Mattias Härenstams utstilling på Kunstnerforbundet får et uforlignelig historisk spenn ved å åpne for koblinger mellom antikkens mytologi og dagens kapitalistiske magi.
Selv om galleri Erik Steens aller siste utstilling Diamonds are forever ikke er kuratert, er det vanskelig ikke å betrakte verkene i lys av galleriets skjebne.
Van Eijks videoverk på NoPlace viser Oslo rett etter terroren i fjor sommer, men distansen som kreves for å rettferdiggjøre ambisjonen om å være et objektivt vitne svikter.
Med notatbokserien som publiseres i forkant av Documenta 13 aktiverer kurator Christov-Bakargiev den borgerlige smaksdommen som en kritisk type konsum.
I Toril Johannessens utstilling Nonlocality på Lautom Contemporary fungerer fordobling som metafor for en objektbasert kritikk av naturaliseringen av kulturelle fenomener.
Med The anti-social majority på Kunsthall Oslo benytter Lars Laumann samarbeidet som arbeidsform, men først og fremst handler det om å etablere en kritisk posisjon.
Den humoristiske spontanreaksjonen på Magnus Oledals troll i eske på NoPlace balanseres av et skatologisk alvor.
På Galleri F15 fokuserer Miriam Bäckström på de mange ubevisste elementer som inngår i de hverdagslige iscenesettelsene av oss selv.
På Vigelandmuseet kritiserer Konow Lund kunstens ikonografiske innavl, men spørsmålet blir om hun er for ukritisk til sin egen rolle i det samme kretsløpet.
Michel Auders videoessays, som nå vises på NoPlace i Oslo, balanserer hårfint mellom det betydelige og det ubetydelige.
Selv om Parallellaksjonens sommerskole uttrykker en hederlig, høyst interessant, og helt nødvendig intensjon, er det grunn til å lure på følgende: Hva er det som egentlig læres?
På Akershus Kunstsenter viser Eline Medbøe at kunstrommet også kan brukes som medium for sorgbearbeidelse.
Nordnorsk Kunstmuseum sparte på reklamen da de åpnet ny avdeling i Bodø denne uka.
Den analoge kunstfilmen går i barndommen på Tromsø Kunstforening.
Danske curatorn Jacob Fabricius spindel i nätet när två utställningar i Malmö öppnar dörrar i tid och rum.
Amy O’Neills performance var frigørende og noget af det bedste længe set i København. Selve udstillingen er en svært afkodelig affære.
Kunstkritikk modtager støtte af
