Under overskriften «Et samarbeid som styrker museet» imøtegår direktør Karin Hindsbo og samlingsdirektør Stina Högkvist i Nasjonalmuseet min kritikk av museets samarbeidsavtale med søstrene Cecilie og Kathrine Fredriksen. Avtalen innebærer at Fredirksen og museet skal utvikle en unik samling moderne kunst, flere store utstillinger og et forskningsprogram sammen.
Innlegget fra Hindsbo og Högkvist er et nesten parodisk stykke PR-arbeide, der de to repeterer hovedpoengene i pressemeldingen, uten å svare på det kritiske spørsmålet: Har de kompromittert museets standarder når de inngikk den meget omfattende samarbeidsavtalen med Fredriksen-søstrene?
«Et samarbeid av en slik størrelse og varighet ville vi ikke inngått med mindre det bygger på en gjensidig tillit til at begge parter jobber for å få en samling, utstillingsserie og et forskningsprogram som blir til det beste for museet», skriver Hindsbo og Högkvist, og viser at de knapt har forstått problemet.
Det er jo ikke fordi vi tror det blir dårlige innkjøp at dette er problematisk. Kanskje blir innkjøpene til og med bedre enn hva museets fagstab kunne klart uten hjelp fra sine sponsorer. Men det hjelper jo ikke så lenge museet ikke har kontroll over innkjøpene og utstillingene og alt det andre de skal samarbeide om.
Hindsbo og Högkvist mener at de har kontroll, fordi museet «selv utvikler samlingen». Men de gjør det altså ikke uten påvirkning. Og de gjør det ikke på vegne av Nasjonalmuseet, men på vegne av Fredriksen-familien.
Brudd
Dette står for meg som et klart brudd på det internasjonale museumsforbundet ICOMs regelverk, som Nasjonalmuseet er forpliktet til å følge.
I paragraf 1.10, Forretningsmessige retningslinjer, heter det: «Uavhengig av inntektskilde, skal museet beholde kontrollen over integritet og innhold i sine programmer, utstillinger og aktiviteter. Inntektsbringende aktiviteter skal ikke svekke institusjonens standarder eller bringe den i vanry overfor publikum.»
Louvre, som tilhører den franske staten og er verdens mest besøkte kunstmuseum, har enda tydeligere regler for sin sponsorvirksomhet. Slik står det i Louvres Ethics Charter:
«The Musée du Louvre is committed to not accepting any intervention on the artistic content of a project by a company or individual that has provided financial support for the said project in full or in part within the context of patronage or sponsorship.»
Det kan ikke sies klarere. Nasjonalmuseet skal ikke tillate sponsorer å påvirke innholdet i sine prosjekter. Jeg kan ikke se noe annet enn at Nasjonalmuseet har gjort nettopp dette, og åpnet for påvirkning fra en familie som har liten eller ingen faglig kompetanse og liten eller ingen forpliktelse overfor museets samfunnsoppdrag.
Andre museer
Hindsbo og Högkvist gjør et stort poeng ut av at andre museer har tilsvarende samarbeidsavtaler med private samlere. De nevner Henie Onstad Kunstsenter, Munchmuseet, Lillehammer Kunstmuseum, Van Gogh-museet og sin egen samarbeidsavtale med Sparebankstiftelsen DNB.
Ordlyden i alle disse avtalene er ikke tilgjengelig, men det er lett å sjekke om avtalene er innenfor det museumsetiske regelverket:
Dette er ok: En privat samler eier et kunstverk og tilbyr dette til museet, enten som gave eller lån. Museet står fritt til å kunne takke ja eller nei. Saksbehandlingen er like streng som den ville ha vært ved et innkjøp.
Dette er ok: Museet ønsker å styrke samlingen med et bestemt kunstverk. Museet ber om en donasjon, enten fra en privat samler eller et fond. Samleren eller fondet står fritt til å innvilge ønsket eller avslå det.
