.
I takt med skiftende tematikker skifter Praksis også tilholdssted – selv om de nå disponerer et loftlokale i Rådhusgata hvor mange av samlingene finner sted, har de enn så lenge ikke noen egne atelierer, og er derfor avhengig av en nomadisk tilværelse i samarbeid med byens kunstinstitusjoner. Hittil har de blant annet samarbeidet med OCA, UKS, Munchmuseet i bevegelse, Torpedo, Kunstnernes Hus, Fotogalleriet, Oslo Pilot og Norwegian Crafts, for å nevne noen.
Aktiviteten i september har vært eksepsjonelt høy. Ikke bare har det tiende og ellevte programmet overlappet hverandre i tid, men begge gruppene har også arbeidet mot hver sin utstilling.
– Jeg forsøker vanligvis å spre programmet ut over året, men med så mange parter involvert er det noen ganger komplisert å finne datoer som passer for alle, så jeg bestemte meg for å prøve ut om de to gruppene på en eller annen måte kunne ha utbytte av en overlapping, forteller Jones, når Kunstkritikk spør om han ikke har det i overkant travelt.
– De overlappet hverandre bare med en ukes tid, men det har betydd at vi har måttet planlegge ganske spesifikt for å kunne følge opp og støtte hver enkelt av gruppene. Praksis legger heller ikke spesiell vekt på resultater – slik som utstillinger – for å kunne holde mulighetene åpne for de enkelte gruppene. Disse to utstillingene vokste frem etter ønske fra de involverte.
Denne åpne og inkluderende holdningen er typisk for det programmet Jones har bygget opp, og preget også stemningen under åpningen av utstillingen Monumental-Temporal, som tidligere denne måneden avrundet programmet med samme navn, ledet av den tyske skulptøren Gereon Krebber. Den både monumentale og flyktige, to dager lange utstillingen fant sted hos samarbeidspartneren Fellesverkstedet, og markerte også avskjed med den store hallen dette prosjektbaserte verkstedet leier i Urtegata, ettersom de nå er i ferd med å flytte til nye lokaler på Grünerløkka.
Engasjement med arkivet
I dag, fredag 21. september, åpner programmet med tittelen The Collective Subject of History sin avsluttende utstilling i kunstneren Guttorm Guttormsgaards legendariske arkiv på Blaker. Guttormsgaard feiret i forrige uke 80-årsdag med å donere sin samling av kunstneriske og kulturhistoriske gjenstander til en stiftelse. Nicholas Jones forteller at det er første gang Praksis arrangerer et program utenfor Oslo.
– Kuratoren Elvira Dyangani Ose ble invitert av Guttormsgaards arkiv og Praksis, delvis med utgangspunkt i samtaler Elivira hadde med arkivet da hun kuraterte Göteborgbiennalen i 2015. Hun presenterte deler av arkivet under biennalen, men fikk faktisk aldri vært der. Så dette var en anledning for henne og andre til å virkelig kunne engasjere seg i arkivet, ved benytte seg av denne spesielle muligheten til å ha tilgang til det i en måned. Programmet tar mål av seg til å tenke over hvordan historiske narrativer skapes og hvordan objekter, i dette tilfellet spesifikke objekter fra arkivet, kan fungere som utgangspunkt for å revurdere hvordan visse historier presenteres. Blant deltakerne er både svært erfarne og yngre talenter, lokale kunstnere side om side med London-baserte kunstnere fra Istanbul og Columbia – det er en veldig interessant miks av tilnærmingsmåter og perspektiver.
På grunn av uforutsette hendelser ble dessverre Elviras deltakelse redusert til noen få dager, noe jeg tror var en skuffelse for gruppen. Men heldigvis takket den danske kunstneren Jakob Jakobsen ja til å komme på ganske kort varsel for å bli med i gruppen som en erfaren deltaker. Det er første gang noe slikt har hendt, men på et vis fungerte det veldig bra å ha de to ulike tilnærmingene.
Arkivet er så heterogent og omfattende at det var ganske overveldende for gruppen til å begynne med, men Guttorm Guttormsgaard og Ellef Prestsæter, styreleder for arkivet, gjorde en flott jobb med å presentere hva som befinner seg i arkivet og hjelpe deltakerne med å finne frem. I tillegg har vi hatt fascinerende gruppediskusjoner med folk som Rhea Dall fra UKS og Ingvild Krogvig fra Nasjonalmuseet, om hvordan institusjonene presenterer og skaper historier, og vi har hatt arrangementer som har åpnet opp noen av samtalene for offentligheten. Nå fokuserer gruppen på å forberede utstillingen. Det har vært fint å se hva de har valgt å fokusere på og hvordan de har arbeidet med materialet. Det kommer til å bli spennende å se intervensjonene deres rundt i arkivet.
