Lengsel satt i arbeid

Kabaret er ikke bare en underholdningssjanger, men òg navnet på en aparte, og for mange også nostalgisk, matrett med småbiter av sjømat og grønt holdt sammen av skjelvende gelatin. Nostalgiens makt både konfronteres og utnyttes i Sommernatt ved stranden – en filmkabaret av Maria Bordorff & Kirsten Astrup, laget for Munchmuseet i bevegelse. Her får byrommet være mer enn kvadratmeter, salgsvisjoner og avgrensede pustelommer: det er også et rom for fellesskap og improvisasjoner.

Duoen Astrup og Bordorff har laget filmkabareter sammen siden 2017, og bruker sjangerens overdrevne, selvgjorte og lekne form til å reflektere over tilstandene i vårt truede skandinaviske sosialdemokrati. Sommernatt ved stranden er en omfattende og vitelysten undersøkelse av Bjørvikas historie sammenfattet i ti scener og installert som fullveggsprojeksjon i et rom foran Munchmuseets hovedutstilling Exit!. Sammen med en flytebøye, prydes inngangen til filmen av en plakat stilet etter kinomediets glansdager.

Kabareten utspiller seg på steder som beskriver et Oslo sett fra vannkanten. Sentralt står den tidligere stranden og kabaretscenen Kongshavn, som nå er blitt kontainerhavn. Området ligger godt synlig fra soldekket til et cruiseskip i Oslofjorden, og fra leilighetene med fjordutsikt i barcodekomplekset – den omstridte rekken av prangende høyhus i Bjørvika. På hvert av settene, som er tilvirket med enkle materialer i et studio i København, trer nybygget til Munchmuseet fram i bakgrunnen, og tittelen Sommernatt ved stranden er hentet fra et maleri av Munch.

Vi treffer cruiseturisten, kabaretpublikummet, den belevne verten, de elskende, strandbohemene, den isolerte leilighetseieren (eller er det en megler?), og dampen personifisert i et formidabelt sølvkostyme hentet fra Per Krohgs fresker på Sjømannsskolen på Ekeberg. Det er lite samtale, men mye hudkontakt og lengselsfulle blikk som skaper sensuelle forbindelser mellom virkeligheter som ellers står hverandre fjernt. Selv om avstanden er stor, er påvirkningen reell, underbygget av hvordan lyden lekker fra den ene scenen over i den andre. Utlegninger om nostalgi, byutvikling, skillet mellom folkekultur og elite, og savn etter pasjonerte byrom, fremføres av en kroppsløs stemme som senere viser seg å tilhøre leilighetseieren. Enetalen får svar av Astrup og Bordorffs musikalske komposisjoner, der toner det er lett å like blandes med rimende vers med satirisk brodd.

Det siste musikkinnslaget, A cautionary tale from the south, innledes med et utrop, som fra en som brått våkner fra en drøm. Det advares mot å blindt følge i danskenes fotspor og bygge ut hele fjordlinjen til ingen åpninger gjenstår; når arkitektenes ansvar begrenser seg til boområder som skal friste en pengesterk del av befolkningen tilbake til bysentrum, blir hvert høyhus fort sin egen vesle øy.

Kostymene minner om et blingete 1920-tall i møte med samtidig treningstøy (rulleski!). Skuespillerne er sterkt sminket, nesten dukkeaktige, noe som gjør dem til beholdere for mer enn enkeltpersonens psykologi og følelsesliv, karakterer heller enn personer, slik tradisjonen er i den campy kabaretkulturen. Besetningen til Bordorff og Astrup er en kombinasjon av profesjonelle og amatører. Noen har kunstnerdouen møtt under forberedelsene og involvert i produksjonen, mens andre er, som i deres tidligere verk Troe og Agtsom (2017) og Urolig hjerte (2018), hentet fra kunstnernes omgangskrets i lhbts-samfunnet i København.

Orangefargen som preger filmen har en dystopisk klang, all den tid solnedgangers koloristiske storslåtthet er proporsjonal med luftforurensningen. Hva gjør du i møte med det uforutsette, som når en sommernatt inntreffer midt på vinteren? Spørsmålet stilles i filmen, fra en barcodeleilighet med utsikt til det kommende Munchmuseet. Avskriver du det som unormalt, absurd, eller evner du ta hånd om og beskytte hendelsen? I det tiende og siste nummeret snør alle stedene ned. Var denne plutselige sommernatten bare et eksentrisk avvik, eller har den miljøbevisste kontratenor-dampånden, hensatt til en verden med permanent sommer, fått sitt ønske om å fryse igjen innfridd?

Filmkabaretens estetikk gir nok avstand til at nostalgiens stikk vaksinerer heller enn infiserer. Vemodet kommer fra en erkjennelse av at den sosiale utviklingen ikke er lineær, at det vi har nå, kan forsvinne. Selv om nostalgi ofte brukes som et middel i konservatives kulturkamp, er det flere som kan dra nytte av den. Astrup og Bordorff demonstrerer dette like overbevisende som enkelt, gjennom å beskrive et vi som har ei historie i byen, som har hatt gode opplevelser og har steder å savne. Historia viser at de stedene som har utkantsstatus – og som byutviklingen nå er i gang med å fortette – har vært bærende for fellesskap som nærer storsamfunnet, og strekker seg utover rammeverket disse fellesskapene har utvikla seg i.

Sommernatt ved stranden runder av Munchmuseet i bevegelses vandring mot museets nye tilholdssted i vannkanten. Bevegelsen har vært sårt trengt for et museum som lenge var i utakt med sin tid, hvilende på hvite menn som var deres kunstnerskap flytebøyer. Måtte det finnes klokskap til å videreføre dette programmet i det nye huset og ikke la Natalie Hope O’Donnells oppjustering av Munchmuseets wokeness ta slutt med Kirsten Astrup og Maria Bordorffs sprudlende og melankolske kabaret.