Opptur på avgangsutstillingene

Avgangselevene ved landets tre kunstakademier holder for tiden avgangsutstillinger i Bergen, Trondheim og Oslo. Etter at det her på kunstkritikk.no de siste ukene har herjet en til dels opphetet debatt om utdanningstilbudet ved kunstakademiene innebærer dette en mulighet til å se hva avgangsstudentene har produsert kunstnerisk sett, og å danne seg et inntrykk av nye trender og bevegelser i norsk kunst.

Umiddelbart virker utstillingen med Oslo-studentenes arbeider mer vital enn de to andre, ikke minst takket være den internasjonale sammensetningen av studentene, som inkluderer et betydelig antall studenter fra andre verdensdeler. Dette er kanskje et signal om en internasjonalisering av det norske kunstmiljøet, hvor flere kunstnere med ikke-norsk og ikke-europeisk bakgrunn etablerer seg ikke bare som gjester, men som fullt integrerte aktører på kunstscenen.

Internasjonale kunststudenter
Kinesiske Juan Hus sin installasjon med et hundretalls kjoler i småbarnsstørrelse, oppstilt på to gigantiske glassplater i trapperommet på Stenersenmuseet, hører til høydepunktene blant verkene på utstillingene. Kjolene er dekket med klesmerkelogoer, og verket retter et kritisk søkelys på de store klesfabrikantenes utstrakte bruk av barnearbeid, men også på Kinas tilpasning til den globale markedsøkonomien og hvordan kinesernes hverdag endres som følge av dette.

Den zambiske kunstneren Victor Mutelekesha, som i likhet med Hu har vært student ved kunstakademiet i Oslo, utforsker forholdet mellom persepsjon og virkelighet i en rekke halvabstrakte skulpturer med assosiasjoner både til landskapsmotiver og menneskelige øre- og neseformer. Arbeidene utydeliggjør skillet mellom den ytre virkeligheten og sanseorganene utydeliggjort og innebærer dermed en kritikk av tradisjonelle dualistiske forestillinger om skillet mellom individet og omverden. Noen av de større arbeidene er plassert i bunnen av hvitmalte trekasser, slik at de understreker vår posisjon som betraktere og problematiserer forestillingen om objektive synspunkter.

Det internasjonale perspektivet i Oslo, som også setter de norske studentene inn i en større sammenheng, gjør at denne utstillingen oppleves som mer aktuell og relevant enn de andre. Kanskje er integrering av utenlandske studenter på akademiene et felt som OCA kunne engasjere seg i, slik at også studentmiljøene i Bergen og Trondheim kunne nyte godt av denne positive effekten. Utstillingen på Stenersenmuseet kan i alle fall oppleves som et sterkt argument for dette.

Videoarbeider
Blant de mest interessante enkeltverkene på årets avgangsutstillinger finner vi en rekke videoarbeider. Marte Volds videoinstallasjoner på Stenersenmuseet er et godt eksempel, ikke minst den tredelte videoprojeksjonen Me and A Dad, hvor kunstneren beskriver et fiktivt brudd med en tidligere kjæreste. I videoen møter vi en kokett og til dels flørtende karakter i intime og avslørende situasjoner, som for eksempel mens hun gjør gymnastikk på en sofa eller mens hun poserer i kampsportstillinger på en holme, iført slåbrok og med et skjerf som pannebånd. De krampeaktige forsøkene på å påkalle omverdens oppmerksomhet og anerkjennelse tematiserer på en humoristisk måte ønsket om å kapre en plass i rampelyset – ovenfor medmennesker, men indirekte også i kunstverdenen. Gjennom fokuset på roller og posering oppleves dette arbeidet dessuten som en kommentar til hvordan virkeligheten fremstilles gjennom de fleste massemedier.
Dette litt oppstilte og poserende uttrykket finner vi igjen i Bård Asks videoinstallasjon på Bergen Kunsthall. Filmen viser syngende sølvgutter, filmet én og én, i hvite Lacoste-skjorter mot en himmelblå bakgrunn. Skjønnheten er slående, men bildene er samtidig glossy og overfladiske og virker konstruerte. Asks arbeider sår tvil om denne drømmevisjonen er oppriktig eller om den er klippet ut fra trendmagasiner eller TV-serier.

Dokumentar
Et litt annet type videoprosjekt, er Ronny Kvendseths interessante vri på dokumentarsjangeren i Videosamtaler, hvor han gjennom en serie intervjuer dokumenterer forskjellige mer eller mindre vellykkede samarbeidsprosjekter han har vært med på i løpet av studietiden på Kunstakademiet i Trondheim, blant annet et et diskotek-prosjekt i en lokal klubb, en midlertidig bruktbutikk for designartikler og import av akvarellmalerier med Trondheimsmotiver fra Bulgaria.

