Omdreiningspunktet for hovedutstillingen All the Worlds Futures under årets Veneziabiennale er en høytlesning av Karl Marx’ hovedverk Kapitalen, iscenesatt av den britiske kunstneren Isaac Julien. Med utgangspunkt i denne opplesningsserien – som skal vare i syv måneder – har kurator Okwui Enwezor og Julien skapt en «arena», der andre tidsbaserte bidrag utgjør en utdypning av Marx’ kritikk av klassesamfunnet:
Den tyske kunstneren Olaf Nicolai oppfører en performance basert på den italienske komponisten Luigi Nonos verk Un volto, e del mare / Non consumiamo Marx fra 1968 – med lydspor fra 68-opprøret i Paris.
Den innovative amerikanske jazzmusikeren Jason Moran – som blant annet har jammet med skatere – presenterer et verk der vokalister fremfører fengselssanger akkompagnert av et rytmeinstrument.
Og den syriske gruppen Abounaddara vil hver fredag vise eksempler på det som er blitt kalt «Emergency Cinema», skapt av anonyme filmskapere og skuespillere.
Med arenaen som konseptuelt sentrum har nigerianske Enwezor komponert en tilsynelatende tradisjonell gruppeutstilling med totalt 136 deltakere fra 53 land på Veneziabiennalens to hovedarenaer: Giardini («Hagen») og Arsenale (et gammelt skipsverft og depot).
Enwezors hovedutsagn synes å være at kapitalismekritikken og det postkoloniale perspektivet fortsatt er vesentlig i kunstfeltet, tyve år etter at han som fremadstormende kurator i New York bidro sterkt til å etablere perspektivet, og tretten år etter at det for alvor ble befestet som det sentrale paradigmet med hans utstilling Documenta 11 i Kassel i 2002.
Spørsmålet mange stiller seg før utstillingen åpner for presse og profesjonelle onsdag 6. mai og for vanlig publikum lørdag 9. mai, er om All the Worlds Futures markerer et nytt høydepunkt eller et foreløpig sluttpunkt for Enwezors spesifikke perspektiv på «det globale». Ingen vil trekke hans komplekse og presise begrep om det politiske i tvil, spørsmålet er bare om dette perspektivet – i sin institusjonaliserte form – fortsatt kjennes inspirerende og produktivt for nye generasjoner kunstnere, kritikere og kuratorer.
I tillegg til den internasjonale utstillingen omfatter årets Veneziabiennale 88 (opprinnelig 90) nasjonale presentasjoner, 44 offisielle sideprosjekter og utallige uavhengige utstillinger og events.
Når vi vet at mange av disse presentasjonene er små eller mellomstore gruppeutstillinger, og at mange av dem befinner seg på avsidesliggende steder i Venezia, så sier det seg selv at publikum – profesjonelle som andre – er avhengig av å kunne orientere seg i mylderet for i det hele tatt å kunne dra fra Venezia med noe som ligner en kunstopplevelse. Her er Kunstkritikks forslag til noen mulige perspektiver:
Det koloniale perspektivet
Når man skal orientere seg utenfor den internasjonale utstillingen er Giardini stedet de fleste begynner. Problemet er naturligvis at strukturen i denne priveligerte delen av biennalen er basert på de gamle kolonimaktenes suverenitet. Når du kommer inn gjennom hovedinngangen ligger de de gamle verstingene Spania, Belgia, og Nederland på rekke og rad. Alle viser i år utstillinger som synes dypt investert i historiske strukturer: i den spanske paviljongen kretser fire samtidskunstnere rundt arven fra Salvador Dalí, i den belgiske paviljongen diskuteres landets koloniale fortid og i den nederlandske paviljongen vil Herman de Vries vise hvordan «naturen tar over kulturen fra innsiden», blant annet med utgangspunkt i materiale han har funnet i Venezia. Det hele kjennes tungt, dramatisk og ubevegelig, som om biennalens strukturer tynger de nasjonale bidragene.