Tar to år til
Dere feiret toårsjubileum for Praksis denne våren. Hva har erfaringen med arbeidet vært så langt?
Da jeg grunnla Praksis, sa jeg til meg selv at jeg skulle gi det to år før jeg skulle avgjøre om jeg skulle fortsette eller ikke. For meg har disse to årene vært utrolige. Jeg har møtt så mange fantastiske mennesker fra rundt om i verden, og vi har hatt svært givende samarbeid med andre institusjoner. Miljøet i Oslo har generelt sett vært veldig åpent og imøtekommende, og vi har fått god respons internasjonalt. Tilbakemeldingene har vært virkelig postive. Jeg har en sterk følelse av at vi så langt har hatt en betydelig innvirkning, og at Praksis utgjør et meningsfullt bidrag til Oslos kunstscene.
Så nå har jeg forpliktet meg til å fortsette to år til. Nå vil det være viktig, i tillegg til programmet, å fokusere på hvordan Praksis kan bli bærekraftig på lenger sikt, øke finansieringen, og å tenke på lokaliseringen og de ansatte. Ikke at vi ikke har tenkt på det før, men på et vis har programmet vært så aktivt, at det har vært vanskelig å gjøre dette samtidig. Men jeg vil si vi er ved et slags vendepunkt nå – vi er nødt til å tenke på grunnlaget for organisasjonen: hvorvidt vi skal utnytte potensialet for å produsere flere forskningsbaserte ressurser, som publikasjoner og liknende, om vi burde arbeide med utstillinger, om vi skal lete etter et sted hvor vi kan huse hele grupper i en bygning, eller om vi skal se etter enkeltleiligheter og arbeidsrom for folk i ulike deler av byen, og selvfølgelig hvordan vi kan betale for alt sammen.
Hvordan er Praksis finansiert nå?
Vi var veldig glade for å motta Oslo kommunes driftsstøtte i fjor, og ser det som et stort fremskritt. Støtten på 200 000 kroner er et godt bidrag til programmet vårt, men det er kun en liten prosent av hva det koster å drive en slik organisasjon. Kulturrådet har støttet oss fra begynnelsen av, noe som har vært flott, og den totale støtten fra Kulturrådet økte i år til 800 000 kroner. Så det totale årlige budsjettet vårt er for øyeblikket på rundt en million kroner, sett bort fra tilleggstøtte og slike ting. Mesteparten av dette brukes på programmet – leie, honorarer, kostnadene med å arbeide med 40 kunstnere og gjennomføre rundt 20 offentlige arrangementer i året.
Og du har investert i dette selv også?
Ja, absolutt. Charlotte og jeg tar ut litt lønn, men sammen med Rachel Withers har vi lagt inn mye frivillig arbeid. Og for meg tror jeg det handler om å tro på at prosjektet er et viktig bidrag og en modell for scenen både i Norge og internasjonalt. Særlig med tanke på dagens nasjonale og internasjonale politiske diskusjoner, og situasjonen for kunstutdanningen og markedet.
Det å skape rom for utveksling utenom de normale strukturene er utrolig viktig, både med tanke på kulturell utvikling og dialog i samfunnet. Jeg tror det bidrar til det kulturelle miljøet i Norge på en veldig reell og direkte måte.
Når det er sagt – om vi i løpet av det neste halvannet året ikke er i stand til å øke inntektene våre, kommer jeg til å måtte vurdere den langsiktige bærekraften. Akkurat nå er jeg optimistisk og tenker at tilstrekkelig finansiell vekst er oppnåelig. Etter å ha drevet i to og et halvt år, har vi mye dokumentasjon på hva organisasjonen har oppnådd, noe som gjør det mye lettere å overbevise folk enn det var da vi bare kom med en idé som virket ukjent for mange. Og selvfølgelig er det den forskjellen at folk til å begynne med ikke kjente meg. Det er flere som har kommet til meg og sagt, «Når du først tok kontakt med meg om dette, var jeg veldig skeptisk, men nå er jeg så imponert over hva dere har fått til».
Hvorfor var de skeptiske?
