I januar 2020, etter nesten seks måneder i en labyrint av Reddit-lenker, fant jeg Montrose Dawkin. Dekknavnets eier presenterer seg selv som en «deltids kunstsamler og krypto-geek», som sommeren 2018 brukte nærmere 20,000 USD (17,500 EUR) på en liten andel av Andy Warhols 14 Small Electric Chairs (1980) i verdens første kunstauksjon basert på blokkjeder.
Dawkin og nittini andre «investorer» hadde blitt invitert til å by på andeler av 31.5 prosent av Warhol-verket, som ikke hadde lyktes i å nå inngangsprisen på 4 millioner USD (3.5 millioner EUR) i en av Bonhams samtidskunstauksjoner. Hver av de nye eierne får sine andeler i maleriet i form manipulasjonssikrede sertifikater lagret i blokkjeden til kryptovalutaen Ethereum. De vil beholde sine andeler selv om resten av maleriet blir solgt på et senere tidspunkt.
Skulle man våge seg på en definisjon, er blokkjeder et desentralisert, offentlig synlig nettverk av kryptografiske transaksjonslogger som det er nær sagt umulig å endre i ettertid. En av de beste definisjonene jeg har støtt på er fra nettsiden Hacker Noon: «I likhet med DNA, som er en logg over genetiske transaksjoner og mutasjoner som spredde seg idet livet bredde seg utover jorden, er blokkjeder også en logg for transaksjoner som sprer seg utover internettet når folk bruker kryptovalutaer.» Blokkjeder gjør det mulig å handle med kryptovalutaer på en anonym og legitim måte, men de er også nyttige for lagring av informasjon om andre transaksjoner. I den forstand er de reisverket for en enorm og svært konkurransedrevet, ny internasjonal økonomi.
Warhol-auksjonen er gammelt nytt i blokkjede- og krypto-verden, men hvis vi skal tro Dawkin er dette første gang en av byderne ved en auksjon har blitt intervjuet av kunstpressen. «Hvorfor kommer dette så sent?» spør jeg Dawkin over epost. «I begynnelsen kunne jeg ikke se hvorfor dette skulle bety så mye for kunstverdenen. Hvorfor skulle kunst skille seg fra andre finansmidler? Men det faktum at dette salget kunne skje med kryptovalutaer er betydningsfullt», sa de. «Nå eier jeg denne delen av et historisk verk fra den virkelige verden, og jeg betalte for det med noe mange anser som liksompenger.»
Warhol-auksjonen, som skjedde på initiativ fra blokkjede-startup-en Maecenas, ble et vannskille for kunstmarkedet. Selv om tilgangen til auksjonen var eksklusiv i dette tilfellet, ser modellen ut til å signalisere et mer tilgjengelig kunstmarked i fremtiden. Potensielle kjøpere som aldri ville hatt noen sjanse til å kjøpe et helt kunstverk, kan tjene på verdiveksten i annenhåndsmarkedet gjennom enkel tilgang til å kjøpe aksjeandeler i et verk.
Dette salget var også første gangen kjøpere kunne ta i bruk Maecenas egne kryptovaluta ART i en transaksjon i den virkelige verden. I slutten av 2019 annonserte Maecenas at ART-enheten var oppført på kryptovalutabørsen Binance. Dette er en plattform der forskjellige par av kryptovalutaer kan veksles med hverandre, der nye enheter som ART kan oppnå en verdi relativt til andre kryptovalutaer gjennom et flettverk av bytteforhold. Det betyr at i tillegg til å kjøpe mikroskopiske andeler i kunstverker, kan du også handle indirekte i kunstmarkedet ved å kjøpe og selge ART-enheter.
Finansialiseringen av kunst er ikke et nytt fenomen, selv om ideen fortsatt får mange samlere, kuratorer og kunstnere til å steile. Og ikke uten grunn. Kunstverker som ender opp med å bli representert av kryptovaluta-enheter kan, ganske direkte, øke i verdi etter hvert som enhetene gjør det bedre og bedre på et generelt krypto-marked. Tilsvarende kan et omfattende krakk i kryptomarkedet føre til at kunstverk plutselig stuper drastisk i verdi. Hvis vi anså auksjoner for å være farlig uberegnelige for kunstmarkedet, er dette langt verre. Historie og institusjonelle faktorer kan ende opp med å bli av underordnet betydning for kunstverkenes verdi, som i stedet blir heftet til den selvrefererende atferden til et veldig spesifikt marked. Helt pragmatisk sett er dette ganske enkelt måten penger fungerer på i kryptoens tid. I mer eksistensielle termer bør vi antagelig vokte oss mot å forveksle ART med kunst.