På det høyeste punktet i Giardini troner Tyskland, Storbritannia og Frankrike – tre paviljonger som alltid får mye oppmerksomhet, ikke bare fordi de har store ressurser og presenterer sentrale kunstnere, men også fordi alle besøkerne trenger felles referanser. Uansett hvor kritisk man er til den tunge sentralismen i kunstverdenen, så ser man disse utstillingene.
Frankrike presenterer Céleste Boursier-Mougenot, en kunstner som tidligere har vært mest kjent for et arbeid der fugler spilte elektrisk gitar. Boursier-Mougenot vil dekke den franske paviljongen i et slags skum og skape et lydsystem ved hjelp av bevegelige trær, både inne og ute. England presenterer 90-tallsyndlingen Sarah Lucas, men hennes presentasjon er lite kjent på forhånd.
Tyskland presenterer Fabrik, en utstilling som består av fire prosjekter som samlet skaper «en fraværende virtuell fantasifabrikk, en fabrikk for politiske fortellinger og for en analyse av vår visuelle kultur», i følge prosjektets hjemmeside. Kunstnerne er Olaf Nicolai, som også er sentral i den internasjonale utstillingen, Hito Steyerl – med den nye installasjonen «Factory of the Sun», dokumentarfotografen Tobias Zielony og duoen Jasmina Metwaly og Philip Rizk, som har filmet intervjuer med folk i Kairo på et tak.
En rekke av de nasjonale paviljongene har preg av å være representative. Både det danske og det norske bidraget synes å være skapt ut fra mer bevegelige posisjoner. Begge står derfor høyt på vår liste over anbefalte paviljonger: Camille Norment med utstillingen Rapture – en romlig installasjon der publikum vil oppleve et nykomponert verk for kor og glasshamronika, og Danh Vo med utstillingen Mothertongue, en utstilling vi vet mindre om men som sannsynligvis vil være omfattet med stor interesse. Les Kunstkritikks intervju med Norment her.
Vo er også kurator for en av de mest attraktive sideutstillingene på årets Veneziabiennale, Slip of the Tongue, som består av utvalgte verk fra Pinault Collection, presentert sammen med inviterte kunstnere. Denne utstillingen presenteres i den gamle tollbygningen Punta della Dogana på spissen av øya Dorsudoro ved innseilingen til Canal Grande.
Det nordiske perspektivet
Om man ønsker å følge det nordiske perspektivet gjennom årets biennale – det innrømmes at dette kjennes noe antikvert – så finner man i år Sverige henvist til Arsenale, der Lina Selander viser installasjonen Excavating of the Image: Imprint, Shadow, Spectre, Thought. Selander har overfor nettidsskriftet Art Review kommentert det å representere en nasjon i Venezia: «Det er biennalens form. Det er ikke særskilt problematisk, eller, om det er det, så er det på et annet nivå. Jeg er beæret, selvfølgelig.»
Island har unnlatt å legge representasjonens byrde på en av sine egne kunstnere i år, og viser i stedet den tyske kunstneren Christoph Büchel. Han presenterer verket Moskéen, en sammenstilling av elementer knyttet til muslimsk og katolsk tilbedelse i den nedlagte kirken Santa Maria della Misericordia. Utstillingen knytter an til en lokal prosess i Reykjavik for å etablere Islands første moské. Det er også – i følge Büchel – den første moskéen som etableres i Venezia.
Den islandske presentasjonen av en tysk kunstner vender idéen om representativitet ut og inn, noe som ofte passer kuratorene og de inviterte kunstnerne, men ikke alltid de som finansierer de paviljongene. I oppkjøringen til årets biennale er det blitt kjent at både Kenya og Costa Rica trekker sine bidrag etter at de er blitt «kuppet» av italienske kuratorer. Den kenyanske paviljongen skulle hovedsakelig bestå av kinesiske kunstnere, og landets kulturminister Hassan Wario sier i en uttalelse at landet vil komme tilbake om to år med «en virkelig representativ utstilling».
