To store eseløyne ser troskyldig på meg fra Mikael Lo Prestis maleri Donkey Emerging (2026). Over en mørk brunsvart bakgrunn i maleriet svever et kroppsløst eselhode. Få fargenyanser skiller bruntonene som utgjør eselets hode fra bakgrunnen, og de glidende overgangene gjør sporene av hvitt rundt eselets øyne og mule fremtredende. Det minner om et bergmansk ansikt som flyter frem fra et mørkt rom og gjør bildet til en blanding av noe teatralsk og kontemplativt. I maleriets randsone står to delvis synlige mannsskikkelser med ryggen til, likevel er det meg eselet henvender seg til. Ikke helt ulik den opphøyde og mystiske kontakten et sakralt ikonmaleri søker.
Utstillingen They flew by, but only as shadows on the ground er Lo Prestis fjerde utstilling på Standard (Oslo), som tidligere i år gjenåpnet i nye lokaler på Frogner. Lo Presti hadde sin første separatutstilling på galleriet i 2018, og markerte seg blant en yngre generasjon malere som gikk ut av kunstakademiet i Oslo omtrent samtidig, blant dem Urd J. Pedersen, Carl Segelberg, Titus Boguslaw og Carl Mannov. Kunstnerne har til felles at de er opptatt av maleriets historiske og materielle arv, og kombinerer det håndverksmessige med en intim motivkrets der særlig portrettet er sentralt. Lo Prestis malerier fanger fortsatt immaterielle størrelser som stemninger, relasjoner og emosjoner, men denne gangen er maleriets religiøse arv også distinkt tilstede.
Lo Presti har tidligere hatt en dekorativ og fargesterk stil der stillebenaktige oppstillinger av hverdagsgjenstander blandes med øyeblikk som synes å være hentet fra private fotoalbum eller lignende, noen ganger som en konstellasjon av adskilte felt innenfor den samme flaten. Denne gangen har et merkbart mørke funnet veien inn i maleriene, og den oppbrutte flaten er erstattet av et mer helhetlig og dypere rom. Det som tidligere kunne få tankene til Matisse og Chagall, går nå til de svarte og mørkebrune bakgrunnene til Rembrandt og Cranach, og til de hemmelighetsfulle øynene i Andrei Rublevs ikoner.
Sentreringen hans av eselfiguren lurer imidlertid noe litt komisk eller i hvert fall uventet inn dette middelalderaktige eller barokke mørket. I Donkey Sleeping (2026) ligger eselet og hviler på et hvitt underlag, svøpt i et blått teppe, mens i det dominerende Donkey (2026) fyller et oppreist esel store deler av billedflaten. Det er malt fra siden og nærmest usynlige grønnlige linjer skiller den brune pelsen fra den tette mørkebrune bakgrunnen. Det er påfallende at disse eslene ikke har noe å bære på. De står i ro, hviler.
Det finnes også menneskefigurer i utstillingen. Face II (2025), er et portrett av en ung mann med mørke krøller og har, som eselet, store tillitsfulle brune øyne. I verket Face III (2026), derimot, går kvinnen som portretteres nesten i ett med bakgrunnen. Hun har nedslåtte øyne og et hemmelighetsfullt smil. Interior with figures (2026) minner om en teaterscene. Et interiør er befolket av små lekefigurer; en sitter trygt på en lekehest, en annen ligger utslått på bakken, en tredje gjemmer seg nervøst bak et stolbein. Ansiktsuttrykkene er apatiske og redde.
Lo Presti har en særegen evne til å male frem sårbare, eksponerte kropper. I Man crossing street (2026) er den mørkebrune bakgrunn byttet ut med et rosa asfaltlandskap, en tydeligere nåtidig setting enn i de andre bildene, og figuren som krysser veien fremstår mer uttrygg. Blikket hans søker ikke gjengjeldelse som eslene og de andre portrettene, og han er omsvermet av fire sommerfugler som forsterker elementet av uro og rastløshet.
Sand Lo Presti har tilført oljemalingen gir flere av maleriene en ruglete tekstur. Den tilfører bildet metning og taktilitet, som for å kompensere det svevende og mystiske, dra det ned på jorda. Den grove overflaten sender tankene til murvegger, selv om enkelte bruker sanden til å skape kontrast; i Donkey Sleeping (2026), er for eksempel kun det hvilende eselet ruglete og løfter seg dermed fra bakgrunnen. Sanden motarbeider også tilløpene til spontanitet i strøket og gjør at bildene virker langsommere, eselaktige. Tregheten kan forstås som et uttrykk for omsorg med det malte og synonymt med en forståelse av malergjerningen som en opprettholdelse av tradisjon.
Eselet vekker assosiasjoner både til noe edelt og samtidig noe smertelig menneskelig og ujålete. Det er dyret som bærer den gravide jomfru Maria på ryggen, men også Sancho Panza, den tykke og jordnære kompanjongen til Don Quixote i Cervantes roman. Det får meg til å tenke på uttrykket «dum som en maler». Lo Presti går i dialog med maleriets religiøse arv, og bildene hans er bevisst sparsomme med referanser til en umiddelbart gjenkjennelig virkelighet. Aspirasjonen hans mot det sakrale finner tilbake til en ny «dumhet», det vil si troskyldighet og langsomhet, som blir en lavmælt og motgift mot raske bilder og kyniske blikk.
