Åja, måden du kobler dig selv sammen med verdensbegivenheder, very charming.
– Melding på Facebook, datert 22.07.11
Du har anledning til å uttale deg om kravet og opplysningene fra den andre parten. Vi må ha en eventuell uttalelse innen 27.08.11
– Brev fra NAV, datert 13.09.11
Hvordan sender man en uttalelse en måned bakover i tid? Og, hvis det var mulig – ville jeg da kunne sende oppfordringer til meg selv som yngre, for å korrigere mine mindre gjennomtenkte valg? Det var likevel ikke dette som plaget meg da jeg sto opp den 27.9.11 – man skjønner jo at NAV egentlig mener 27.9.11 selv om de skriver 27.8.11 – det var mer dette med å «ha» uttalelsen. Betyr det å «ha» uttalelsen at den skal være postlagt den 27, eller betyr det at den skal være mottatt fysisk, innenfor veggene til NAV den 27? Det plaget meg fordi jeg visste jeg ville bli nødt til å ringe, og alle vet at hvis du spør noen på NAV hva klokken er vil de se mistenkelig på deg en stund før de spør hvilket postnummer du har, for så å henvise deg til ditt lokale kontor, der du må regne med litt ventetid før de ber deg om å fylle ut en blankett som absolutt ikke noe kontor vil ta imot. Du vil ikke få vite hva klokken er før det er for sent.
Så jeg ringte til NAV, og ble øyeblikkelig henvist til NAV Oslo siden denne tekniske detaljen med dagens dato umulig kunne besvares. Jeg bet tennene sammen og ringte NAV Oslo. Der kunne en telefonsvarer opplyse om tekniske problemer og at jeg måtte prøve senere. Flyet skulle gå klokken 15.05, klokken var 11.30 – jeg begynte å pakke mine ting. Jeg prøvde på ny klokken 12.15. Kvinnen i andre enden presenterte seg som NAV Oslo og jeg prøvde fortvilt å stille spørsmålet gjentatte ganger bare for å bli avbrutt med at jeg måtte henvende meg til lokalkontoret på Sagene. Til slutt klarte jeg å bryte gjennom, med svaret at konvolutten med svaret avgjort måtte være hos NAV i dag, og ikke i postkassen.
Klokken var nå 12.30 og jeg rev sammen noen bøker og sexleketøy som jeg puttet i sekken. Kvelden før hadde jeg – uopplyst som jeg er – kalkulert med å oppsøke rampen på postterminalen på Grønland for å få konvolutten stemplet før midnatt, bare for å finne at jeg lever i en helt annen tidsalder enn resten av Oslo, der selve idéen om et postkontor er på vei inn i historien. På Torshov finnes det for øyeblikket ikke så mye som en Rimi-kassør som befatter seg med posten, og dersom jeg får en pakke må jeg trave helt opp til Bjølsen for å få ut den. Inne på det lokale NAV-kontoret finnes det selvfølgelig ikke noen postkasse eller liknende. Så jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte trekke en kølapp. 581. Lysskiltet sa 576. Klokken var nå 12.45. Jeg tenkte på flyet 15.05. Jeg satte meg ned. Klokken rakk å bli 13.10, lysskiltet viste fortsatt 576. Det var ikke vanskelig å se tegninga – jeg dro ned på Oslo S.
