IMAGINE PEACE TOWER er et appropriasjonsverk, et minnesmerke over John Lennon, Onos ektemann de siste 11 årene av artistens liv. Første gang IMAGINE PEACE TOWER ble tent var i 2007, og opplegget er det samme hvert år. Søylen tennes på datoen for John Lennons fødsel og slokkes på datoen han døde. Ved tenningen synger først et jentekor Imagine, så holdes taler. Til slutt avspilles sangen i originalversjon mens lyssøylen gradvis tennes. Søylen ser fra Reykjavik så dekorativ ut at den pryder postkort og reklameplakater for vertslandet. Verket gir liten visuell motstand: lyssøylen er vakker, og sokkelen den skytes opp fra er minimalistisk, renskåren og symmetrisk. Her er det altså mye en kan ta tak i av potensielle problemer. For er ikke alt dette egentlig ganske klissete greier?
Ono approprierer altså en av verdens mest populære sanger, både i verkets tittel og kontekst, og hun utnytter sitt godt dokumenterte forhold til en av verdenshistoriens største popstjerner. Materielt er verket en lyssøyle bygget opp av 15 søkelamper, sendt til himmels via prismer. Søylen lyser gjennom skylaget og mørkner gradvis omtrent fire tusen kilometer til værs. Lyssøylens fundament er en ønskebrønn med en diameter på ti meter, plassert på øya Videy, rett utenfor Reykjavik. I fundamentet ligger lukkede kapsler som inneholder en halv million håndskrevne «ønskelapper» som Ono gjennom tretti år samlet opp på sine såkalte ønsketrær.
Det hjelper å lese IMAGINE PEACE TOWER i lys av Onos rolle i kunsthistorien. Hun la grunnlaget for minimalistisk musikk og Fluxus i sitt legendariske loft i 112 Chambers Street i New York. Hun fremførte genredefinerende performanser som Cut Piece, var en av pionerne innen film- og videokunst og flere av hennes konseptverk fra slutten av 1960-tallet er blitt stående som referanseverk fra perioden. Men Ono har alltid vært på sitt viktigste som popularisator og ambassadør for kunst og musikk som av breddepublikummet er blitt sett på som vanskelig, uforståelig eller teit. Nettopp derfor vil jeg påstå at verket, med alle sine henvisninger til variasjonen i Onos grensesprengende arbeid, vil bli stående som Yoko Onos magnum opus.
Lennons Imagine ble faktisk til som resultat av en fascinasjon for Onos tekstverk Cloud Piece, publisert i boken Grapefruit i 1962. Ono viser dermed i IMAGINE PEACE TOWER ikke bare til en sang av Lennon, hun viser tilbake et av sine egne tekstarbeider, og denne tekstens virkningshistorie. Videre kommer selve ideen om å lage et lystårn fra et annet tidlig Ono-verk. I instruksjonsverket Light House fra 1965 beskriver Ono en søyle laget av lys, reflektert gjennom prismer, som former et hus. Hun har ved flere anledninger forklart at det var Lennon som oppfordret henne til å forsøke å materialisere det konseptuelle verket, men at hun i utgangspunktet stilte seg negativ til dette. Likevel har Onos kunst alltid innebåret produksjon av gjenstander som skal virke som fokuspunkter for meditasjon rundt konsepter og ideer. Hun lagde for eksempel sitt helhvite sjakkbrett Play It By Trust allerede i 1966. Senere, i et anfall av postmoderne selvappropriasjon, fikk hun det samme verket gjenskapt i bronse. Det er nettopp her, i konfliktene mellom idé og gjenstand at Ono er aller best. Hun har hele veien operert i grenselandet mellom det konseptuelle og det materielle, og på den måten har hun gjentatt og gjentatt et av paradoksene med konseptuell kunst: Kunsten som skulle fjerne oss fra gjenstandene er på sett og vis blitt avhengig av gjenstandene, og gjenstandene har fått sitt eget liv. Yoko Ono er kjent for å ha uttalt at hun alltid har sett på «kunst» som et verb, og ikke et substantiv, at tankene og handlingene er det viktige, ikke gjenstanden. Samtidig er det slik at kunstpublikummet, og ikke minst kunstmarkedet, ikke klarer seg uten gjenstandene som er laget for å skape handling eller tanker. Et fysisk lystårn har da også større visuell makt, enn et man bare må forestille seg.
Sokkelen på IMAGINE PEACE TOWER er akkurat litt for glatt, litt for perfekt og litt for dekorativ. Samtidig ville en mer visuelt krevende sokkel stå i veien for hovedverket, lyssøyla. Står en inntil sokkelen og ser rett opp når søyla er tent, er det som om lyset kommer ovenfra, som en portal til himmelen. En slik åndelig dragning mot himmelen trenger knapt problematiseres, det ligger uhyre nært ren religiøs kitsch. Men Ono har, som mange av Fluxus-kunstnerne, alltid hatt en eterisk åre i det hun har gjort, IMAGINE PEACE TOWER er en logisk avslutning på et langvarig prosjekt. Verk som Sky TV og Painting to See the Skies, flere av hennes publiserte og utstilte tekster, og ikke minst svært mange av hennes sangtitler har brukt himmelen og himmelfenomener som metaforer. Så kom hun da også inn i kunst fra filosofi- og musikkstudier, gjennom sitt vennskap med den minst like eteriske John Cage.
Om en skal lete etter en rød tråd gjennom Onos arbeide med kunst og musikk, så må det være at hun konsekvent har sprengt grensene mellom høy- og lavkultur og insistert på at dette er et irrelevant skille. Hun har systematisk appropriert populærkultur inn i kunstrommet, og samtidig brakt avantgardeelementer inn i populærkulturen. IMAGINE PEACE TOWER gjør dette kanskje mer radikalt enn noe annet Ono har produsert tidligere, ikke minst på grunn av den voldsomt ikoniske kraften i låta Imagine og John Lennons posisjon i popkulturens historie.
