Å sikte mot stjernene

Festeavgifter for nærmere hundre eiendommer i Trondheimsområdet utgjør en jevn inntektskilde for stiftelsen Christian Lorck Schive og Hustrus legat for kunstnere. Legatet ble opprettet i 1878 for å forsørge det trønderske ekteparets malende nevø, men ble siden åpnet for norske kunstnere i allmennhet. Statens stipendkomité har stått for utdelingen av legatet, og fordelt småstipend på om lag tyve tusen kroner til unge kunstnerne i søknadsbunken til Statens kunstnerstipend. Etter at Norske Billedkunstnere i 2005 overtok ansvaret for stiftelsen og opprettet et eget styre, har utviklingen gradvis gått mot å konsentrere midlene i større stipender fordelt på færre kunstnere. De siste årene har fire kunstnere hver fått i underkant av 100 000 kroner i støtte, mens Niels Bech, Anne Mette Hol og Tori Wrånes har mottatt Lorck Schives store stipend på 250 000. At legatet fra 2013 omdannes til kunstpris med en førstepremiepott på en halv million kroner til utdeling annethvert år, er dermed i tråd med de siste årenes tendens. Men med formålet om at den nyopprettede prisen skal «generere debatt og interesse rundt samtidskunsten» tar stiftelsen på seg en formidlingsoppgave den ikke tidligere har hatt. En følge av dette er nominasjonsutstillingen som nå vises på Trondheim Kunstmuseum.

De nominerte kunstnerne til årets pris er Lene Berg, Marianne Heier, Tina Jonsbu og Knut Åsdam. I Marianne Heiers Kjære venner er en Moelven-brakke av typen som finnes på alle landets byggeplasser hugget opp og spredt utover gulvet. Over de sørgelige restene av modulhuset lyder et utdrag av talen Siv Jensen holdt på Fremskrittspartiets landsmøte i vår, først opplest av kunstneren i en performance på åpningen, deretter spilt i opptak. Som i festspillprosjektet Vima i 2012 evner Heier gjennom sammenstillingen av verkselementer å gjøre oss oppmerksomme på symbolverdien som ligger skjult i tilsynelatende anonyme objekter. I kontrast til talen, som fremstiller «den norske modellen» som utdatert og til hinder for en politikk som fremmer økonomisk vekst, blir brakka et symbol som kan vise både til nøkternheten og arbeidsmoralen vi har regnet som særnorsk, og til landets økonomiske oppsving med visjonære byggeprosjekter og utenlandsk arbeidskraft. Dessverre reduseres tolkningsmangfoldet som ligger i brakkebygget litt for lett til polemikk i møtet med innholdet i Jensens tale, og danner en litt forenklet påstand om at velferdsstatens prinsipper er en forutsetning for vår velstand.

Filmen Ung Løs Gris, som også inngikk i årets OCA-satsning i Venezia, er Lene Bergs bidrag. Et panel som synes å representere seksualmoralen avhører etter tur tre personer – en ung mann, en moden kvinne og en eldre forretningsherre – om et nachspiel kvelden i forveien. De dunkle, kornete bildene fra et skjult overvåkningskamera på hotellrommet der nachspielet fant sted, gjentas tre ganger for å illustrere episodene som omtales i hvert avhør. Lydsporet avslører et intrikat seksuelt spill mellom de tre partene, der rollefordelingen mellom utnytter og offer blir uklar, og de stereotype rollene yngling, løssluppen kvinne og gammel gris gradvis nyanseres. På billedsiden åpenbarer det seg derimot få nye perspektiver ved at filmen repeteres. Dette kan tolkes som kritikk av en generell tiltro til bildet som sannhetsforvalter, men oppleves samtidig som en begrensning av narrativet som bygges opp gjennom dialogen.

Knut Åsdams nye film Egress vises i et trangt avlukke dekket av gitter og sort bølgeblikk. Kunstneren har også tidligere brukt installasjonen som en fysisk utvidelse av sine filmer, men her fungerer den først og fremst som en innramming som isolerer Åsdams bidrag fra de andre. Dette er en fin løsning når nominasjonsutstillingen mangler en kuratorisk overbygning som knytter verkene sammen. Åsdam er kanskje mest kjent for sine skildringer av byrommet, og også Egress tar oss med til et urbant landskap preget av industrilokaler, høyhus og motorvei. Men i dette verket utpeker karakterskildringen seg som spesielt imponerende. Gjennom et knapt og ytterst stilrent formspråk makter Åsdam å fortelle hvordan den unge kvinnen Ys dels sympatiske, dels ufordragelige personlighet er formet av de fysiske og sosiale omgivelsene og omgangen med sjefen, kolleger og kunder på bensinstasjonen der hun jobber.

