Om midler til billedkunstnere

Trond Giske, du er kulturminister med ansvar for billedkunstfeltet. Derfor henvender jeg meg til deg. Jeg er bekymret. Det høljregner i Oslo, og billedkunstfeltet sliter. Vi er elendige i den øvelsen som heter lobbyvirksomhet.

Kronikken ble først trykket i Aftenposten mandag 4.desember 2006. Vi har forfatterens godkjennelse til å publisere den også på Kunstkritikk.no.

Vi gir ikke uttelling i forhold til synlighet. Vi er vanskelige å begeistre, og vi har en velutviklet kritisk bevissthet. Kanskje for velutviklet, vil mange mene, for vi har glemt det elementære: Å sørge for at pengene kommer og for at infrastrukturen for produksjon og formidling fungerer.

Øk potten

Mange skjønner alvoret nå, men interesseorganisasjonene på feltet (Norske Billedkunstnere med flere) gjør dessverre ikke det. De hegner om stipendpengene og holder kjeft om det meste, hvis ingen maser så mye at de finner på å rykke ut – men alltid etter at noe har skjedd, skal vite. Arbeidsstipendene er en unik ordning det går gjetord om i hele den internasjonale kunstverden. Skal du gjøre noe på denne fronten, så øk potten på arbeidsstipendet. Ingen kan leve av og produsere noe særlig for 160 000.

En av de største utfordringene for norske kunstnere er mangelen på midler til produksjon av kunst. Ingen kunstinstitusjoner har driftsmidler som tillater dem å gå inn med støtte til å produsere kunst og lage utstillinger. I stedet må kunstnere og kuratorer bruke uforholdsmessig mye tid på å søke om penger fra Norsk kulturråd, Fritt Ord, Billedkunstnernes Vederlagsfond og private sponsorer. Hos Norsk kulturråd har antall søknader om produksjonsmidler økt voldsomt de siste seks årene, mens de totale midlene til billedkunst har sakket helt akterut i forhold til litteratur og musikk. I 2006 har Kulturrådets billedkunstutvalg vært nødt til å avvise søknader tilsvarende nesten 90 prosent av samlet søknadssum. Til sammenligning var støtteandelen for litteratur i 2005 oppe i 40 prosent. Dette kommer i tillegg til de betydelige offentlige innkjøpsordningene som finnes for litteratur og det profesjonelle produksjonsapparatet som forlagene representerer.

Fri og avhengig

Jeg er lei av at kunst hele tiden knyttes opp mot politiske formål, det være seg distriktspolitikk, utenrikspolitikk (“Strategi for Norges kultur- og idrettssamarbeid med land i sør”, 2005) eller næring (Stortingsmelding nr. 22 “Kultur og næring”, 2004-2005). Kunst skal ikke behøve å legitimere seg selv og sin egen berettigelse ved å støtte opp under andre formål. Jeg tror du er enig i at vi trenger den frie kunstproduksjonen. Men det frie feltet er helt avhengig av sterke institusjoner som har råd til å drive profesjonelt og ta risiko.

Majoriteten av kunstnere søker seg til de store byene fordi de vil bli tatt på alvor. De vil ha profesjonelle visningssteder og de vil bli formidlet til et interessert publikum. Gi derfor overføringen til billedkunstfeltet i Norsk kulturråd et kraftig løft, slik at det er mulig å gi de seriøse, gode søknadene den støtten de ber om. Øk driftsbudsjettene til de kunstinstitusjonene som driver godt, og som viser kunst av høyt nivå, uavhengig av hvor i landet de befinner seg. Det finnes for mange institusjoner som ikke fortjener å være på statsbudsjettet, og for mange som burde være der. En opprydningsrunde hadde vært av det gode.

Den 24. november gjorde Aftenposten et oppslag på din beslutning om å frede bokbransjeavtalen i noen år til. Etter dette vil en vurdering av bransjens opptreden i feltet være utslagsgivende. “Hvis bransjen oppfører seg bare kommersielt, må vi også behandle den kommersielt,” uttalte du. Hvis det er et felt i norsk kultur som ikke er preget av kommersiell tankegang, så er det billedkunst. Da gjør du også klokt i å behandle det deretter.

Comments (2)