Det overraskende i dette arbeidet er først og fremst at videoene ikke beskriver prosjektene, men i stedet fokuserer på samarbeidsprosessene, og problemene som har oppstått under veis, også av rent sosial art. Videoene består av relativt lange og uredigerte klipp uten en klar fortellende struktur, som tilsynelatende ikke er ment å munne ut i en helhetlig beskrivelse. Ved å la dokumentasjonsarbeidet skli over i nye og uavsluttede kunstverk, betoner Kvendseth det prosessuelle i det kunstneriske arbeidet, og problematiserer ideen om «objektiv» dokumentasjon.

Institusjonskritikk og aksjonisme
Blant studentene ved Kunstakademiet i Bergen er det flere som tar opp arven fra seksti- og syttitallets institusjonskritiske kunst, men dessverre på en mindre fokusert og presis måte enn de såkalte nykonseptualistene som Matias Faldbakken og Gardar Eide Einarsson. Jeg tenker her spesielt på Marit Flåtters arbeider, inkludert brevet som ble publisert her på kunstkritikk.no, hvor hun kritiserer forholdene på akademiet i Bergen. Brevet er en del av utstillingen, og ble publisert i utstillingskatalogen. Uten å ta stilling til detaljene i denne kritikken, viser diskusjonen den satte i gang at dette verket først og fremst fungerer som et kunst- og utdannelsespolitisk debattinnlegg. Det fungerer ikke som institusjonskritikk på et mer grunnleggende begrepsmessig nivå, noe som kunne gjort det mer allment interessant som kunst. Uansett skiller arbeidet seg ut og er om ikke annet, et av de få på utstillingene som problematiserer den institusjonelle rammen de presenteres gjennom.

Et mer velartikulert aksjonistisk kunstprosjekt, (Flåtters prosjekt har også aksjonistiske trekk), ser vi i arbeidet til Oslo-studenten Olga Roboya fra Colombia, som har laget en provisorisk oppholdssone på de blankpolerte granittblokkene utenfor Stenersenmuseet. Dette arbeidet, kalt Cambuche, etter det spanske navnet på denne typen overnattingssteder, består av avfallsmaterialer som kasserte paller, plastikkduker og tekstiler, men også dunker med matjord hvor det dyrkes blomster og grønnsaker. Installasjonen kan brukes både av hjemløse og av slitne museumsgjengere etter et besøk på utstillingen. Men verket fungerer samtidig som et spark til den sterile og avvisende arkitekturen som er typisk for storbyer. Det at arbeidet utelukkende består av gjenbrukt avfall, demonstrerer at det finnes alternativer til dagens dominerende økonomiske system, samtidig som det minner oss om de tragiske livsvilkårene til mange av taperne innenfor dette systemet.

Foto og maleri
Bortsett fra at stadig flere kunstnere relaterer seg til en internasjonal kunstverden og en større politisk og kulturell virkelighet, er det vanskelig å se noen entydige trender blant avgangsstudentene. For det er fremdeles mange som holder fast ved kunstuttrykk har vært toneangivende i en årrekke, og med et langt mindre problematiserende innhold. Særlig gjelder dette flere av Trondheim-studentene. Jeg tenker spesielt på Ingela Grovs malerier som tar opp tråden fra det Richterinspirerte fotomaleriet, og som har vært behørig diskutert her på kunskritikk.no nylig. Kjersti Bergs landskapsfotografier i storformat har på sin side klare paralleller til det såkalte Becherskolefotografiet som også har vært en betydelig trend på den norske og internasjonale kunstscenen de siste femten-tyve årene. Fotografiene, som viser snødekte vidder mot en skyfri himmel, kan i kraft av sine monumentale formater og foto-tekniske perfeksjonisme blant annet minne om Axel Hüttes landskapsfotografier.

På en måte vitner det om åpenhet og udogmatiske holdninger på akademiet at så forskjellige kamerabaserte arbeider som Kvendseths videoer og Bergs fotografier er stilt ut side om side i Trondheim Kunstmuseum. Samtidig knytter det sistnevnte prosjektet an til en grunnleggende tradisjonell holdning til estetikk og kunstpraksis som virker mindre aktuell enn noensinne nettopp i forbindelse med tendensene til internasjonalisering vi ser eksemplifisert på årets avgangsutstillinger. Det samme kan sies om enkelte maleri-prosjekter på Stenersenmuseet, for eksempel Anna Norvells maleriserie Are we there yet? som viser amerikanske landskap sett fra landeveien. At hun her velger å male på metallplater virker på meg som et litt anstrengt forsøk på å gi en tradisjonell kunstsjanger et mer aktuelt uttrykk. Et litt friskere maleriprosjekt er derimot Andreas Glads popkunstinspirerte malerier, for eksempel Holiday in Cambodia, med tittel lånt fra punkbandet Dead Kennedys, hvor jungelmotiver og geometriske mønstre i sprakende farger er kastet oppå hverandre i et nærmest grafittiliknende uttrykk. Her virker maleriet mindre bundet til fastlagte konvensjoner og fremstår mer spørrende og åpent.