I forbindelse med at Office og Contemporary Art Norway har fått avslag på å få økt sitt budsjett til Venezia-biennalen, er det kommet opp en diskusjon om OCAs økonomiske prioriteringer. I høyresidens debatt- og kulturtidskrift, Minerva, har skribenten og tidligere redaktør for Kunstforum Nicolai Strøm-Olsen, denne uken formulert en kritikk, der han sier at OCA svikter norske kunstnere, fordi de bruker for mye av sine midler til sitt program i Oslo. Strøm-Olsen foreslår at satsingen mot det norske publikum skrinlegges og at pengebruken på husleie kuttes drastisk.
I sitt motsvar, også i Minerva, skriver OCAs leder Marta Kuzma at OCA helt siden starten har jobbet med tro på at internasjonalisering kun kan skje om den kreative prosessen støttes fra begynnelsen av, gjennom pedagogisk virksomhet og utstillingsprogrammer. Strategien med å flytte til lokaler tilpasset programmeringsaktiviteter har hatt full støtte fra Kulturdepartementet og alle de tre styrene OCA har hatt, skriver Kuzma, og tilføjer:
– Denne troen har blitt bekreftet gjennom suksesser som at norske kunstnere har blitt invitert til å delta på internasjonale utstillinger som dOCUMENTA (13).
Strøm-Olsen hevder at størstedelen av OCAs budsjett brukes i Norge, og ikke til å presentere norsk kunst i utlandet. Til dette svare Kuzma at en slik lesning av budsjettet er feil. Hittil i år har de brukt 533.040 kr på utstillingsprogram og foredrag og siden de har sitt administrative sete i Oslo, er det klart at kostnadene til å administrere aktivitetene i utlandet ligger i Norge.
Det er store sprik i forklaringen av budsjettallene i Strøm-Eriksen og Kuzmas versjoner, blant annet når det gjelder hvor mye som faktisk brukes til husleie (3 eller 5 millioner). Professor i kunsthistorie Ina Blom har også kommet med et motsvar på Minervas sider til Strøm-Olsens beskrivelse av budsjettbruken, en beskrivelse hun hevder er uetterrettelig:
– Å kalle OCAs virksomhet et svik mot norske kunstnere fremstår som ren demagogi, skriver hun.
Blom støtter OCAs pengebruk, og skriver at det er langt lettere å skape interesse for den norske kunstscenen hvis OCA oppfattes som et inviterende aktivitetssted for utenlandske fagfolk og kuratorer, og ikke som en ren promotør. Et lignende syn utrykte Nasjonalmuseets direktør Audun Eckhoff, ved Kritikersalongen på DogA, tidligere i høst.
Kuzma vektlegger også i sitt motsvar at store deler av budsjettet er øremerket spesielle aktiviteter, og administreringen av disse. Som eksempel på dette kan det nevnes at kuratoren Anne Szefer Karlsen og kunstnerne Toril Johannessen og Arne Skaug Olsen deltar ved årets Bénin-biennale, som åpnet i går. Denne biennaledeltagelsen, i det relativt lille Vestafrikanske landet, er støttet gjennom Utenriksdepartementets 03-fond, et fond OCA fordeler.
Debatten på Minervas sider er både en diskusjon om konkrete tall og en mer prinsipiell, politisk betinget diskusjon om hvordan norsk samtidskunst skal støttes i sin internasjonaliseringsprosess. Men det er nok forhastet å karakterisere OCAs budsjettbruk som fullstendig feilet. Som Ina Blom skriver:
– Aldri har så mange norske kunstnere fått internasjonal eksponering som de årene OCA har eksistert.