Dette er ikke ok: Museet ønsker å styrke samlingen med diverse kunstverk. En privat samler ønsker å bygge opp en samling for å nyte kunsten, spekulere i kunst eller kanskje donere den til museet senere, dersom museet oppfører seg pent. De to partene inngår en avtale for å samarbeide om dette på en slik måte at begge har utbytte av det. Her har museet ikke kontrollen, men vil i stedet bli nødt til å forholde seg til ulike typer av sensur/selvsensur, som skaper en ny diskurs og en ny konsensus og, til syvende og sist, et nytt museum.
Store ressurser
Dette samarbeidet ville ha vært ille nok om samlingen skulle tilfalle Nasjonalmuseet. Men det som kjøpes inn tilhører altså Fredriksen-familien. Det er med andre ord ikke kun museets faglige integritet som er kompromitert, museet skal i tillegg bruke store ressurser på innkjøp, formidling og forvaltning av en privat samling, som naturligvis vil øke i verdi som en følge av dette.
Ja, samlingen skal i tillegg ha et eget dedikert rom i museet på 700 kvadratmeter, etter sigende den største utstillingssalen, nest etter Lyshallen, som Fredriksen-familien også skal bidra til. Vesentlige rom på museet skal altså bære Fredriksen-familiens navn. Da er ikke lenger Fredriksen bare en støttespiller, da får Fredriksen lov til å dominere museet. Fredriksen blir et navn man ikke kan komme utenom dersom man ønsker å oppleve vår nasjonale kulturarv.
Så er spørsmålet om familien Fredriksens historie og profil skal regnes med i denne sammenhengen. Jeg er ingen tilhenger av arvesynd, og mener Fredriksen ikke er diskvalifisert fra å bidra til norsk offentlighet. Men det er selvfølgelig ikke ukontroversielt at en familie som i flere tiår har ligget i konflikt med den norske stat og som unngår å betale skatt til det norske samfunnet på denne måten inntar en symboltung rolle midt i norsk offentlighet. Det er, om man skal være litt vanskelig, en hån mot vanlige norske skattebetalere. Det ville det ikke ha vært om avtalen var mer uselvisk og generøs overfor Nasjonalmuseet, slik Fredriksen-familiens bidrag til norske sykehus har vært i mange år. Men denne avtalen er ikke generøs. I stedet gir den inntrykk av at Nasjonalmuseet tjener Fredriksen-familien, like mye som det motsatte.
Det er kort og godt en svært dårlig avtale for Nasjonalmuseet og innebærer i verste fall et nytt kapittel i norsk kunstliv, der avstanden mellom hardtarbeidende kunstnere og kunstarbeidere på den ene siden og Nasjonalmuseet og dets sponsorer på den annen side blir uoverstigelig. Akkurat nå er det vanskelig å se hva Karin Hindsbo kan gjøre for å forhindre at dette blir hennes ettermæle.
Denne replikken ble oppdatert 29.6. og 30.6.
Å investere i kunst er den beste form for risikospreding.
Direkte spørsmål til Karin Hindsbo og Stina Högkvist.
SPØRSMÅL1:
Sosialdemokratiet.
Kan dere, Hindsbo og Högkvist, komme med en konkret uttalelse på deres, og Nasjonalgalleristes, holdning til å samarbeide med en bedrift/famille som er landskjente i Norge, og Europa, for å utnytte det Norske sosialdemokratiet til å bygge opp en enorm privat formue. I tillegg er de landskjente i Norge, og Europa, for å være en værsting på å ikke betale skatt, sosialdemokratiets ryggrad, og åpent søkt mot skatteparadis. Fredriksen selv har kypriotisk statsborgerskap og bolig i London etc. for minimere selskapsskatt og formuesskatt, faktisk leverte Frediksen inn sitt norske pass i 2006 til fordel for et nytt og mindre skattetungt liv på Kypros. Alt dette for å slippe å betale tilbake til samfunnet hvor de har bygget opp sin formue, og for å slippe å ta sin del av den sosialdemokratiske regningen.
