I går kalte Kunst i offentlige rom (KORO) inn til pressekonferanse for å meddele at striden rundt Vanessa Bairds veggmalerier i Regjeringsbygget R6 er løst. Svein Bjørkås kunne fortelle at KORO har gjort retrett i forhold til sitt opprinnelige krav om at alle de tre bildene måtte være samlet. Løsningen på striden innebærer at de to veggmaleriene som allerede er montert i Landbruksdepartementet og i Helse- og omsorgsdepartementet, Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene og Lenge gikk jeg tidlig til sengs, vil blir hengende.
Det tredje veggmaleriet, som Helse- og omsorgsdepartementet takket nei til, skulle etter planen ha vært montert i disse dager. KORO har, etter at konflikten med departementet oppstod, lett etter en ny mottager av Bairds verk. På pressekonferansen kunne Bjørkås melde at det siste bildet, som så vidt er påbegynt, skal få tilhold i Kulturrådets nye lokaler i Mølleparken.
Om prosessen frem til en beslutning uttalte Bjørkås:
– I det øyeblikket departementet sa nei, ble dette også en ytringssak. Vi tok en beslutning om at vi ville holde verket samlet på et nytt sted. Det jobbet vi med en stund, men det var ikke mulig å finne et bygg som kunne romme så store veggarbeider. Dermed har det ikke vært mulig å oppfylle kontrakten vi har hatt med Baird om at dette er et sammenhengende verk ment for å vises i en kontekst.
Bjørkås understreket også at plasseringen i Kulturrådets nye bygg er å anse som midlertidig:
– Det skal bygges mye i Oslo i årene fremover, blant annet det nye Regjeringskvartalet. Når det gjelder R6, som huser de to første veggmaleriene til Baird, så er det ting som tyder på at bygget ikke kommer til å være en del av et nytt regjeringskvartal.
Men er Vanessa Bairds veggmaleri overhodet flyttbart? Mister det ikke sin kritiske kraft når det nå fjernes fra det maktsenteret det er laget til?
– KORO har vært for at dette siste maleriet skulle installeres i Helse- og omsorgsdepartementet. Når situasjonen er som den er, tenker jeg at man kan overvurdere fraværet av relevans. Verkene er fulle av byråkratikritikk, og det kan være at Kulturrådet kan ha godt av det. Vi får heller forsøke å lage en sammenheng mellom de tre veggbildene via formidlingstiltak, for eksempel i omvisninger, sa Bjørkås.
– Det er et kompromiss, og det kler jo i grunnen kunsten jævla dårlig, skjøt Vanessa Baird inn.
– Men når verket først må ha en ny adresse, er jeg glad for at det får et sted å være. Jeg trodde at Kulturdepartementet ville følge spillereglene, og at kulturministeren skulle gripe inn og beskytte KOROs virksomhet. Men Hadia Tajik tømte jo ideen om at kunsten skal være provoserende for mening, sa Baird.
Hilde Maisey, som har ledet støtteaksjonen for Vanessa Bairds kunst, var også til stede på pressekonferansen. Hun spurte Bjørkås om KORO i fremtiden kommer til å be om sterkere støtte fra Kulturdepartementet i lignede saker.
– Hovedregelen er at Kulturdepartementet, som øverste organ over KORO, skal bestemme, og ikke omvendt. Men vi har samtaler med Kulturdepartementet om dette, fortalte Bjørkås.
– Masse mennesker har vært involvert underveis i prosessen, representanter for brukeren, arkitekter osv., påpekte Baird.
– Noen var skeptiske fra begynnelsen av, andre nysgjerrige. Men alle som har vært med i prosessen har vært støttende. Alt har gått korrekt for seg, men toppsjefene i Helse- og omsorgsdepartementet har ikke deltatt. Men jeg regner med at de er fornøyd nå, sa Baird.
I den siste tiden har det vært en rekke saker der konflikter mellom brukere, kunstnere og KORO har endt med at dere har trukket det korteste strået. Er tiden inne for et bedre regelverk som kan regulere disse tvistene?
– I denne saken har det vært to hovedposisjoner: De som har ment at kunsten trenger beskyttelse, og de som mener at brukerne i Helse- og omsorgsdepartementet trenger å skånes. KORO har sett på den modellen for armlengdes avstand som Kulturrådet har, som innebærer at rådets faglige beslutninger ikke kan overprøves av departementene. Det kunne ha vært en interessant modell for KORO også, men i vårt tilfelle er det mer komplisert. Det finnes ikke noe regelverk som kan pålegge våre brukere å ta i mot kunst, påpekte Bjørkås.
– I tillegg til det formelle, jobber vi aktivt med hvordan vi kan bedre våre arbeidsmetoder, for å unngå denne typen antagonistiske situasjoner i fremtiden. Det vi har erfart, er at når det virkelig gjelder, så spiller ikke regelverket noen rolle.
– En av de tingene vi har lært, er at vi må få en prinsipiell avklaring med toppledelsen i det organet som mottar kunsten fra starten av. Nå jobber vi etter et skjema der oppnevnte kunstutvalg følger alle regler, men det fungerer ikke når ledelsen i siste instans sier nei. Vi erfarer at det som skjer er at det offentlige rommet møter den private smaken, mens hele poenget jo er at ledere ikke skal bestemme hva slags kunst som skal prege et offentlig bygg. Det andre er at vi må jobbe med dialog, der vi blant annet må plante ideen om at kunst i offentlige rom har en verdi, selv om man rent personlig ikke liker alt som plasseres der, sa Bjørkås.
