Slapp shopping

Galleri MGM i Oslo viser nå Sven Påhlssons Consuming Pleasures, siste del i en trilogi om trekk ved det amerikanske samfunn. Tittelen mer enn antyder Påhlssons intensjon med verket, men som samfunnskritikk er det sørgelig lite potent.

Sven Påhlssons utstilling på MGM består av en projeksjon av den nye videoen Consuming Pleasures, i tillegg til ett større og flere mindre enkeltbilder fra videoen. Filmen sveiper gjennom et dystert kjøpesenter ribbet for mennesker, ut og inn mellom endeløse reoler fylt av glorete pakker og flasker. Gjennomgangscenen avbrytes av sekvenser med rulletrapper og tomme handlevogner. Kamerakjøringer og klipp følges tett av et monotont, men suggererende lydspor av Erik Wøllo.

Kjøpesentre har en skjematisk og ukomplisert struktur. Den enkle geometriske formen er godt egnet for å skape en realistisk dataanimasjon, og det er ingen tvil om at Påhlsson kan dette håndverket. Videoen er laget ved hjelp av et tredimensjonalt visualiseringsprogram, som genererer animasjonen på bakgrunn av innprogrammerte fysiske parametere som fart, masse, form og retning. Det er med andre ord programmet som animerer og ikke kunstneren. Påhlsson er selv svært entusiastisk til de muligheter som teknologien tilbyr:

«The challenge in this kind of animation is the large amount of unpredictability, where you never can be sure what to expect. The goal is that this will produce even more exciting animation than possible with traditional predefined movement. The work type more resembles the researcher than the animator. This could be a sort of action painting performed in the virtual computer world.»

Problemet er at det uforutsigbare i dette tilfellet er umulig å få øye på. I stedet kan det virke som om Påhlsson har latt seg forføre av sine egne arbeidsredskaper og sin perfeksjonisme, noe som har resultert i en manglende problematisering av forholdet mellom form og innhold.

I følge Påhlssons egen presentasjon av trilogien er menneskene i det moderne samfunn primært opptatt av tre ting: For det første, den individuelle mobile frihet erfart gjennom biler og motorveier, (beskrevet i Crash Course, 2000). For det andre, suksess manifestert gjennom det å komme hjem til en garasje med tre parkerte biler, hage og svømmebasseng i en trygg forstad. (Sprawlville, 2002). Og nå til slutt; lykken gjennom shopping.

Temaene Påhlsson har valgt for sin samfunnskritikk er imidlertid uutholdelig lite kontroversielle. Dette gjør at spørsmålet om form blir prekært. Hvilke estetiske valg kan han ta som makter å tilføre denne utbrukte tematikken noe nytt, og hvordan kan dette formuleres som relevant samfunnskritikk i dag, slik intensjon tydeligvis er?

Presentasjonsformen i Galleri MGM ligner på visningen av Sprawlville i utstillingen Hvor er jeg nå? i Oslo Kunsthalls tidligere lokaler i Bjørvika i 2002. Der var imidlertid det tekniske utstyret vesentlig bedre, noe som ga et mer engasjerende resultat. Den tekniske kvaliteten på presentasjonen synes å være avgjørende i møte med Påhlssons kunst, fordi den så uhemmet dyrker suggesjonen som virkemiddel. I Galleri MGM er særlig lydforholdene dårlige, og visningen yter derfor ikke verket full rettferdighet.

Misforholdet mellom intensjon og resultat, mellom form og innhold, preger hele trilogien, men særlig denne siste delen. Her er det nesten slik at formen motarbeider innholdet, nettopp fordi den dyrker de mest opplagte forestillingene om shoppingsentrene som tomhetens og meningsløshetens hjerte. Verket fremkaller begreper som steril, masseprodusert og fremmedgjort. Sekvensen med tomme, førerløse handlevogner som kræsjer i et hjørne, gjør klisjeen komplett. Den visuelle fremstilling av det kalde og inhumane virtuelle landskapet blir bare en entydig illustrasjon til tittelen, og gir ingen ny erkjennelse eller kunnskap.

Sven Påhlsson er svært dyktig på det formale planet, og han begynner å få lang fartstid som kunstner. I Norge slo han gjennom med verket Antebellum America som representerte Norge under Venezia-biennalen i 1997, og den internasjonal utstillingsvirksomhet etter dette har vært jevnt stigende. Med Consuming Pleasures kan det se ut som om Påhlsson begynner å trå vannet. Han er ikke i nærheten av å utfordre sin egen analyse av den amerikanske samfunnsutviklingen, eller å problematisere kjøpekulturens faste grep om samfunnet på en relevant måte.

Påhlsson begrenser seg til å estetisere shoppingopplevelsen og å redusere kjøpesenteret til et friksjons- og følelsesløst møte mellom forbrukeren og varen. Verket tar ikke opp i seg den nye interessen for konsumerismen og dens arkitektoniske manifestasjoner som Rem Koolhaas og andre har vært talsmenn for (Se for eksempel boken Mutations). Det nye futuristiske kjøpesenteret til Selfridges i Birmingham, tegnet av Future Systems tar definitivt farvel med white trash-arkitekturen som preger Smart Club, City Syd og Påhlssons Consuming Pleasures. I stedet skjenkes kjøpesentret status som kulturell identitetsbærer på linje med andre institusjoner, som Guggenheim i Bilbao eller operaen i Sydney. Om dette er begynnelsen på en ny æra for kjøpesentrene skal jeg ikke spå, men én ting er sikkert: Vår begjærlige omgang med kjøpesentrene er ikke like endimensjonal som den framstilles i Consuming Pleasures.

Sitatet er hentet fra www.svenpahlsson.com