I Vibeke Tandbergs tidlige produksjon har kameraet gjerne vært vendt mot kunstneren selv, men i utstillingen Winehouse variations på Galleri MGM er det R&B-sangerinnen Amy Winehouse som fyller billedrammene. Utstillingen er en videreføring av et prosjekt som ble påbegynt allerede i 2008, som tar utgangspunkt i paparazzifotografier, og undersøker forholdet mellom jeget og den andre. Slik videreføres Tandbergs gjennomgående interesse for spørsmål knyttet til identitet og personlighetsutvikling.
I’ll be your mirror,
reflect what you are
in case you don’t know.
(Lou Reed)
Det var først og fremst de digitalt manipulerte fotografiene i Living together (1996) som førte til Vibeke Tandbergs kunstneriske gjennombrudd. Serien skildrer livet til to kvinner som bor sammen, begge spilt av Vibeke Tandberg selv, og visualiserer hvordan jeget aldri er alene, men alltid også er sin egen annen i form av en indre selvevaluerende stemme. Winehouse variations knytter an til den samme tematikken, men nå er det ikke lenger jegets indre dobbelthet som undersøkes, men det personlighetsdannende forholdet mellom jeget og det andre individet.
 |
| Oversiktsbilde fra Vibeke Tandbergs Winehouse variations, 2010 |
Det suggererende videoarbeidet It feels like this (2010) fremstår som en særlig vellykket formulering av denne relasjonen. Den korte videoen – den varer bare i 1:30 minutter – viser en hånd som skriver med en sort penn på et hvitt ark. Gjentagelser, overstrykninger og stadige endringer av teksten gir verket rytme og fremdrift, og spiller ut menneskelig erfaring som en bevissthetsstrøm. Teksten fremstår som en performativ beskrivelse av jegets identifisering med en annen persons sårbarhet. Det er naturlig å tenke seg denne andre personen som Amy Winehouse, som stadig henges ut i pressen for sitt utstrakte rusmisbruk. Jeget gjør den smerten som er forbundet med denne eksponeringen til sin egen og skriver «You are my mirror, you are my measure. Forever. Always». Denne identifikasjonen finner sted i en slik grad at det egne livet til slutt viskes ut. «My face fades slowly […] and then black,» står det å lese før skjermen går i sort, en allusjon til Winehouse’ sang Back to black. Også i sangteksten er mørket en metafor for den utviskningen av selvet som finner sted i og med den ensidige identifikasjonen med et «vi».
I serien på ni Winehouse variations (2010) beskrives et annet aspekt ved det personlighetskonstituerende forholdet mellom jeget og den andre. Verket består av paparazzifotografier av Amy Winehouse som kunstneren har blåst opp og klistret skjødesløst på papplater, før hun har overmalt dem med sveipende grå og sorte malingsstrøk. Også disse verkene fremstår på bakgrunn av en temporal utvikling, for mens det fortsatt er mulig å skjelne sangerinnens ravnsvarte høysåte bak penselstrøkene i noen av bildene, har malingstrøkene helt slukt henne i andre. I forhold til denne serien gir det mer mening å snakke om inkorporasjon enn om identifikasjon. Bildene fremstår som uttrykk for beundrerens desperate forsøk på å komme nær sitt forbilde ved å tilegne seg og fortære den andre. Og i ytterste konsekvens fører dette til en utslettelse av den andre.
 |
| Vibeke Tandberg, Winehouse variations #19, 2010 |
De samme sveipende penselstrøkene som i Winehouse variations går igjen i Amy, amy, amy (2010). I dette store, vegghengte papirarbeidet danner de det som først ser ut som et voldsomt og meningsløst kalligrafisk tegn. Først ved nærmere blikk ser man at den snirklete sorte linjen er å lese som navnet Amy skrevet tre ganger etter hverandre, tilsynelatende uten å løfte penselen fra papiret. Verket henviser til Winehouse sin sang med samme tittel, som skildrer den idealiseringen av den andre som er knyttet til forelskelsen. Dette er en tredje form for mellommenneskelig relasjon, som Tandberg tematiserer på bakgrunn av en fetisjering av autografen som et indeksikalsk spor etter idolet.
Idealisering ser også ut til å være stikkordet når det gjelder Winehouse flower I-II og Wallpaper I-III. De er digitale komposisjoner satt sammen av pressefotografier av sangerinnen. Kjolen hennes, som er trukket helt opp til trusen, det bustete håret og knekken i knærne taler tydelig om den harde livsstilen hennes. Men trer man bare ett skritt tilbake, viskes den sårbare skikkelsen ut og fotografiene smelter sammen til vakre optisk-visuelle mønstre. Denne forskyvningen blir særlig tydelig foran Wallpaper-bildene. De er trykket på store paneler som står lent opp mot veggen. På nært hold gjentas bilder av en sjanglende Winehouse i det uendelige, men på avstand trekker motivet seg tilbake og blir del av et ornamentalt mønster som speiles over en usynlig vertikal linje. Som en Rorchach-flekk som bare kan tolkes som Amy, Amy, Amy.
Ingressbilde: Vibeke Tandberg, Amy, Amy, Amy, 2010.
