A very thin line seperates facts from imaginings, even desires from their fulfilment, and the fictitious from what actually happened, because imaginings are already facts, and desires are their fulfilment, and the fictitious does happen, although not in the eyes of commonsense and of the law, which, for example, makes a vast distinction between the intention and the crime, or between the commission of the crime and its attempt.
– Javier Marias, fra Your face tomorrow 1: Fear and spear.
1.
De siste ukene har fiksjon og virkelighet blitt diskutert i forhold til hverandre (men selvfølgelig mye lenger, allerede Homer visste om dette) – hva er, spør man, forskjellene mellom disse praksisene, disse så kuriøst beslektede nivåene av verden? Hvor, og når, skiller de lag – om de i det hele tatt gjør det?
Det virkelige er – for å prøve meg på en definisjon – det vi er vant med, rett og slett. Og det vi er vant med er så klart en viss orden i tingene rundt oss, i oss selv, og hvordan vi forholder oss til både vårt eget jeg og verden, og mennesker, rundt oss. Uten dette hadde jeg ikke sittet her og skrevet – og du hadde ikke sittet der du sitter og lest heller! Virkelighet er, noe spissformulert, iscenesatt arkivkunnskap: et ekspanderende nå, gjort virkelig som en praktisk forståelse av vår individuelle og kollektive fortid, hvor de vaner og konvensjoner som er lagret i multimediesystemet «liv» under erindringsmaskinen vi liker å benevne «fortid». Evnen til å fremføre, spille ut,denne kunnskapen, som vanligvis kalles «å leve» – er noe vi gjør instinktivt, uten å tenke på det, vi bare å fortsette å gjøre det vi gjør: om det nå er å skrive, lese, lage kunst, designe tannbørster eller styre en stat (det er jo alltid en kombinasjon av mange praksiser).
Åsne Seierstad fikk for en tid tilbake en dom som fastslo at hennes dokufiksjon Bokhandleren i Kabul var for lite oppfunnet til å fortjene fiksjonsnavnet, og at hun, i denne juridisk koreograferte defiksjonaliseringen, virkelig skal ha fornærmet den kabulske bokhandlerens kone – og må gi henne en økonomisk oppreisning. Snart skal også den danske konseptrealisten das Beckwerk, som tidligere het Claus Beck-Nielsen, i retten for sin fremstilling av vennen Thomas Skade-Rasmussen Strøbech i boka Suverenen. Boka gjengir personlige data om Rasmussen og bruker til og med et bilde av ham på forsiden. Mens Rasmussen mener sitt privatliv å være krenket holder Beckwerk på at boka er en fiksjon og, om den ligner på den virkelige Rasmussen, så er det snarere han som etterligner fiksjonen enn omvendt. Hvem har rett? Kanskje ingen av dem – eller begge?
Det finnes like mange måter å definere fiksjon som det virkelige på og en av dem er denne: fiksjon er en reorganisering av det våre vaner lokaliserer som virkelighet.
Gitt at det ikke finnes noen bunn i en virkelighetsforståelse, gitt at livet er et levende lagringssediment, gitt at det ikke finnes et sted fortellingen defintivt må stige til side for en bokstavlig virkelighet, kunne man si, for å utvide definisjonen litt, at de fiksjonene, som vanligvis strukturerer vår virkelighet, må kunne erstattes av andre fiksjoner, dets elementer må kunne re-arkiveres: vi kan, under dekke av det vi vanligvis er vant med å kalle «virkelighet», finne et vell av andre «virkeligheter» som kan innebære en omfordeling av protokoller, vaner og konvensjonelle handlemønstre, roller og funksjoner.
Et instrument for en slik relokalisering av verdens bestanddeler er – ja, dere vet det allerede – kunst og litteratur. Gjennom disse mediene kan verden fiksjonaliseres slik at vi husker virkeligheten som var der fra før som litteratur og kanskje får lyst til å fortelle en annen historie.
2.
When the «random» setting on your Ipod is as close as you get to spontaneity, you know you´re in trouble.
– Damon Young, fra Distraction.
For enhver kunst, ethvert kunstobjekt, er uttrykk for en systematiseringstrang – ethvert kunstobjekt er uttrykk for et ønske om å samle: på ideer, sansninger, historier, ja, samle på seg selv (mer enn noe annet) – og, på samme tid, er kunsten en retningsgivende ¬materiell tilskikkelse av denne trangen. En løsning på gåten og gåten selv på samme tid; sin egen bro for det antatte spriket mellom form og innhold, både kart og kartets objekt. Samlertrangen syntetiseres i hvert enkelt liv som fortelling, som medial grunnimpuls i produksjonen av hver og en av oss.
