Hvilke utstillinger, begivenheter og publikasjoner var de viktigste, vakreste eller mest engasjerende i 2017? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2017. Dagens bidragsyter er Nicholas Norton, som er kunsthistoriker og skribent, og en av Kunstkritikks faste bidragsytere.
UTSTILLINGER
Sean Snyder, Aurora Borealis, Galerie Neu i Berlin, 19.01 – 01.03.17.
Utrykket til Sean Snyder – svarthvitt fotografi, «offisielle» brev og dronevideo – kan knyttes til statlige byråkratier, våpenindustrien og etterretningsorganisasjoner. Ofte inkluderer arbeidene fleipete «hemmeligheter». Videoarbeidet som ble vist på Galerie Neu (tidligere også på Schloss i Oslo) hadde stille partier fra David Tudors framføring av John Cages 4:33 klippet inn i lydsporet. Dette kan man selvsagt ikke høre – skal man verifisere, må man sammenligne de respektive filene i redigeringsprogramvare. Det er et grep som henviser til de algoritmiske analysene som etterretningsorganisasjoner foretar seg. Enorme serverparker som kverner seg gjennom metadata, gps-posisjoner og annet som befinner seg «bakom» brukergrensesnittene vi møter på enhetene våre.
Jana Winderen, Rats, Munchmuseet i bevegelse og nyMusikk, 06.09 – 14.10.17
Med Munchmuseet i bevegelse har Munchmuseet stablet på plass et eklektisk og lokalt forankret utstillings- og performanceprogram som særlig Nasjonalmuseet burde merke seg.
Jana Winderens lydinstallasjon Rats var plassert i dialog med byrommet under en bro like ved Barcode. Den var basert på lydopptak av rotter gjort i ultralydområdet, altså frekvenser utenfor menneskets hørelsesevne. Den knitrende, høyfrekvente rottekommunikasjonen var et markant brudd med lyden av trafikk og samtalende forbipasserende som man vanligvis ville assosiert med området. Anmodningen om å ikke plassere mennesket i sentrum var tydelig: arter som lever tett på mennesket erfarer omgivelsene og samhandler med hverandre på andre premisser enn oss.
Bill Viola, Electronic Renaissance, Palazzo Strozzi i Firenze, 10.03 – 23.07.17.
Omgangen med kristen ikonografi i videoarbeidene til Viola fra 1990-tallet og fram til i dag antyder at bibelfortellingen griper inn i noe universelt menneskelig. Det er en sannhet med modifikasjoner, som denne utstillingen forsterker ved å vise videoene til Viola side om side med renessansemesterverkene han har hentet direkte inspirasjon fra.
Så hvorfor likte jeg denne? Svaret er at den skaper ekstremt interessante mediale kontraster som følge av gjentagende motiver. Når Jacopo Pontormos oljemaleri Visitazione (1528) vises sammen med Violas The Greeting (1995), møter vi to svært ulike måter å fremstille tid på. Slow-motion gestene til figurene i Violas verk har en affektiv eleganse, men blir lineære i forhold til Pontormo-maleriet som viser et møte mellom Elisabet, mor til Johannes, og Jomfru Maria, fordoblet med deres himmelopphøyde versjoner til stede i samme billedrom. En nyrestaurert freske av Paulo Uccello (1447) viser det fryktinngytende øyeblikket da syndefloden inntreffer, mens det i Violas The Deluge (2002) tar 45 minutter med stadig økende uro i en moderne byscene før vannmassene flommer inn i bildet.
EVENTS
Tim Hecker, konsert på BLÅ, 27.03.2017.
Tim Heckers musikk kan til tider minne om amerikansk minimalisme, men den er for overlesset med støy og elektronisk forvrenging til at merkelappen helt passer. På hans siste album, Love Streams, er korstemmer og strengeinstrumenter prosessert til intense ytterpunkter. Å beskrive konserten på BLÅ som en sakral og fengslende opplevelse er en forslitt metafor, men likevel passende. Hecker utfordret dessuten publikum ved å fylle rommet med røyk og trykkende volum – det sistnevnte er ikke så rart, med tanke på at han har skrevet doktorgradsavhandling om den kulturelle interessen for høy lyd som produktiv kraft rundt overgangen til 1900-tallet.
Johannes Paul Raether, keynote under Transmediale, Haus der Kulturen der Welt, 05.02.17.
Den kjønnsoverskridende, teknomonopol-kritiske praksisen til Johannes Paul Raether har utopiske trekk som minner om den klassiske avantgarden, noe jeg ofte savner i den kritiske samtidskunsten. Når Raether beskriver sitt mest omtalte performance-arbeid – hvor heksealteregoet Protektorama uanmeldt smeltet aluminiumsdekslene til diverse produkter i den største Apple-butikken i Berlin – skjer det i et språk inspirert av Gilles Deleuze og Donna Haraway, i tillegg til Open Source-bevegelsen.
