I 2019 offentliggjorde Nasjonalmuseet sitt samarbeid med Cecilie og Kathrine Fredriksen, døtre av Norges rikeste mann, John Fredriksen. Avtalen går ut på at museet låner og forvalter Fredriksen Family Art Companys kunstsamling, finansiering av et forskningsprogram og utvikling av utstillinger. Store deler av kunst- og museumsfeltet kom med sterk kritikk av samarbeidet, blant annet for å legge for stor makt i private hender og dermed true museets uavhengighet og troverdighet. Andre mente at verdiene (flere hundre millioner kroner) som avtalen tilfører museet, var viktigere enn innflytelsen søstrene får. De siste dagene har debatten fått en ny dimensjon, da Fredriksen-familiens formue kobles til handel med Russland.
Tidligere direktør ved Nordnorsk Kunstmuseum Jérémie McGowan sier til Kunstkritikk at han reagerer på at museet ikke har uttalt seg om disse forholdene på eget initiativ, samtidig som de lyser opp fasaden sin i blått og gult i solidaritet med Ukraina.
– Nasjonalmuseet er naivt eller medskyldig. Enten evaluerte museet aldri de etiske problemene som åpenbart følger med familien Fredriksens penger, og som er relativt godt dokumentert og lett tilgjengelig i internasjonale medier, eller så bestemte de aktivt at penger er viktigere enn etikk.
Etisk problematiske inntektskilder
I en kronikk publisert i Klassekampen sist lørdag (12.03.2022), legger McGowan frem en oversikt over det han mener er etisk problematiske inntektskilder hos Fredriksens firmaer, som hans døtre har tatt og tar del i gjennom jobber og verv. Blant annet inngikk Fredriksens boreselskap Seadrill en stor avtale med det russiske oljeselskapet Rosneft, hvis majoritetseier er den russiske staten, like før Russlands annektering av Krimhalvøya i 2014. Ikke lenge etter trådte USA og EUs sanksjoner mot blant annet Rosneft i kraft. I 2015 ble Fredriksen og tidligere Seadrill-sjef Tor Olav Trøim tildelt Russlands Order of Friendship, en vennskapspris som deles ut av Putin.
Blant andre aktiviteter hvor McGowan mener at Fredriksen-eide firmaer har «motarbeidet internasjonal solidaritet» er handel med apartheidstyret i Sør-Afrika og prestestyret i Iran på 1980-tallet og borevirksomhet i Burma til inntekt for militærjuntaen i 2010. I sistnevnte tilfelle ble olje- og gassektoren direkte knyttet til menneskerettighetsbrudd i en rapport til FNs menneskerettighetsråd.
Flere andre saker har skapt kontroverser rundt Fredriksen-familiens formue. I 1986 var John Fredriksen varetektsfengslet i fire måneder, mistenkt for tyveri av olje og forsikringssvindel, og i 2014 ble han bøtelagt for olje-juks i USA. I tillegg har han fått sterk kritikk for å ha byttet sitt norske statsborgerskap mot et kypriotisk samt registrert selskapene og stiftelsene sine – inkludert Fredriksen Family Art Company – i Kypros for å unngå skatt. Ifølge McGowan har både Nasjonalmuseet og dets kritikere vært blinde for disse forholdene i debatten rundt samarbeidet.
– Jeg håper virkelig at både kunstverdenen, media og politikerne er mer våkne nå og at vi endelig får den kritiske diskusjonen, og nødvendige direkte handling, vi burde hatt allerede for tre år siden, sier han.
Stiller seg bak kritikken
Styreleder i Norske Billedkunstnere (NBK), Ruben Steinum, stiller seg bak kritikken fra McGowan. Han mener at Nasjonalmuseet, som forvalter av Norges felles kulturarv, har en forpliktelse til å redegjøre for hvilke vurderinger de har gjort av Fredriksen-familiens formue. To punkter er viktige for offentligheten å få svar på, ifølge Steinum.
– Det første er hvordan de generelt vurderer samarbeidspartnere hvor formuen delvis er opparbeidet i konflikt- og krigsområder, og det andre er mer spesifikt hvordan de vurderer Fredriksen-familiens forhold til Russland og Putin, etter annekteringen av Krim i 2014 og nå den pågående krigen mot Ukraina.
Ingen kommentar fra direktøren
Det har ikke lykkes Kunstkritikk å få en kommentar fra Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo, men museets kommunikasjonsdirektør Eirik Kydland skriver i en e-post at det er naturlig at museets samarbeidspartnere diskuteres, men at det per nå ikke er forhold som gjør at de ser på Fredriksen-avtalen med nytt blikk som følge av krigen i Ukraina.
– Vi har ikke observert at noen av Fredriksen-selskapene er rammet av nasjonale eller internasjonale sanksjoner i forbindelse med den veldig alvorlige krigen i Ukraina. Uansett gjør vi naturligvis løpende vurderinger og analyser av våre samarbeidspartnere ved behov, noe vi har vi rutiner for.
Hva angår generelle spørsmålene rundt hvor formuen bak samarbeidet kommer fra, henviser Kydland til at museet forholder seg til retningslinjer hvor det blant annet står at museet skal kjenne til hvem som er reell giver, at museet ikke skal motta midler som skriver seg fra kriminelle handlinger, og at museet skal sørge for å bevare sin integritet og uavhengighet.
– Nasjonalmuseet har et samarbeid med Kathrine og Cecilie Fredriksen. Midlene i samarbeidet stammer fra legitim forretningsdrift og vi har ingen grunn til å tro at dette er midler som strider med museets etiske regelverk eller verdier, skriver han til Kunstkritikk.
Bør følge internasjonale eksempler
Kritikken av Nasjonalmuseets samarbeid med Fredriksen-familien kommer i kjølvannet av en rekke debatter om renvasking av etisk tvilsomme formuer gjennom kunst. Samme år som Nasjonalmuseet inngikk samarbeidet med Fredriksen-søstrene var National Portrait Gallery i London det første store museet som, etter sterkt offentlig press, takket nei til penger fra Sackler-familien, kjent for å ha tjent en formue på opioid-krisen. Tate-museene, Guggenheim og MoMa er blant institusjonene som har fulgt tropp. En rekke britiske kulturinstitusjoner har også avsluttet sponsoravtaler med oljeselskapet British Petroleum etter press fra klimaaktivister.
Her hjemme avsluttet Astrup Fearnley Museet i 2020 sin omstridte sponsoravtale med oljeselskapet Lundin, som da avtalen ble inngått var under etterforskning for deltakelse i krigsforbrytelser i Sør-Sudan (selv uttalte museet at avtalen kom til en naturlig slutt) og i slutten av 2021 demonstrerte klimaaktivistgruppen Direct Action Theater (D.A.T.) mot Munch-Museets sponsoravtaler med oljeselskapene Idemitsu og Aker BP. McGowan mener at Nasjonalmuseet bør følge eksemplet fra ledende institusjoner internasjonalt som har klart å ta et standpunkt mot etisk problematiske penger.
– Jeg tror nødvendigvis på endring og håper at Nasjonalmuseet griper denne muligheten til å rehabilitere seg selv som et virkelig transparent, selvbevisst, uredd og samfunnsengasjert museum, heller enn å gjemme seg bak byråkratiske uttalelser og den kyniske retorikken til den globale kapitalismen som de har valgt å alliere seg med.