Hva (mer) betyr blokkjeder for kunstverdenen?
I 2019 lot nettsamfunnet seg rive med av en bråte artikler og bloggposter som lovet at blokkjedeteknologi ville revolusjonere kunstmarkedet, om ikke kunstverdenen (og det er viktig å skille mellom de to). Ved siden av kvikk finansialisering, tilbyr blokkjeden et sikkert medium for å registrere kunstverkenes opphav, selgere og eiere. Dette er kanskje den mest omtalte bruksmåten for blokkjedeteknologi i kunstverdenen, og appellerer spesielt til de som handler i annenhåndsmarkedet, som ofte ser seg hjemsøkt av feilaktig eller forfalskede registre. Fordi blokkjeder i bunn og grunn består av lagret informasjon, kan denne teknologien brukes til å skape digitale autentisitetsbrev som ikke kan manipuleres i ettertid. Enkelt sagt er det å skape et forfalsket transaksjonsdokument i blokkjeder svært vanskelig. I en postfaktuell verden kan blokkjeder være det nærmeste vi kommer en uavhengig stadfesting av faktum.
Problemet er imidlertid at hvis feilaktige data blir skrevet inn i en blokkjede som sporer proveniens (et verks opphav og tidligere eiere), er det like vanskelig å rette opp. En situasjon som dette kunne for eksempel oppstå hvis man kom over opphavsinformasjon som motsier den som allerede er lagret. Det andre problemet med proveniens-revolusjonen er at den forutsetter at blokkjeder er umulige å hacke. Det er ikke umulig. Det er bare ikke lett i dag.
For de av oss som ikke pøser penger, virkelige eller virtuelle, inn i spekulasjon på annenhåndsmarkeder, kan det være vanskelig å se hvordan alt dette skulle være relevant. Men det er all grunn til å følge med på blokkjedeteknologi utover mulighetene for finansiell vinning.
Blokkjeder er nettverk av mennesker bak datamaskiner, og selv om disse menneskene er anonyme og desentraliserte, så utgjør de likevel et samfunn, en frivillig sammenslutning. Blokkjedesamfunn tilsvarer viktige former for frivillig kollektivisering og selvorganisering i fortidens kunstbevegelser og i samtidskunsten, som i likhet med kryptovalutaen har vært forsøk på å omfordele kritisk eller økonomisk makt. Det er en formlikhet mellom disse felleskapsformene, og i noen spesielle tilfeller informerer blokkjedefellesskapenes struktur og etikett plattformene til kunstnere i den virkelige verden.
En ny nettbasert organisasjon kalt Decentralized Autonomous Kunstverein (DAK), for eksempel, er en eksperimentell utforskning av hvordan logikken bak desentralisering og selvorganisering kan anvendes på en kunstinstitusjon. DAK, som fortsatt befinner seg i en begynnerfase der den tar inn «proto-medlemmer», er en organisasjon av frivillige deltakere, helt i tråd med en fysisk kunstforening der bidrag fra medlemmer blir midler til å bestille og «huse» nye kunstverk, utstillinger og relaterte begivenheter. Siden organisasjonen ikke er basert noe sted rent fysisk, kan prosjekter finne sted hvor som helst i verden. Avgjørelser om hvor og når dette skjer, treffes gjennom demokratiske avstemninger og uten påvirkning fra en sentral kurator. Avgjørelser om programmet skjer kumulativt og kurateringen blir en funksjon av gruppeatferd underlagt DAKs kjerneverdier, som ifølge nettsiden deres er: «individuell suverenitet, desentralisert kollektiv styring og fravær av tvang.»
Hva med kunstnerene?