Poenget, ifølge Raether, var å vise til at telefoner og nettbrett ikke er singulære teknologier, men mangslungne oppsamlinger av mineraler, software og tekniske innretninger som ikke nødvendigvis trenger å være låst til lukkede økosystemer som utøver makt over oss. Raether ser for seg at gjenerobrede teknologier kan brukes til å skape nye og radikale former for kollektiver.
Anders Smebye og Vikram Uchida-Khanna, Look (Further) Down, del av Norsk skulpturbiennale 2017, 17.08.17
Dersom man ville oppleve de selvlysende, planktonaktige skulpturene til Anders Smebye og Vikram Uchida-Khanna måtte man svømme inn under bryggekanten på Sørenga. En av de fremste kvalitetene ved seansen var at svømmingen i liten grad var organisert. Kunstnerne ga minimalt med instruksjoner og det forekom verken i puljer eller faste intervaller. Løssluppenhet var i det hele tatt vennlig og inkluderende, uten de strenge rammene som gjerne er til stedet når man «aktiviseres» i en mer institusjonell setting.
Kunstnerne kom med en økopolitisk oppfordring i form av et dikt, men man stod likefullt fritt til å ta det hele som en oppfordring til å ha det gøy sammen med venner.
PUBLIKASJONER
Sven Lütticken, Cultural Revolution, Stenberg Press, 2017.
Høydepunktet i denne essaysamlingen er Lüttickens nylesning av begrepet «kulturrevolusjon» vekk fra dets maoistiske konnotasjoner. Lütticken leser begrepet som ensbetydende med Guy Debords «a full-blown remodelling of the social life of the senses» og argumenterer for at det har forekommet en kulturrevolusjon i kapitalistismens favør i løpet av de siste 40 årene.
Den motkulturelle fortellingen Lütticken skriver seg gjennom viser til eksempler fra begge sider av Atlanterhavet. Den selvorganiserende alle-kan-gjøre-det-etosen til punk- og post-punk blir lest som en forløper til Young British Artists-generasjonens kunstnerentreprenører, i seg selv en forløper til det Lütticken betegner som kulturfeltets «auditionkultur», hvor stadig færre har faste stillinger. Under det neoliberale regimet kan man regne seg blant de heldige hvis man har «[…] the privilege of being exploited, as opposed to those that are pure human surplus, pure refuse».
Jean-Claude Lebensztejn, Pissing Figures 1280-2014, oversatt av Jeff Nagy, David Zwirner Books, 2017.
Denne kortfattede og underholdende studien følger en varm og illeluktende bekk som snirkler seg gjennom den vestlige kunsthistorien. Pissende guttebarn og putti finnes i både den nord-europeiske og italienske renessansen, og Lebensztejns uttømmende eksempler inkluderer verk av Pieter Brueghel den eldre, Rogier van der Weyden, Lorenzo Lotto, Titian og Michelangelo. Hos disse kunstnerne assosieres figurene gjerne med rampestreker, festligheter eller maskulin virilitet.
Banden med pisseurs får etter hvert selskap av en og annen pisseuse (Marlene Dumas og Kiki Smith), men det overveldende flertallet av kunstnerne som søler rundt seg er menn. Nærere samtiden er tissingen gjerne beslektet med det abjekte og seksuelle transgresjoner (Otto Muehl, Paul McCarthy og Andres Serrano med flere). Warhol krones som pisse-kunstneren til etterfølgelse – hans piss paintings leses som gestiske parodier av maleren Jackson Pollock samtidig som de knyttes til BDSM.
Matias Faldbakken, The Hills, Forlaget Oktober, 2017.
Jeg-personen i denne romanen – en kelner på den velrennomerte restauranten The Hills – har en tvangsmessig aversjon mot alle slags transgresjoner mot stedets erkekonservative kutymer. Sjekker man telefonen ved bordet er man for eksempel «[…] enten et barn eller en slags tøs […]». Bestillinger skal skje med en presis koreografi hvor kelnerens kontrollerte gester og nøysomme ordvalg er effektivt og behagende. Gjester skal helst være ulastelig men ikke for moteriktig antrukket.
Hovedkarakterens altoppslukende interesse for kontinentale vaner, korrekt oppførsel og et svunnet, besteborgerlig Europa (som kanskje egentlig aldri har eksistert!) tillater noe smått fascistisk å boble under overflaten. Koblet av nostalgiske og «riktige» koder er i det hele tatt urovekkende fjerne fra vår tids politiske og sosiale utfordringer.
Læserindlæg