Hanne Frey Husøs systematiseringsprosjekt, utstillingen Morfologi om morgenen, tar utgangspunkt i en arkivar som, gjennom et videoverk, forteller om edderkoppens lagring av sine byttedyr – en refleksjon som raskt oversettes til en mer allmenn tankefigur om hvordan kunnskap finnes opp og arkiveres. Som arkivaren sier er det, etter en stund, vanskelig å skille det arkiverte fra selve arkivmetoden – og hva som kom først. Jeg kunne ikke vært mer enig.
Utstillingen består av rekvisitter fra filmen, utdypninger av landskapet arkivaren befinner seg i. Tankene rundt arkivet som et reservoir for produksjon av virkelighet finner et litterært ytterpunkt her: prosjektet, eller det samlede uttrykk det synes å fremsette, er jo også oppkledd i fortellingens varmende verkdrakt (som dekker hele legemet). Kunstobjektene, altså organisert som en spredd presentasjon av filmen som er utstillingens sentrale verk, figurerer selv som en narrativ sekvens utspedd i rom: varm, human, helhetlig. Den sprukne grunnformen i kunstobjektet – om vi forutsetter at det både er gåten selv og gåtens løsning – overtrekkes derfor hos Husø med et idyllisk teppe av en fortelling, som veves av en mild og tilårskommen rytme, av en kunnskapstung knirkestemme som ikke åpner for ungdommelig opprørstrang eller annen filosofisk uro men ønsker å slå ting fast, arkivarisk. Utstillingen peker på sprekkene i kunnskapen og objektet fra et tydelig verkstandpunkt, en helhetlig verkform, den krakelerer ikke selv, eller om den gjør det brukes fortellingen som kitt i sprekkene. Men det trengs jo ikke åpne brister, bare man ikke selv, og det man tror seg å vite, fanges i fortellingens lune ro på samme måte som edderkoppen fanger byttet i sitt nett.
3.
[…] genealogy retrieves an indispensable restraint: it must record the singularity of events outside of any monotonous finality.
– Michel Foucault, Nietzsche, genealogy, history.
4.
Man må gi nøye akt på at det som skjer tilfeldigvis i naturen, har noe vakkert og tiltrekkende ved seg. Når brødet hever, for eksempel, hender det at skorpen revner. Disse sprekkene, som egentlig ikke skulle forekomme ved brødbakingen, er en fryd for øyet og skjerper på en egen måte matlysten.
– Marcus Aurelius, fra Til meg selv.
Et medium inneholder bare nok et medium.
– Friedrich Kittler, fra Optical media.
Litt etter, samme helg, ser jeg en annen utstilling.
På gulvet på Galleri Knekt – som har overtatt lokalet til Anders Smebyes Bastard, det kunstnerdrevne galleri par excellance de siste årene – finner jeg, inn mot veggen, på gulvet, Kristian Skylstads verk LOL; en idé-pun, en frekkhet av et raffineringsprosjekt, satt sammen av en tysk pocketutgave av Vladimir Nabokovs Lolita pådandert en knekt (!) DVD-utgave av Jeremy Levens Don Juan. Hva skjer her?
DVD-en er et lagringsmedium for film og boka lagringsmedium for fiksjon, men her er det ikke det lagrede som sådan som beskues men mediet selv, dets materialitet, tingen som vi ser best når den revner mellom fingrene våre og plutselig blir noe vi bare, om enn med undring eller teoretisk nysgjerrighet, kan betrakte. DVD-en er knust, dertil er boka, som leseredskap, redusert til et bilde, en skulptur – noe å se på og, for tilskueren, unntatt funksjonalitetens vanligvis uendelig utstrakte fingerferdigheter.
Verket er, for å være mer kunstinstitusjonsnær i språket, en medial kombinasjonskode som sprekkmessig eksponerer sin materielle side gjennom montasjegrepet innenfor et større, og langt mer fleksibelt, medium – kunstrommet. For galleriet, og enda mer museet, er jo et lagringsmedium for rester av kulturen, fragmenter av en funksjonell verden, fremstilt i en sosiopoetisk, konseptuell eller relasjonell drakt som – hvor mye den enn, kokett og snakkesalig, inviterer til deltagelse og bruk i gallerirommet – ikke kan tilbakeføres til noen triviell hverdagsstatus. Det vi er vitne til med LOL er et musealt arkiv, et arkivsted, et interface mellom kulturell knusing og museal konstruksjon.