Fasaden er dekket av et enormt fotografi av en halvt nedbrent fyrstikk. Dette er den mest oppsiktsvekkende delen av Jan Christensens tredelte, stedspesifikke kunstverk En melankoli. Før jeg skjønner at det er tre deler oppfatter jeg først denne fyrstikken som «en melankoli», og tenker at hvis det er sånn, så må jo to halvt nedbrente fyrstikker utgjøre to melankolier. Det er da svetten kommer. Ikke aggressivt og nervøst fossende, men sakte, som en økende, klam fuktighet innenfor skjorten. Klokken er nå 13.30. «Greit» tenker jeg, og løper inn på postkontoret – et av de siste i byen – bare for å finne at de ikke har noe brevinnkast, så jeg må ut igjen. Og der står postkassene; den røde, for alt som ligger langt unna, og den gule, for de adressene som – likt det lokale NAV-kontoret – ligger nære, men likefullt så uendelig langt unna. Jeg kysser konvolutten før jeg bevisst legger den i feil kasse. Faen heller, det er forbannelsen. For mange år siden prøvde jeg å få korrigert et feilaktig vedtak fra NAV som ledet til en vanvittig gjeld med påfølgende trusler fra namsmannen. Etter to søvnløse år preget av søknader som ingen ville håndtere og et vedtak alle var enig i var feil, men som ingen var ansvarlig for, betalte jeg like så godt hele greia når jeg mottok et større stipend, bare for å få husro. Omtrent på samme måte som du betaler torpedoene når de kommer for å innkreve naboens narkogjeld, siden naboen har vært fornuftig nok til å flytte til Canada. Eksakt sånn, faktisk, med den samme følelsen av håpløshet og fornedrelse dirrende i kroppen, lenge etterpå. Så med den erfaringen er jeg naturlig nok forsiktig når jeg er nødt til å forholde meg til dette apparatet. Jeg vet allerede på forhånd at de vil drepe meg. Blåse ut livsgnisten min slik noen har blåst ut fyrstikken som dekker hele veggen til Østbanehallen. De liker meg ganske enkelt ikke. Jeg knuller for mye. Jeg har barn i to ulike land. Og adresse i to byer. Slikt vet de å plage en fattig stakkar for. Og kall meg gammeldags, men jeg likte faktisk den spesielle tilfredsstillelsen det innebar å rekke en tidsfrist ved midnatt på Grønland. Og selv med de vanvittige køene var postkontoret tross alt ganske… men der jeg løper opp rulletrappen begynner jeg å skjønne hvorfor denne klamme svetten kryper frem – jeg skal jo for helvete med et fly. Jan Christensen skal ha en video et sted på veien gjennom stasjonen, og der, i et hjørne, fordelt på tre skjermer, ser jeg liksom i slow motion de butikker og varer som finnes tilgjengelige innenfor stasjonsområdet skli forbi. Det sitter et lite skilt ved siden av som informerer om Jan Christensens kunstverk En melankoli, så jeg kortslutter helt. Skjermene viser elektronikk og rader av paprika og tomater. «Oslo S – mer enn en stasjon» står det. Hodet koker over. Fyrstikk + Tomater = Ødelagt salat. Fortvilt ser jeg meg rundt etter noe annet, uten å få øye på det.
(I ettertid vet jeg jo dette; videoen til Christensen er plassert i motsatt ende av stasjonen og viser en stop-motion-animasjon på fem minutter med fotografier av solen. Det gjør ligningen noe enklere. Fyrstikk + Solen = Makes perfect sense. Vi brenner alle sammen, med varierende hastighet og intensitet. Det er ikke veldig vanskelig å forholde seg til, og kroppstemperaturen min har også konsekvent økt siden jeg låste døren hjemme og gikk til NAV-kontoret. Jeg er bare noen grader fra spontan selvantenning.)
Tredje del av verket skal befinne seg ved terminalen til flytoget. For å utnytte tiden maksimalt sjekker jeg inn på den lille røde Norwegian-automaten de har vært så hyggelige å plassere der, før jeg styrter til flybillettautomaten, der et hinder oppstår mellom meg og kredittkortstripen. En uniformert kvinne som vil gjøre meg oppmerksom på at jeg helt fint bare kan bruke kredittkortet som billett. Jeg sier jeg trenger kvitteringen. Hun sier jeg kan logge meg på flytogets hjemmeside og få tilgang til kvitteringer med en eller annen personlig kode. Nå blir svetten aggressiv, kanskje fordi jeg selv blir det. Jeg føler meg som Christensens fyrstikk sekundet før den slukner; dødsbevisst, enormt stor og helt og holdent av tre – og dette er hva jeg skal forholde meg til i dette siste klare øyeblikket av et langt liv? «Sorry» sier jeg, «hakke tia te den slags». Først når flytoget stopper i Lillestrøm innser jeg at jeg helt glemte av å se etter den tredje delen av En melankoli.