Jeg kom hit utenfra, med forslag om et ambisiøst prosjekt. Jeg synes ikke det er så rart om folk tvilte enten på evnene eller intensjonene mine. Men at noen kommer og innrømmer det, og så tilbyr seg å hjelpe til så godt de kan, det har vært et av de største komplimentene jeg har fått, ettersom det er virkelig oppriktig, og det føles som en seier å endre noens oppfatning.
Personlig og intenst
I april deltok jeg på Meet the residents-arrangementet som innledet det niende programmet, med tittelen Adornment and Gender: Engaging Conversation. Det var en temmelig interessant opplevelse, og jeg var imponert over hvor personlig og intenst det var. Deltakerne diskuterte ikke bare profesjonelle, faglige ting, de delte også noen ganske vanskelige og personlige erfaringer. Vil du si at en slik atmosfære er typisk for disse samlingene?
Hver gruppe er såklart forskjellig. Jeg tror at i dette tilfellet, var det et par stykker som var spesielt åpne omkring grunnene til at de kom hit. I Meet the residents-situasjonen inviteres gruppen til å presentere seg selv i 5-15 minutter, med litt tid for spørsmål og svar etterpå. De kan vise en bildepresentasjon, de kan fremføre noe, de kan bare snakke eller de kan bruke nettsiden sin, det er valgfritt, men settingen bør være ganske intim. Disse introduksjonene er åpne for publikum, men vanligvis ikke mange – opptil ti stykker i tillegg til gruppen, men det er ganske viktig for dynamikken i arrangementet. Og jeg tror det gjør at det faktisk kan føles ganske personlig. Det er bra for gruppen å bli kjent med hverandre og forstå hvor deltakerne kommer fra, men også det å ha et publikum som er interessert i å se alle disse ulike praksisene presentert på kort tid, og å kunne starte samtaler med dem. Det er mulig å avtale å møtes senere eller å støte på dem på et eller annet tidspunkt, siden gruppen pleier å være tilstede på åpninger og rundt omkring i byen, og folk kjenner dem igjen. Det er avgjørende som startpunkt for relasjonene innad i gruppen, men også for relasjoner med andre.
Jeg tror du har rett i at det var den intime settingen som muliggjorde at det ble personlig. Det kjentes fint å få være del av det, å få være vitne til det.
Helt klart. Og publikummere som er med, som også har vært folk som ikke kommer fra kunstverdenen, kommer ofte bort til meg og sier «tusen takk, dette var et privilegium, det er så generøst å få lov til å være del av dette». Jeg tror den typen intime rom er ganske sjeldne. Meet the residents finner normalt sted den andre eller tredje dagen, og jeg synes alltid det er utrolig interessant å se hvordan folk presenterer det de gjør.
Og etter Meet the residents har de ofte også andre presentasjoner og samtaler som er åpne for publikum?
Noen av programmene oppfordrer spesifikt til kollektive aktiviteter rundt et spesielt emne, andre ganger bruker deltakerne tiden og rommet til å arbeide mer autonomt, men i et miljø hvor du kan snakke med andre og med tid satt av til kritikk, diskusjon og kollektive aktiviteter. Men, klart, i begynnelsen går vi gjennom en ganske lik prosess; Første dag bryter vi isen, møtes på et personlig nivå, snakker gjennom hva som skal skje, hva folk håper å få ut av det, hvorfor de er her, og om institusjonene vi samarbeider med, vi forsøker også å presentere Oslo og hvor vi er, praktiske ting som lokalene vi bruker og slikt, og så har vi et måltid sammen. Og neste dag er det vanligvis Meet the residents, en introduksjon av deltakernes praksiser, og så den tredje dagen besøker vi gjerne steder som er relevante for temaet. I løpet av den samme uken vil vi antakelig også gjøre noe som setter en teoretisk kontekst – det kan være en filmvisning, eller en lesegruppe, en eller annen type diskusjon som bidrar til å situere programmet. Det er også viktig å reflektere over oppholdet når det nærmer seg slutten – enten helt enkelt i form av diskusjoner, eller mer målrettet, for eksempel ved å komponere en kollektiv tekst som oppsummerer hovedpunktene av det man har erfart på en måte som er relevant for andre.
Eierskap til stedet
Du har sagt at du ikke bare er opptatt av hvordan man kan oppmuntre til kreativ og profesjonell utvikling, men også hvordan man kan skape sterk gruppedynamikk.