“Vi må ikke glemme at John Fredriksen ble søkkrik i det sosialdemokratiske norske samfunnet, men så ble han misfornøyd med at han måtte betale en del skatt, og så stikker han. Da har jeg bare én ting å si; bare stikk. Jeg mener at hvis vi skal innrette samfunnet sånn, at vi skal tilfredsstille mangemilliardærer, for at de ikke vil bidra til samfunnets fellesskap, som de selv har bygd seg opp på, så får de bare dra.” – Martin Kolberg 2012
SPØRSMÅL 2:
Hvor kommer pengene fra?
Shippingindustrien er som alle vet en værsting innen arbeidsforhold og utnytting av billig arbeidskraft, fra der de måtte få tak i denne. Industrien har slitt med menneskerettighetsutfordringer og med uverdige og farlige arbeidsforhold, samtidig som den har bidradd til at enkeltmennesker har tjent abnorme formuer. Hvordan er deres standpunkt, Hindsbo og Högkvist, til å bruke en shippingformue til å kjøpe inn Kerry James Marshall verk som jobber med et politisk oppgjør rundt historiske problemstillinger knyttet til utnytting av mennesker og manglende menneskerettigheter. Synes dere at det er den forandringen Marshall tar til orde for gjennom kunsten sin? Og synes dere det smaker godt at nasjonalgalleriet er direkte knyttet til å bruke enorme summer penger med et slikt opphav, med et stort smil om munnen?
Innspill og ønsker er råd
Hmm, beviser ikke følgende setning nettopp poenget i denne kommentaren?
Når samlingen skal videreutvikles, kommer ikke Nasjonalmuseet med råd til Kathrine og Cecilie Fredriksen, men med innspill og ønsker om kunstnere museet mener kan utfylle museets allerede eksisterende samling.
Hvem så ikke dette komme? https://www.dagsavisen.no/kultur/direktorens-kunstfaglige-fallitterklering-1.972475
Redaktør Jonas Ekeberg hevder her at Nasjonalmuseet bryter det internasjonale museumsforbundet ICOMs regelverk, nærmere bestemt paragraf 1.10, om forretningsmessige retningslinjer: «Uavhengig av inntektskilde, skal museet beholde kontrollen over integritet og innhold i sine programmer, utstillinger og aktiviteter. Inntektsbringende aktiviteter skal ikke svekke institusjonens standarder eller bringe den i vanry overfor publikum.»
Denne tolkningen av avtalen og retningslinjene oppleves som helt feilaktig. Hva som skal vises av kunst i Nasjonalmuseet er det ene og alene museet som bestemmer. Det stemmer at Fredriksen-samlingen som er i ferd med å etableres, skal vises i et eget rom. Men dette rommet skal kurateres av museet. Når samlingen skal videreutvikles, kommer ikke Nasjonalmuseet med råd til Kathrine og Cecilie Fredriksen, men med innspill og ønsker om kunstnere museet mener kan utfylle museets allerede eksisterende samling.
Når det gjelder utstillingsserien i Lyshallen, som er en del av Fredriksen-samarbeidet, er det ikke noen krav om at disse skiftende utstillingene skal ta utgangspunkt i Fredriksen-samlingen. Heller ikke forskningsprogrammet er tilknyttet denne samlingen, men skal bidra til å gjøre Nasjonalmuseet til et sentralt kunsthistorisk forskningsmiljø. Det er også i avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen spesifisert at begge parter har et ønske om et langvarig samarbeid og at man skal diskutere mer permanente visningsløsninger.
Med andre ord: Kontrollen over museets integritet og innhold i programmer, utstillinger og aktiviteter er ene og alene Nasjonalmuseets. Og slik skal det selvfølgelig også være.
For ordens skyld kan det gjentas at Fredriksen-samarbeidet er noe som kommer i tillegg til Nasjonalmuseets allerede eksisterende planer og aktiviteter. I det nye Nasjonalmuseet er 13000 kvadratmeter viet til utstillinger. I den faste utstillingen av Nasjonalmuseets samling vil vi vise over 5000 gjenstander innen kunst, design og arkitektur. Totalt vies rundt 1800 kvadratmeter til samtidskunst fra museets egen samling. Museets samling består av rundt 400.000 gjenstander. Om lag 90 prosent av alle innkjøpene museet har gjort hittil i 2019 er av norske kunstnere.