Tagfat med verden
Amy O’Neills performance var frigørende og noget af det bedste længe set i København. Selve udstillingen er en svært afkodelig affære.
Amy O’Neills performance var frigørende og noget af det bedste længe set i København. Selve udstillingen er en svært afkodelig affære.
Fremtiden ser veldig annerledes ut enn åpningsutstillingen til det nye museet PoMo i Trondheim.
Allt du behöver för att drömma när Valeria Montti Colque återskapar Chilenska Paviljongen i Stockholm.
Samuel Brzeski puster liv i den postsubkulturelle melankoli på Kunsthall 3,14 i Bergen.
Frederik Exners Gnomon på Tranen er et hint om, hvor vi skal rette blikket hen, før klimaet kollapser.
Johan Thurfjell har gjort en gripande utställning om Alzheimers sjukdom.
Ved hjelp av TV-mediet gir Joen Vedel form til motstandens energier mens de fortsatt bobler under overflaten.
Malmö konsthalls utställning visar att det är bäst att betrakta megalomana idéer som tankelekar.
Francis Picabia var i enhver forstand maksimalist. Men det er de minimalistiske værker, der scorer flest point på udstillingen med hans senværker i Paris.
Nora Adwan møter en pågående, moralsk krise med skjønnhet og innbitt optimisme på Unge Kunstneres Samfund.
Det roder lidt tematisk på Just Kids på Gammel Strand, men udstillingen forsøger heller ikke at forklare en hel masse, og det er befriende.
Fotografiene til Joanna Chia-yu Lin på Tenthaus vil ikke slave under den biografiske representasjonens åk.
Fra 1700-tals-malerier til kaffelogoer. I en udmærket udgivelse undersøger Mathias Danbolt tilsyneladende uskyldige billeder fra den tidligere danske koloni i Caribien.
I Markus Lanttos utstilling på Trøndelag senter for samtidskunst ledes man fra lys til mørkere, til skikkelig mørkt. Det er neppe tilfeldig.
Biologien er et nettverk av uendelige forgreininger i Anders Holens utstilling på Eiklid/Rusten.
Alt er geopolitik i Danmark i denne tid. Men ikke på kunstscenen, som byder på glamrock, madhappening og soloudstillinger med flotte internationale navne.