Trond Giske, du er kulturminister med ansvar for billedkunstfeltet. Derfor henvender jeg meg til deg. Jeg er bekymret. Det høljregner i Oslo, og billedkunstfeltet sliter. Vi er elendige i den øvelsen som heter lobbyvirksomhet.
Kronikken ble først trykket i Aftenposten mandag 4.desember 2006. Vi har forfatterens godkjennelse til å publisere den også på Kunstkritikk.no.
Vi gir ikke uttelling i forhold til synlighet. Vi er vanskelige å begeistre, og vi har en velutviklet kritisk bevissthet. Kanskje for velutviklet, vil mange mene, for vi har glemt det elementære: Å sørge for at pengene kommer og for at infrastrukturen for produksjon og formidling fungerer.
Øk potten
Mange skjønner alvoret nå, men interesseorganisasjonene på feltet (Norske Billedkunstnere med flere) gjør dessverre ikke det. De hegner om stipendpengene og holder kjeft om det meste, hvis ingen maser så mye at de finner på å rykke ut – men alltid etter at noe har skjedd, skal vite. Arbeidsstipendene er en unik ordning det går gjetord om i hele den internasjonale kunstverden. Skal du gjøre noe på denne fronten, så øk potten på arbeidsstipendet. Ingen kan leve av og produsere noe særlig for 160 000.
En av de største utfordringene for norske kunstnere er mangelen på midler til produksjon av kunst. Ingen kunstinstitusjoner har driftsmidler som tillater dem å gå inn med støtte til å produsere kunst og lage utstillinger. I stedet må kunstnere og kuratorer bruke uforholdsmessig mye tid på å søke om penger fra Norsk kulturråd, Fritt Ord, Billedkunstnernes Vederlagsfond og private sponsorer. Hos Norsk kulturråd har antall søknader om produksjonsmidler økt voldsomt de siste seks årene, mens de totale midlene til billedkunst har sakket helt akterut i forhold til litteratur og musikk. I 2006 har Kulturrådets billedkunstutvalg vært nødt til å avvise søknader tilsvarende nesten 90 prosent av samlet søknadssum. Til sammenligning var støtteandelen for litteratur i 2005 oppe i 40 prosent. Dette kommer i tillegg til de betydelige offentlige innkjøpsordningene som finnes for litteratur og det profesjonelle produksjonsapparatet som forlagene representerer.
Fri og avhengig
Jeg er lei av at kunst hele tiden knyttes opp mot politiske formål, det være seg distriktspolitikk, utenrikspolitikk (“Strategi for Norges kultur- og idrettssamarbeid med land i sør”, 2005) eller næring (Stortingsmelding nr. 22 “Kultur og næring”, 2004-2005). Kunst skal ikke behøve å legitimere seg selv og sin egen berettigelse ved å støtte opp under andre formål. Jeg tror du er enig i at vi trenger den frie kunstproduksjonen. Men det frie feltet er helt avhengig av sterke institusjoner som har råd til å drive profesjonelt og ta risiko.
Majoriteten av kunstnere søker seg til de store byene fordi de vil bli tatt på alvor. De vil ha profesjonelle visningssteder og de vil bli formidlet til et interessert publikum. Gi derfor overføringen til billedkunstfeltet i Norsk kulturråd et kraftig løft, slik at det er mulig å gi de seriøse, gode søknadene den støtten de ber om. Øk driftsbudsjettene til de kunstinstitusjonene som driver godt, og som viser kunst av høyt nivå, uavhengig av hvor i landet de befinner seg. Det finnes for mange institusjoner som ikke fortjener å være på statsbudsjettet, og for mange som burde være der. En opprydningsrunde hadde vært av det gode.
Den 24. november gjorde Aftenposten et oppslag på din beslutning om å frede bokbransjeavtalen i noen år til. Etter dette vil en vurdering av bransjens opptreden i feltet være utslagsgivende. “Hvis bransjen oppfører seg bare kommersielt, må vi også behandle den kommersielt,” uttalte du. Hvis det er et felt i norsk kultur som ikke er preget av kommersiell tankegang, så er det billedkunst. Da gjør du også klokt i å behandle det deretter.