Standardiserte reaksjonsformer (LOL f. eks.) er uttrykk for en glemsel og en utjevning av revnene, revnene som også finnes i brødets skorpe som Marcus Aurelius mener er en inngang til en mer avgjørende sprekk i verden, revnene som også er den usikkerheten som går forut for enhver regulering av tilværelsen, enhver virksom fortelling. Når LOL selv, altså verkets navn, kiles inn i sprekken mellom DVD og bok, limes på verkets fysiske brudd, kan man se dette som en invitasjon til å huske, ja, som et diskret løfte om mot-arkiv, en annen fortelling enn den verket selv, gjennom kunstverkformen, galleriet, museet og kunsten, holdes frem mot oss gjennom.
5.
Uavhengig tenkning, autonomi og retten til politisk opposisjon blir frarøvet sin grunnleggende kritiske funksjon i et samfunn som i stadig større grad synes i stand til å tilfredsstille individenes behov gjennom den måten den er ordnet på.
– Herbert Marcuse, fra Den en-dimensjonale mannen.
Fiksjonen er verden betraktet som kunstgrep – både som faktum og mulighet. I en viss forstand er derfor rettsakene mot das Beckwerk og Seierstad en fiksjonalisering av både litteraturen og rettsvesenet. En konseptuell, tverrinstitusjonell, dannelsesroman med «virkeligheten» som Josef K-lignende hovedperson. LOL er viser sprekken i DVD-en og boka som naturaliserte medier, hullet i disse foretrukne beholdere for bilder og fiksjon: men denne sceniske fremstillingen av fortellingens oppløsningspunktfanges inn av kunstens egne myter og fortellinger – selv om man, med blikket festet på knekken, kanskje kan se sprekken i fortellingen som man kan se det i brødskorpen. Sprekken er ulitterær men lar seg bare fremstille som litteratur, det medium som dras over alt og alle og uten hvilket verden ville være kaos, ja, bare et stort hull.
For fiksjonen er ikke knyttet til noe bestemt medium, ting, eller menneske – fiksjonen er verden som kunstgrep, og selv om fiksjonen regulerer verden, skaper kosmos og dekker over det kaos som gjennomhuller det som finnes, er fiksjonen – som kunsten og litteraturen viser oss – også pek mot en mulig fremtidig livsform, en samtidig utvidelse av virkeligheten som potensial, en omstokking på vaner for at nye skal kunne fremtre.
6.
Slik sett er det, når man spør som vi gjør, et uhyre interessant og problematisk territorium vi beveger oss inn i med rettssaker som dem mot Seierstad og das Beckwerk – vi befinner oss vitterlig i en tid hvor skildringer av kropp og sex ikke lenger kan tirre på seg loven, men hvor både kunsten og litteraturen i stedet, om de da eksperimenterer med fiksjonens grenser, risikerer å bli stilt til ansvar i sin bruk av det vi kaller «virkelighet». Har ikke de berørte parter i slike saker vært filosofisk anlagt tidligere tvinges de, av rettsvesenet, av staten, til å bli det som tiltalt. Det finurlige i denne situasjonen er den oppfinnsomme, og potensielt epokegjørende, redistribusjonen av offentlige roller og mandat som trer i kraft: dommer og advokater kan bli litteraturteoretikere, kunstvitere, eller filosofer og fiksjonalister blir etisk ansvarlige forbrukere av det vi kaller det virkelige.
Selv om man tvinger kunsten og litteraturen inn mot en standardisert og autorisert forståelse av virkelighet, tror jeg vi ikke skal være redde men heller være takknemlige, nysgjerrige, ja, for vi tjener antagelig på at fortellingsmakerne tvinges til å stilles til ansvar: ovenfor virkeligheten og fiksjonaliseringen av den. Kunsten og litteraturen har kanskje også fordypet seg i seg selv og sine foretrukne former og rom lenge nok. De bør tvinges til å tenke – sammen med hele rettsapparatet rundt de tiltalte og (som er det jeg håper på naturligvis) oss andre, samfunnet, verden, vi som lever videre i hver vår oppdiktede verden.
Snart er vi kanskje alle diktere, kunstnere og filosofer.