Spørsmål om samarbeidsklima, og det å skape trygge rom, er noe som har kommet opp flere ganger – selv om den walisiske kunstneren og forskeren Phoebe Davies, som kommer hit i oktober, nylig påpekte at ideen om modige rom kanskje kan være nyttigere enn trygge rom, når man er opptatt av utvikling og det å flytte grenser. Denne typen samtaler er en naturlig del av det vi gjør – hvordan tillit etableres mellom folk som akkurat har møtt hverandre, hvordan folk kan føle at de kan uttrykke seg og ta eierskap til rommet.
Forståelsen av hvordan eierskap skapes er veldig viktig for meg, med tanke på hvordan du skaper meningsfulle samarbeidsrelasjoner, eller også bare det å tillate deltakerne å føle at de har et eget handlingsrom innenfor programmet – at de faktisk kan påvirke den tiden de har her, snarere enn å følge en struktur som er pålagt dem.
Det er interessant at Praksis også har med lokale deltakere. Hvordan har erfaringene vært med det konseptet?
Det er en veldig viktig del av dynamikken. Også de som allerede kjenner situasjonen fordi de bor her kan dra nytte av å delta: å utforske tematikken, møte andre med liknende interesser, bli introdusert til en rekke folk rundt om i byen. Da vi startet Praksis, undervurderte jeg totalt verdien av å introdusere de lokale deltakerne for hverandre. Samtidig som vi lar de internasjonale møte de lokale – og de tar med seg forskjellige kulturelle perspektiver og har relasjoner som fortsetter i etterkant – så kobler vi også sammen lokale folk som så fortsetter å samarbeide etterpå, fortsetter å være venner, fortsetter å støtte hverandre, flytter inn i atelierfellesskap sammen, gjør utstillinger sammen. Det har faktisk vært veldig tilfredsstillende for meg, fordi jeg bor her også, det er noe jeg kan se. Vi opprettholder samtalene med mange av de fantastiske internasjonale deltakerne vi har, sender dem mail, inviterer dem til ting, holder kontakten, men det er på et vis mer abstrakt enn å faktisk se folk, og se dem gjøre ting sammen. Hvis alle bare kom hit, gjorde flotte ting og så dro sin vei, tror jeg på et vis det ville være mindre tilfredsstillende. Å opprettholde kontakt med folk er viktig for meg.
Gjør alt som trengs
Og du er også med på hele prosessen hver gang? Det må være både hardt arbeid og svært givende?
Absolutt. Rachel Withers, som er medgrunnlegger, støtter oss som rådgiver, og så er det for det meste Charlotte og jeg som jobber på gulvet. Vi to gjør alt som trengs, fra å utvikle programmet, organisere open calls, søke støtte, rapportere, oppdatere nettsiden, drive PR, sette frem stoler, lage kaffe, vaske opp, lage mat når vi har felles måltider – listen fortsetter. Det er en masse arbeid, og vi må være de første til å møte opp, og de siste til å gå hjem. Men som du sier har det også vært virkelig givende.
Jeg mener, jeg kan ikke påstå å være ekspert på de fleste av emnene vi tar opp, men det er generelt ting som jeg synes er veldig interessante, og jeg har det privilegiet å bruke tid med en gruppe mennesker som er opptatt av emnet, og lære fra dem, høre på dem, støtte dem, legge til rette for dem, forsøke mitt aller beste for å få ting til å skje for dem.
Det som virkelig interessant med kunst for meg er at det får meg til å tenke, og samtalene det skaper. Som kunstner har jeg faktisk en veldig tilbaketrukket atelierpraksis, hvor jeg for det meste konsentrer meg om abstrakt maleri. Men maleriene tar utgangspunkt i spørsmål. Jeg setter opp problemer for meg selv som jeg så forsøker å utforske. Jeg tror det er noe tilsvarende med Praksis, jeg får mulighet til å være del av samtalene og lytte og lære. Jeg har lært en masse. Hvor mange steder finnes det, etter at man er ferdig med å studere, hvor man virkelig kan møte nye mennesker og ha en meningsfulle samtale over en lengre tidsperiode? Du vet, ikke bare speed-dating, men det å faktisk bruke en måned med noen, slik at du har mulighet til å virkelig bli kjent med dem og lære noe av det?
Det er også en interessant utfordring å jobbe med ulike grupper av mennesker, på måter som er støttende men som også gir rom for debatt, og ideelt sett å kunne vise og generere solidaritet. For en i min posisjon – som en hvit, streit, middelklassemann oppvokst i Vesten, som skal lede et program – er det viktig å tenke på patriarkatets mekanismer og historier, og hvordan maktprivilegier fungerer. Dette burde være del av det å forsøke å skape programmering som er støttende og relevant. Det er utfordrende – og interessant også.
