Begrepet «kamerabasert kunst» skal muliggjøre en overskridelse av den tradisjonelle dikotomien mellom fotokunst og fotografi brukt som ledd i en kunstnerisk praksis. Samtidig er det tenkt å åpne for et perspektiv som ikke bare inkluderer fotografier, men også levende bilder. Den glansede forsiden på Objektiv: Kamerabasert kunst, som prydes av et hyperestetisk fotografi av en eksploderende banan fastholdt i 1/30.000 sekund, gir bange anelser om et smalere perspektiv på feltet. Eller klarer redaktør Nina Strand faktisk å aktivere begrepet «kamerabasert kunst» på en produktiv måte?
Objektiv er resultat av at Norsk Fotografisk Fond i fjor utlyste 300.000 kr til et treårig tidsskriftsprosjekt om kamerabasert kunst. Redaktørstillingen og ansvaret for to årlige utgivelser tilfalt fotokunstneren Nina Strand, som er utdannet i København og tidligere medredaktør for den nordiske kunst-fanzinen Militær. I samarbeid med redaksjonen har hun stått for utviklingen av konseptet for det nye bladet, som har som mål «å presentere, analysere og skape debatt om kamerabasert samtidskunst» ved å fungere som et «fotogalleri i tidsskriftsformat».
Innholdsmessig fremstår bladet som tredelt. Én av delene er viet temaet dansk fotokunst, én tar utgangspunkt i den norske kunstscenen og en tredje omhandler kunstnerpublikasjoner. Størstedelen av bladets sider gjengir kunstnerportfolioer og kunstverk omtalt i tekstene. Bildegjengivelsen holder høy kvalitet og fungerer godt visuelt. Men det er varierende i hvor stor grad Objektiv når det uttalte målet om å analysere og skape debatt om kamerabasert kunst.
Fokusdelen om Danmark, der redaktør Strand har bodd og arbeidet de siste årene, fungerer utvilsomt best. Disse sidene har en klarere redaksjonell stemme og retning enn de øvrige, og speiler redaktørens kjennskap til feltet. Temasidene innledes med en enquête med sentrale danske kunstteoretikere, gallerister og redaktører om dagens danske foto- og videokunst. Deres analyser er interessant lesning. For det første fordi de slett ikke omtaler video, en unnlatelse som preger hele utgivelsen, men også fordi de gir en god introduksjon til den danske fotokunstscenen. Mangfold og diversitet trekkes frem som de viktigste stikkordene, og særlig den dokumentariske tradisjonen og landskapsfotografiet fremstår som viktige tendenser på 00-tallet.
Disse konklusjonene peker videre mot de påfølgende kunstnerpresentasjonene, som settes i en poetisk ramme av Tomas Lagermand Lundmes essay «En hurtig død». Han skaper sammenheng mellom Astrid Kruse Jensens taktile, iscenesatte landskaper, stills fra Jesper Justs film Sirens of chrome (under produksjon), Jytte Rex’ konseptuelle fotografiske arbeider fremkalt på henholdsvis papir og bark og Trine Søndergaards og Nicolai Howalts dokumentariske fotografier av jaktscener. Disse arbeidene knyttes alle til en form for historiefortelling mellom fiksjon og virkelighet, subjektivitet og dokumentarisme.
Der Objektiv tilbyr et helhetlig og analytisk perspektiv på dansk fotokunst, fremstår den norske delen som mindre gjennomarbeidet. Grunnen til det er mangelen på tekstmateriale til å sette rammer for lesningen og tilføre et kritisk perspektiv. Mangelen på redaksjonelt tekstmateriale går også ut over et kunstprosjekt signert Morten Andenæs, som er viet hele åtte sider i bladet. Det får vi dessverre lite igjen for, fordi det ikke fremkommer om prosjektet skal forstås som et selvstendig verk eller som ledd i et større arbeid. Når det er sagt, skal Objektiv ha honnør for at de lar kunstnerne selv komme til orde i en rekke intervjuer, blant annet med Tom Sandberg, festspillutstiller Knut Åsdam og Behzad Farazollah og Bjarne Bare, som driver det relativt nyåpnede fotogalleriet Melk i Oslo.
I løpet av livet vil de fleste fotografer minst én gang ha publisert bildene sine i bokform, uten at alle disse publikasjonene av den grunn boer regnes som bidrag til samtidskunstfeltet. Men fotoboken danner også utgangspunkt for en kunstform, som det er positivt at Objektiv tar tak i ved å sette av den tredje og siste delen av bladet til bokomtaler. Både innholdsmessig og formalt preges fotobokfeltet av bredde og variasjon, men i Objektiv er det først og fremst mer tradisjonelt utformede fotobøker som trekkes frem, som Mette Tronvolls Fotografien (2009), JH Engströms personlige bokprosjekter og et nyprodusert verk basert på August Sanders dokumentariske livsprosjekt 1900-tallets mennesker. Det blir interessant om neste utgave av Objektiv (oktober 2010), som har nettopp fotoboken som tema, utvider perspektivet.
For alle fotointeresserte er Objektiv et mer enn velkomment initiativ. Spørsmålet er om tidsskriftet klarer å aktivere begrepet «kamerabasert kunst» uten å falle hen til et perspektiv fokusert på fotomediets spesifikke egenskaper og visualitet. I temadelen om Danmark skriver Rune Gade at dansk fotografi har «kommet ut av sin ghetto». Han påpeker at fotografiet ikke lenger anvendes bare av den snevre kretsen som oppfatter seg som kunstfotografer med stor K. Noe tilsvarende kan sies om den norske kunstscenen, som likeledes kjennetegnes av en utstrakt bruk av fotografiet også innenfor performative og aktivistiske kunstneriske prosjekter. Men dette er et aspekt ved den kamerabaserte kunsten som ikke fremkommer i Objektiv.
Det viser seg at forsidefotografiet med den sprengte bananen på førsteutgaven av Objektiv er fra den amerikanske kunstneren Patterson Beckwiths fotografiserie Modes for contemporary photography – et konseptuelt prosjekt der han arbeider seg gjennom en liste over det han betrakter som samtidsfotografiets ti hovedkategorier. Men hans konseptuelle tilnærming til fotografiet veier ikke opp for inntrykket av at tidsskriftet presenterer få tverrmediale eller mer aktivistisk rettede prosjekter der fotografiet er ledd i konseptuelle og performative kunstneriske praksiser. Når tidsskriftet også gir videomediet en stemoderlig behandling – mediet berøres bare i intervjuet med festspillutstiller Knut Åsdam og ved en presentasjon av stills fra Jesper Justs nyeste film – kan det virke som om Objektiv ender opp med å konservere kunstfotografiet snarere enn å aktivere begrepet «kamerabasert kunst». Men det er to og et halvt år igjen å gjøre dét på!