Kunstnere er selvstendig næringsdrivende på lik linje med andre profesjoner som drives på et selvstendig basis. Du hører aldri om hudpleiere som ber om offentlig støtte til sin drift. Kunstnere er vel den profesjonsgruppen som er flinkest til å fremheve seg selv på bekostning av alle andre profesjoner.Det er slik at de fleste seriøse kunstnere støtter seg selv med å ta inntektsbringende jobber så har de kunstproduksjon på si.Inntil en kunstner kan livnære seg i vesentlig grad av sin kunst alene, må kunstneren ha en jobb for å tjene til livets opphold. Dette er facts of life som mange kunstnere vil endre de mener at andre hardt arbeidende i de “kjedelige” jobbene skal stå på og dele sin inntekt på fast basis med kunstnere slik at kunstnere som ikke klarer å livnære seg på sin kunst kan få pleie sine nevroser.Fordi at du bare må strikke betyr det ikke at staten må lønne deg for at du skal få dyrke din nevrose.På samme vis fordi at du bare må lage kunst er det ingen grunn til at staten skal lønne deg for å dyrke din nevrose. Staten kan ha en rolle som kunstkjøper men ikke som i dag å delegere midler til en gruppe kunstnere som etter korrupte metoder skal forfordele pengene blandt sine nermeste. Istedet kan staten fullføre sin oppgave som eier av bedrifter og institusjoner og bevilge penger til innkjøp av utsmykning til den enkelte institusjon sykehus mm. På denne måten vil det gå null penger i administrasjon av statlige tilskudd (mer penger til kunstnere )ettersom de eksisterende administratorene i den enkelte institusjon vil ha ansvaret for innkjøp av kunst til sin virksomhet.Dette er heller ikke en modell som er helt feilfri men det vil bli vanskelig for en fast gruppe kunstnere å korrumpere denne fordelingen av statens rolle i kunstmarkedet. Livnære seg av din kunst er et valg du har tatt på tross av elendige odds for å lykkes. Når du da ikke lykkes er det ikke statens ansvar å støtte deg i å fortsette denne vanskelige veien du insisterer på å følge. Den eneste som er ansvarlig for ditt veivalg og unnlatelse i å skifte yrke er deg selv ingen andre. Det finnes ikke noe bevis for at kunsten må støttes for å leve, tvertimot viser historien at kunsten lever på tross av vanskelige kår.Tåler du ikke trykket og klarer du ikke å livnære deg av din kunst sa ta deg en jobb. Det er de samme harde vilkår som gjelder for alle selvstendig næringsdrivende yrkesgrupper.Bare fordi at du har lært deg å spille gitar kan du ikke forvente etter endt læretid at staten eller andre skal belønne deg med samme inntekter som Bob Dylan. Det er kun få som lykkes å faktisk leve av sin kunst alene ingen statlige bevillninger uansett størrelse vil endre på det fakta.Av alle selvstendige næringsdrivende er det kun en gruppe som er arrogant nok til å hevde at de er i en særstilling i forhold til alle andre yrkesgrupper. En så overlegen suveren særstilling at etter endt utdannelse forlanger denne gruppen ene og alene i kraft av sin utdannelse og kunstproduksjon at alle andre yrkesgrupper skal betale en andel av sin lønn slik at denne kunstneryrkesgruppen skal slippe å prestere det alle andre må ? nemlig å selge sine produkter og tjenester til forbrukere som faktisk vil ha det som tilbydes.Dere som syter etter støtte for å slippe å jobbe gir kunstneryrket et dårlig rykte. Svelg deres oppsvulmede ego og få dere en jobb.
«Museer og kunsthaller har aldri noen steder i de siste 150 årene betraktet seg som inntektskilder for kunstnere. Det finnes i den vestlige verden ingen tradisjon for at utstillingsstedet betaler. Kunstnere får støtte av samfunnet, kunsthallenes oppdrag er å gjøre kunsten tilgjengelig.»
Dette sa Lars Nittve, sjef for Moderna Museet til Dagens Nyheter i går. Uttalelsen kom som svar på avisens oppslag den 5. desember, der Konstnärernas Riksorganisation (KRO) angriper Moderna Museet for manglende avtaler og minimalt vederlag til sine utstillende kunstnere. Karin Willén i KRO, mener det handler om et holdningsproblem innen billedkunsten. «Det anses att konstnärerna ska ha betalt från annat håll, de kan ju sälja sina verk på en fri marknad, de kan få stipendier. Men det tvingar bara konstnärer att använda sina arbetsbidrag för att beskosta utställningar.»