En annen spesiell ting med Praksis, er at deltakelse i programmet ikke er begrenset til kunstnere, det er åpent for alle?
Ja, vi er åpne for alle som har relevante interesser og erfaringer, uavhengig av bakgrunn, alder og så videre. I alle fall i så stor grad som mulig – jeg mener, vi tar ikke betalt av de som deltar, men for øyeblikket har vi heller ikke mulighet til å tilby å dekke reisekostnader for folk som vil delta, men det er noe vi arbeider mot; å legge til rette for at alle faktisk kan delta, uavhengig av økonomisk bakgrunn også. Jeg er klar over at det å komme til Norge og være her en måned er kostbart, selv om vi dekker boutgiftene. I år har vi begynt å dele ut et stipend på 3000 kroner til internasjonale deltakere – det er ikke mye penger, men det er det vi er i stand til å gi dem for øyeblikket. Men jeg kunne egentlig ønske at vi kunne gi alle deltakerne et stipend for å delta – både de lokale, nasjonale og internasjonale.
Vendt mot det lokale
Er kunstneres livssituasjon noe dere diskuterer i de ulike gruppene?
Det har definitivt kommet opp i flere av programmene, men ikke hver gang. Da vi gjennomførte det første programmet, New technology and the post-human, ble det diskutert ganske mye. The Artist Entrepreneur-programmet i samarbeid med UKS og Munchmuseet i bevegelse var på et vis bygget rundt dette, og tok for seg kunstnernes prekære situasjon og hva som skjer med støttesystemene, og hvordan man skal nærme seg det.
Ved å ha lokale deltakere med, så blir situasjonen for kunstnere lokalt tydelig i gruppene, slik at det blir et tema. Norge har denne fantastiske historien med kunstnerorganisasjoner som faktisk driver lobbyvirksomhet på kunstnernes vegne, noe du ikke egentlig ser så mye av i andre land. For meg er det forbløffende med stipendsystemet at det på et tidspunkt ble anerkjent på et grunnleggende nivå at kunstnere og kultur bidrar til samfunnets helse og til nasjonens historie. Og at staten har et ansvar for å muliggjøre det. Riktignok tror jeg kanskje at det er noen problemer i måten systemet i Norge har gjort kunstnere tilbøyelige til å rette blikket innover, lokalt rettet. Systemet prioriterer utstillingsvirksomhet innenfor Norge, og kunstnere kan noen ganger virke tilbøyelige til å tenke på hva slags aktivitet som kan hjelpe dem med å få et stipend, snarere enn å gå etter hva som er bra for arbeidet eller den videre karrieren, men jeg tror ikke det ene trenger å utelukke det andre. Jeg tror også at dette fokuset på å være aktiv lokalt til en viss grad har redusert synligheten til norsk kunst internasjonalt. Jeg tror det jeg forsøker å si er at det kunne være interessant om internasjonale utstillinger og annen deltakelse utenfor Norge var like anerkjent som å være del av den lokale scenen.
Du nevnte tidligere at utstillingsåpninger med internasjonale kunstnere ofte trekker til seg mindre publikum enn utstillinger med lokale kunstnere. Tenker du at internasjonale kunstnere kunne fått en varmere mottakelse?
Jeg mener ikke å høres gretten ut, jeg tror det er ganske naturlig. Det ligger i menneskets natur at vi oppsøker det vi kjenner, men det er noe med nysgjerrighet og det å ville vite hva som er på utsiden, det andre, som fascinerer meg. På et personlig nivå tenker jeg at som kunstner burde du alltid stille spørsmål, alltid utfordre deg selv, tenke på hvor du får inspirasjonen din fra, hva du virkelig bryr deg om, hvorfor du gjør det du gjør. Det er i alle fall ikke for pengene… Men du vet, det handler om hvordan du holder deg selv stimulert. For noen er det kanskje nok bare å være på atelieret. Det kan være det, men jeg synes også det er noe veldig spennende ved å gå inn i en gruppe med andre utøvere og utfordre meg selv og utfordre dem, være uenige, lære og finne ting som jeg synes er fantastisk og som jeg aldri hadde hørt om før. Det er en spesiell mulighet å ha. Jeg tror egentlig alle, kunstnere eller andre, burde tenke på mulighetene som finnes der ute for å utvikle seg gjennom livet.
For meg høres det ut som en mulig definisjon av hva dere ønsker å få til med Praksis?
Det er mye mulig.