Tegningene til Tina Jonsbu synes å undersøke mulighetene for utfoldelse innenfor rammene av fastlagte normer og strukturer på den ene siden, og tilfeldighetens uforutsigbarhet på den andre. For eksempel er veggen i et av de tre rommene hun disponerer dekket av tegninger med cyan-blå punkter satt i blinde på hvitt papir innenfor de 37,5 timene i en ordinær arbeidsuke. En annen montasje av 25 tegninger følger en rigid oppskrift der én og samme tusjpenn setter et punkt innenfor hver rute på et millimeterpapir, men demonstrerer samtidig maksimal variasjon gjennom papirets ulike kvalitet hva gjelder farge, format og linjeoppsett. Den konseptuelle strategien, det minimale formspråket og den dekorative resirkuleringen av dem begge har vi sett før, både i Jonsbus egen praksis og i den nyere kunsthistorien generelt. Likevel fremstår tegningene som et friskt pust i Lorck Schive-sammenheng, som et materielt og tradisjonshenvendt alternativ til de andre verkenes arbeid med samfunnsrelaterte spørsmål gjennom dialog og iscenesettelse.

Når styret for Lorck Schive velger å lage en offentlig begivenhet av utdelingen av legatet, fremfor å kanalisere midlene direkte til kunstnerne, kan man spørre seg om de er påvirket av krav om publikumsgenerering og synliggjøring av egen virksomhet som tynger mang en kunstinstitusjon for tiden, men som nettopp en ideell stiftelse som Lorck Schive kan se vekk fra. Videre kan man spørre om en nominasjonsutstilling ved å utsette kunstnerne for slike krav, bygger opp forestillinger om at kunstnerne skylder å gi noe tilbake til regionen som genererer legatmidlene, og at de gjennom utstillingen må vise seg som verdige mottagere. Slike forventninger, som aldri har fulgt legatet tidligere, samt det faktum at om lag halve Lorck Schive-budsjettet nå omdefineres fra frie midler til produksjon av arbeider til nominasjonsutstillingen, kan oppfattes som en svekkelse og instrumentalisering av legatet. For å motarbeide dette er det avgjørende at nominasjonsutstillingen etablerer seg som en sammenheng det er attraktivt for kunstnere delta i, også om man ikke vinner prisen.

Sånn sett kan det reises tvil om Lorck Schive som utstilling og pris og bidragene i nominasjonsutstillingen, uansett hvor gode måtte være hver for seg, bringer ut hverandres fulle potensial. At styret nå har valgt å nominere fire godt etablerte kunstnere, er ikke nødvendigvis det mest tjenlige, gitt prisens uttalte formål om å skape debatt. At de nominerte fra før er honorert med to festspillutstillinger og nasjonal representasjon på Veneziabiennalen sier noe om trygghets-faktoren i den første Lorck Schive-utstillingen. Konsekvensen er at enkelte verk i utstillingen fremstår som en nedskalering i forhold til kunstnernes tidligere arbeider. I andre verk, som Knut Åsdams Egress, utgjør midlene fra legatet kun delfinansiering i en større produksjon, slik at kunstneren bringer uavhengige midler inn i utstillingen. Dette er tilskudd Lorck Schive-prisen ikke egentlig har råd til å ta i mot, fordi det undergraver utstillingens egenverdi. Om nominasjonsutstillingen var en høythengende sjanse for mindre etablerte kunstnere, eller kunne tilby tettere kuratorisk oppfølging til et mindre antall utstillere, ville man hatt større mulighet til å skape unike og situasjonsspesifikke prosjekter. En spissing av ambisjonsnivået for utstillingen kunne med andre ord gjort den til en mer verdifull setting for deltagerne, og på den måten demonstrert at Lorck Schives formue i like stor grad kommer kunstnerne til gode etter omstruktureringen av legatet.