(Men nå, innenfor denne parentesen jeg har bygget rundt meg, vet jeg jo også dette: glassfasaden ved inngangen fra sjøsiden er dekket av et banner med et bilde av en til dels utvisket dato – og det er ikke 27.8.11, som NAV har angitt som frist, eller 27.9.11 som vel hadde vært den mer rimelige fristen, men altså den datoen. Den som ikke lar seg viske ut. Her har den et knekket viskelær ved siden av seg for å understreke umuligheten for det. 22.7.11. Den dagen, altså. Og jeg skjønner at jeg har beveget meg baklengs gjennom dette. Fyrstikken ville sett ganske annerledes ut hvis jeg hadde opplevd dette i revers. Den ville virkelig brent seg inn, så utbrent som den er. Refleksjonene kommer automatisk; mellomrommet mellom inngangene til jernbanestasjonen i Oslo, som er et av de stedene i Norge der flest personer daglig passerer. Et åpenbart mål for terror, egentlig, avhengig av hva slags agenda terroristen kan ha, men her og nå med et slag forvandlet til et temporært monument over en dato de fleste av oss fortsatt sliter med å forstå. Og har jeg, kanskje som en konsekvens av en dialog jeg aldri skulle hatt den dagen, muligens selv brukt dette interne viskelæret ganske flittig i tiden etterpå? Fordi jeg er gammel nok til å ha registrert et mønster i forbindelse med tsunamier, brennende skyskrapere og østeuropeiske båter som synker i havet: Billedkunstnere og forfattere trekkes til dette som fluer. Og det er ikke noe jeg sier ut i fra mitt opphøyde utkikkspunkt der jeg hviler i selvgod fordømmelse over andre; dette gjelder i like høy grad meg selv. Men jeg liker ikke at jeg allerede fra starten vet at denne hendelsen vil bli adressert av nær sagt hver eneste billedkunstner og forfatter, på en eller annen måte, i en eller annen sammenheng, før eller siden. Og billedkunstnere og forfattere er ikke noen homogen størrelse, de forholder seg nokså forskjellig til slikt, og derfor vil det også skje ting som sårer noen, og som kommer i avisen fordi det blir vurdert som upassende og ufordragelig. Det vil bli brukt som plattform for tanker om hvem vi er og hvor vi skal, men det vil også bli brukt som en unnskyldning for karrierestrategiske intervensjoner i offentligheten. Det vil bli brukt, ganske enkelt. Når det er sagt er Jan Christensens melankoli en for situasjonen passende respektfull kontemplasjon over det inntruffede. Brutalt lettlest stikker det ut som et sår i et kunstnerskap som ellers avføder arbeider med mindre selvfølgelige føringer – og med en sjelden patetikk som bare kan oppnås ved at noe virkelig gjør vondt. Omtrent som Tor Ulvens desperate linjer om hvorfor i alle dager menneskene jobber så hardt for å øke smertenivået heller enn å senke det. Dette utsagnet utmerker seg med en ubehandlet naken naivitet i et ellers konsekvent gjennomført forfatterskap, der hvert ord er veid nøye før det blir skrevet ned. Det er bare noen få rader, men de merkes godt. Christensen er overhodet ikke i nærheten av den intensiteten her, men En melankoli har likefullt dette trekket ved seg, i det datoen blir skrevet ned for oss. Det kunne blitt guffent og endimensjonalt, nettopp fordi det faktisk er det – målt etter de vanlige parametrene – men vugger i stedet stille og uangripelig i sitt fundament av å være en oppriktig og direkte reaksjon. Oslo S fungerer her kanskje for aller første gang som en integrert del av et kunstprosjekt, og ikke bare som et uspesifisert sted for presentasjon av mindre problematisk og politisk korrekt samtidskunst. Men, jeg frykter at 22.7.11, som 11.9.01, utvikler seg til noe i nærheten av en egen sjanger. Det som taler for det er så å si all tidligere erfaring. Det som taler mot er at Utøya markerte et nytt nivå av ondskap. Vi får se.)