Det politiske perspektivet
Idéen om representativitet er med andre ord ikke død, tvert i mot, den er høyst levende blant de nasjonene som har behov for å fremme sin egen kultur.
Det regionale perspektivet er oppsiktsvekkende til stede i en samlet presentasjon av India og Pakistan for første gang i biennalens historie. Utstillingen My East is Your West er ikke offisielt sanksjonert av de to statene, men gir kunstnerne Shilpa Gupta fra India og Rashid Rana fra Pakistan en mulighet til å samarbeide «i et forsøk på å forestille seg et forent, indisk subkontinent». Prosjektet er finansiert av The Gujral Foundation.
2015 markerer et makabert hundreårsjubileum for det tyrkiske folkemordet på armenerne, og den armenske paviljongen på øya San Lazzaro er dedikert til denne hendelsen. Utstillingen er et forsøk på å sette sammen en armensk kunstnerisk identitet, basert på barnebarna til overlevende, bosatt i hele verden.
I skarp kontrast til dette har Respiro, kunstneren som representerer Tyrkia, uttalt følgende i forkant av biennalen: «Jeg vil gå bortenfor det geopolitiske, til en ekspanderende kontekst som strekker seg over millioner av år, tilbake til universets og tidens opprinnelse, tilbake til den første regnbuen – det første magiske lyset».
En rekke paviljonger tar opp et post-sovjetisk perspektiv: Ukraina benytter markedsføringen av sin paviljong til å proklamere «en modell for et nytt transparent Ukraina som strekker ut en hånd til verden». Georgia ønsker med utstillingen Crawling Border å sette søkelys på de som blir oversett når grenser endres. Utstillingen er formet som en rekke begivenheter som skal bringe betrakteren «så nær virkeligheten som mulig». Et speilrom følges av bilderom og slutter som et puslespill. Janus Samma i den estiske paviljongen presenterer et portrett av en homofil krigshelt og familemann som ble ekskludert av Kommunistpartiet, dømt til arbeidsleir og fratatt sine sivile rettigheter. Også Dainius Liškevičius i den litauiske paviljongen reflekterer over sovjet-æraen i Museum, et fiktivt museum skapt av en fiktiv kunstner, men «basert på fakta».
Utenfor Giardini og Arsenale
Problemet i Venezia er at Giardini og Arsenale omfatter den internasjonale utstillingen og 56 nasjonale paviljonger – mer enn nok for et opphold på tre dager. De dristige og konsekvente klarer likevel å kutte ned på antall timer tilbragt her for å se utstillinger andre steder i Venezia.
Noen av disse utstillingene er offisielt sanksjonert av biennalen, andre spiller bare opp til situasjonen biennalen skaper. Uansett status er det ofte her de største og mest eksklusive kunstopplevelsene kan finnes.
Det ser ikke ut til å være noen killer sideutstilling i 2015, slik When Attitudes Become Form: Bern 1969/Venice 2013 var for to år siden. Den utstillingen var iscenesatt av Prada Foundation, som i år beskjedent presenterer en utstilling med miniatyrer av klassiske skulpturer i Venezia. Tanken synes å være å tone ned Venezia-presentasjonen for å trekke publikum til Milano der stiftelsens nye bygningskompleks åpner samme dag som biennalen åpner. Bygningen, som er tegnet av Rem Koolhaas fra OMA, vil omfatte 11000 kvadratmeter utstillingsareal, og åpner med installasjoner av Robert Gober og Thomas Demand og en utstilling av Roman Polanski.
I Milano åpnet også verdensutstillingen Expo Milano den 1. mai, antakelig en medvirkende årsak til at Veneziabiennalen i år er fremskyndet til begynnelsen av mai.
