Overskridelse og politisk kunst

På oppfordring: Herved et forsøk på å åpne for en diskusjon omkring overskridelsens estetikk og (eller kontra) politisk kunst.

Fra høyeste politiske hold her i landet, altså fra regjeringen ved kulturminister Giske, ble det for ikke lenge siden, i fjor høst, på Norsk kulturråds Årskonferanse 2008 etterlyst mer «farlig» kunst. Med «farlig» kunst mente Giske politisk utfordrende kunst – og han tenkte vel neppe på noe liknende utdeling av GHB da han sa det. Men er det ikke uansett litt vanskelig å forestille seg at virkelig farlig kunst er noe de styrende og bevilgende myndigheter ønsker seg? Og dersom de faktisk ønsker seg det, så ville det kanskje være mer subversivt med helt «ufarlig» kunst?

Og nå, de seneste ukene, har det dukket opp et par debatter om overskridelse i kunsten, dog med ganske ulike utgangspunkt. På den ene siden en diskusjon i kjølvannet av en kronikk av Vetle Lid Larssen i Aftenposten, hvor han etterlyste mer provoserende, politisk kunst, og samtidig, på den andre siden, debatten om hvorvidt man ved kunstutdanningene burde ha egne «etiske retningslinjer» (se egen sak her på kunstkritikk.no). En illustrasjon av samme paradoks, kunne man si; man vil provoseres, men ikke for mye, bare akkurat passe? Kan overskridelse i kunsten kun forsvares om det skjer innenfor gitte etiske rammer, og som del av et identifiserbart politisk prosjekt? I hvilken grad er det i så fall snakk om overskridelse?

Her på kunstkritikk.no kom nylig følgende forslag fra en av bidragsyterne i debatten etter den såkalte GHB-saken:

Hva med en diskusjons-tråd om overskridelsens estetikk kontra «politisk» kunst basert på Frode Markhus sitt innlegg? En ikke dogmatisk diskusjon om kriterier, teori og etikk? For det synes for meg som en interessant og nødvendig debatt, som kunne stå seg godt uten person-vinklingen den har hatt til nå.

For meg høres det ut som et godt forslag, så jeg åpner gjerne for en slik debatt. Jeg antar at det innlegget av Frode Markhus signaturen «M. K.» her siktet til, var innlegget som sto i Morgenbladet på fredag, Satans kunst. Markhus åpner artikkelen med et sitat av Alain Badiou – «The only maxim of contemporary art is: do not be imperial. This also means: do not be democratic, if democracy implies conformity with the imperial idea of political liberty (Alain Badiou, Fifteen theses of contemporary art)» – og videre skriver han blant annet:

I stedet for å spørre seg HVA som ligger bak overskridelsens metodikk, deler av vår generasjons følelse av meningstap, raver folk i vei om alt som er galt med den unge norske kunsten, tømt for samfunnsansvar, kynisk og selvopptatt. Vel, kunsten oppstår i et faktisk miljø, som enten vi liker det eller ikke, avler kunst og mennesker som noen ganger overskrider godkjent etikk og moral. Og kunsten kan være dårlig, og den kan oppleves som kald og ansvarsløs. Men hva om dette er en endel kunstneres gyldige reaksjon på samfunnet slik det blir opplevd av en generasjon oppflaska på trivialiteter og banaliteter, iblandet verdens ondskap? Enkelte studenter, og enkelte kunstnere i Norge i dag, ønsker å kommentere disse mørke fenomenene, ved å selv gestalte mørket. Som et speil. Og ikke minst: noen tenker den kjetterske tanken at det banale er langt mørkere i sitt innerste vesen enn den onde mening.

Kynikerens estetikk kommer muligens utav en lei erkjennelse av den politiske kunstens tafatte brodd. Kunstnerens politiske engasjement blir effektivt tappet for potens i møte med institusjonen, og om kunstneren er «heldig», mediene. Når var noen sist på en utstilling og fikk sine politiske standpunkt utfordret? Forandret? Hva har den politisk orienterte kunsten gjort for verden i det siste? Hva kan kunstneren gjøre for de demonstrerende i Iran, som ikke UD kan? Hva vil folk kunstneren skal gjøre med nedbrente pikeskoler i Afghanistan? Eller sliterne på Plata? Politiske kunstnere utfordrer sjelden, de estetiserer som oftest det venstreorienterte og selvgode publikums allerede vedtatte verdensbilder. Og publikum klapper seg selvbekreftende på skuldrene og tenker at det var akkurat det vi også tenkte! Tipper Mangfoldsåret fikk utretta saker og ting rundt omkring.

Tror folk at mange norske kunstnere «ikke bryr seg» fordi de er patologiske narsissister? Kanskje noen har kommet frem til at kunsten lik så godt kan spinne sitt eget hjul, da de Andres hjul er fullt av rottekadaver med leppestift og ingen hører etter allikevel? Så kan de som bryr seg oppsøke kunsten, på kunstnerens premisser. For i kunstnerens rom skjer det fantastiske ting, poetiske, vakre. Og stygge. Overskridende noen ganger. Kunstens rom er i essens autonomt. Det er en påstand, jeg vet, men tross alt den sentrale påstanden fra det siste århundrets kunstnere. Noen ganger treffer kunsten noe essensielt, noen ganger ikke. Om den skulle være en instrumentell virksomhet, hvor kunstneren illustrerer samfunnets ønske om hvordan hjulet burde gå sin gang, så er kunsten raskt redusert til design. Hva er alt dette maset om at kunstneren, KUNSTNEREN!, må pelle seg ut av atelieret og fortelle oss alle hvor verdens skap skal stå? Vi er utdanna til å utvikle vår egen virkelighet, ikke skape andres. Så kan disse divergerende virkelighetene sakte sive ut i samfunnet som virus, eller frø. Mer kan man ikke, utav erfaring, forvente. Den uttalt politiske kunsten fungerer som regel mer som et smykke, som skryter av sin glans. Se hvor ansvarlige vi er. Vi mener ting her! Det betyr ikke at kunst ikke kan ha konstruktive politiske implikasjoner. Tvert om. Kunst er politisk.