Ikke alle institusjonelle utspill er like alvorlig ment. I desember 2017 ble et nettprosjekt kalt The Distributed Gallery lansert med en kunngjøring om at det ville auksjonere bort en «readymade» enhet av Richard Prince, som i sin tur bestod av en Ethereum-enhet. Den virale reaksjonen på dette fikk kunstverdenen til å spørre om Richard Prince hadde utvidet sine raid til appropriering av kryptovalutaer. Det hjalp lite at Prince tvetydig hevdet han ikke hadde noen kjennskap til blokkjeder, men ikke nektet for at han sto bak kunstverket.
Det viste seg at det hele var en spøk (selv om en av Princes gallerister omtalte det som et «bedrag»), men det utløste et viktig spørsmål: hva innebærer blokkjedeteknologien for kunstnerisk praksis?
Flere og flere kunstnere prøver å få grep på dette spørsmålet, og eksperimentelle galleriformer dukker opp omkring blokkjedebaserte praksiser. Blokkjeder beskrives på nettsiden til New York-galleriet og kunstproduksjons-plattformen Snark.art som et «gryende kunstmedium», råmaterialet for en sjanger eller en bevegelse i emning. Snark.art, som er oppført i Artsys liste over gallerier, arbeider med kunstnere for å realiserer prosjekter som integrerer blokkjedeteknologi i kunstverket, og selger disse gjennom den samme prosessen med valutaenheter som Maecenas-auksjonen bruker.
Et eksempel på dette er arbeidet In The Darkest Hour, I Am By Your Side (2019) av den amerikanske kunstneren Duke Riley, som i dag selges i fragmenter på Snark.art’s nettside. Arbeidet er en trekanals film om en Samsonite-koffert innrettet for å avle frem lopper, som også fungerer som en dioramaversjon av et luksushotellrom – en slu referanse til en nyhetshistorie om et av Donald Tumps resort-hoteller som etter sigende skulle være infisert av lopper. På skjermen kryper digitale sengelopper over rutenettet som deler midtseksjoen av filmen i fragmenter som er lagt ut for salg. Hvert fragment selges som en smartkontrakt på Ethereum-blokkjeden og gjøres offentlig tilgjengelige først når de er solgt. Det betyr at hele filmen først vil være synlig når alle fragmentene er kjøpt gjennom Snark.art. Betingelsen for verket er en desentralisert felleshandling som mimer logikken i blokkjedeteknologien selv.
Når alt kommer til alt, kanskje fordi vår forståelse av blokkjeden er så tett knyttet til penger, virker det vanskelig for blokkjedekunst – hvis uttrykket tillates – å unngå finansieringsmodellen. Likevel kan det se ut til at de færreste er villige til å innrømme at blokkjedekunstens skjebne er finansialiseringen av kunstneren selv. For den svenske kunstneren Jonas Lund er denne nødvendigheten vel verdt å gi sin fulle tilslutning.
Lund har skapt en Jonas Lund Token (JLT), en kryptovaluta som man kan tjene ved å oppfylle visse «premieoppgaver», handlinger som er gunstige for kunstnerens karriere. Å skrive en omtale av en Jonas Lund-utstilling for Artforum kan gi deg 100 JLT, mens det å poste et arbeid av Lund på Instagram og bruke de rette hashtagene kan gi deg mellom 0.001 og 5 JLT. I mange tilfeller er den endelige premien skjønnsmessig og varierer med din egen posisjon og innflytelse i kunstverdenen og plattformen der den karrierefremmende handlingen finner sted. JLT betaler for retten til å øve innflytelse på Lunds kunstneriske praksis ved å stemme over forskjellige forslag til nye verk og utstillinger.
Selv om det er vanskelig å kvantifisere alt dette, sier Lund at virkningen til JLT på hans egen kunstpraksis så langt har vært positiv. «Det har skapt et felleskap rundt kunsten min og har hjulpet meg til å overvinne ensomheten i atelieret», skrev han i et e-post-intervju. Når det er sagt, kjøper han ikke tanken om at blokkjedeteknologien vil revolusjonere kunstverden: «Den er et langsomt vesen som ikke akkurat åpner for disrupsjon.»
For kuratorer kan blokkjeden se ut til å innevarsle slutten, en infrastruktur som endelig tar autoriteten og den institusjonelle makten ut av hendene til de få som i dag bestemmer over de mange. For Lund og kunstnere som ham selv er dette simpelthen en del av hverdagens nye orden.
Oversatt fra engelsk av Anders Dunker.
