En omsorgsperson
I ringreven Ole John Aandals lure bilder på Oslo Kunstforening finnes det noe nesten paradoksalt genuint.
I ringreven Ole John Aandals lure bilder på Oslo Kunstforening finnes det noe nesten paradoksalt genuint.
Det langsomme bløtdyret får kjørt seg i Markus Li Stensruds utstilling på Isca.
Charlotte Posenenskes radikale minimalisme blir til pen skulptur på Haugar Kunstmuseum.
Göteborgs Konstmuseums utställning om apokalypsen är ett hårdrocksepos.
Nikolaj Kunsthal forsøger at lave billedkunst ud af Lars von Triers film, men ender som akavet reklame for geniet.
Anne Imhofs nya performance i New York är storskalig, komplex och oväntat innerlig.
Diamond Stingilys utstilling på Peder Lund vekker en blanding av mildt ubehag og eielyst.
Eliyah Mesayers fiktive stat har slået de sorte telte op i Aarhus. For den, der allerede kender til Illiyeen virker projektet stagnerende. Det er måske selve pointen.
Serina Erfjords Mellom havet og muren er både sørgemonument og lekker øvelse i å lage utstilling.
Den analoge kunstfilmen går i barndommen på Tromsø Kunstforening.
Danske curatorn Jacob Fabricius spindel i nätet när två utställningar i Malmö öppnar dörrar i tid och rum.
Amy O’Neills performance var frigørende og noget af det bedste længe set i København. Selve udstillingen er en svært afkodelig affære.
Lys er immaterielt, men utstillingen om fenomenet på Astrup Fearnley Museet framstår som en rekke enkeltverk med skalkede luker imellom.
Utstilling om makt og undertrykkelse på Tromsø Kunstforening sitrer av smittende fysisk ubehag.
Hvem tager ansvaret på sig, når verden synes at løbe amok? Kåre Frang tegner et præcist portræt af tidens flossede nervesystemer.
2026 framstår Isa Genzkens assemblage som uppriktigt vackra ikoner. Skönheten blir något att hålla fast vid när världen inte längre kan greppas.