Kanskje er Danh Vos utstilling Slip of Tongue en av de utstillingen man bør få med seg utenfor Giardini og Arsenale i 2015. Her er flere utstillinger vi mener besøkerne vør vurdere:
Anbefales
Jimmie Durham, Venice: Objects, Work and Tourism. Mange kunstnere har forsøkt å nærme seg Venezia som historisk, kulturelt og politisk objekt. Om noen skal klare det så er det den amerikanske kunstneren og poeten Jimmie Durham. Her får du dessuten oppleve en fullt bevart venetiansk privatsamling fra 1860-tallet som en bonus. Sted: Fondazione Querini Stampalia.
Venetian Blinds. En rockefestival dedikert til kunsterband under Veneziabiennalen? Ja, det er Venetia Blinds: Tre dager med konserter, gratis, mot forhåndspåmelding. Hver dag begynner med et DJ-set med Erik Rug fra den David Lynch-designede Paris-klubben Silencio. Åpningsdagen torsdag 7. mai fortsetter med Emily Sundblad og Matt Sweeney og avsluttes med The Rodney Greham Band. Arrangører er Silencio, Le Consortium og Palazzo Grassi-Punta Della Dogana. Sted: Teatrino.
Proportio. Om biennalepolitikken blir for mye, kan du søke tilflukt i mer evige verdier i denne utstillingen som handler om det gyldne snitt. Utstillingen har vært veiledet av en gruppe internasjonale forskere innen forskjellige disipliner, og samtidskunstnere er invitert til å supplere den historiske utstillingen med nye verk. Sted: Palazzo Fortuny.
Kan sjekkes
Jackson og Charles Pollock. En annen mulighet til å komme over i historisk modus finnes på Peggy Guggenheim Collection, der Jackson Pollocks Mural vises etter atten måneders restaurering. Verket er over seks meter bredt og er Pollocks største noensinne. Det ble laget for Peggy Guggenheims Townhouse i 1943. Parallelt vises en retrospektiv av Jacksons eldre bror Charles, der trettitallets og depresjonstidens USA er tydeligere til stede enn i lillebrorens mer abstrakte arbeider. Sted: Peggy Guggenheim Collection.
Rob Pruitt, Flea Market. Den amerikanske kunstneren Rob Pruitt er en morsom post pop-figur, men kan hans kunstnerloppemarked bære seg i Venezia, eller blir det bare mer støy? I følge forhåndsomtalen kan internasjonale og lokale kunstnere, og andre, selge lopper, mat, holde performancer og kanskje til og med selge kunst. Sted: A plus A Gallery.
Advarsel
Vik Muniz, Lampedusa. Noe spektakulært skal Veneziabiennalen inneholde, men vi er redd denne kan bli skrekkelig: En papirbåt i full størrelse til minne om båtflyktningene i Middelhavet. Sted: Grand Canal utenfor San Marco.
Jenny Holzer, War Paintings. Spørsmålet er om tiden er i ferd med å renne ut for amerikansk, postkonseptuell kunst. Holzers oppgjør med skrekkregimet på Guantanamo Bay er her eksportert til Venezia som gullkantede investeringsobjekter. Sted: Museo Correr.
Og til slutt…
Isaac Julien, Stones Against Diamonds. Kapitalismekritisk kunstner i hovedutstillingen, her sponset av bilfabrikanten Rolls Royce, selve symbolet på kapitalisme og luksus. Sted: Palazzo Malipiero-Barnabò, kun tirsdag og onsdag.
Skulle jeg dit ville jeg sett på glasshaien. Han har visstnok brukt pirajatenner, men masken minner meg mer om papegøyefisk. Det er det samme “nebbet”. Papegøyefisk ser en masse av når en dykker på korallrev. De spiser koraller og produserer sand. På korallrev er det hai og de spiser sikkert papegøyefisk. Har lest begynnelsen på en bok som heter “the animal within” en gang. Den hadde en hai på omslaget.
Flott veiledning Jonas!
Bidrar til at man stiller godt forberedt før avreise!
Hilsen
Ståle V.