Ugo Rondinones har en allsidig produksjon i forskjellige medier og opererer med en rekke uttrykk. Hos Peder Lund er han i det tørre og skulpturale hjørnet, men et et av de velkjente «klovnehodene» hans gliser likevel mot oss når vi kommer inn inngangspartiet som galleriet deler med Galleri Riis.
Det eventyraktige preget som kretser rundt disse figurene, og den (i positiv forstand) emosjonelle vaklingen som gjerne blir understrømmen for spekulasjonen rundt dem, erstattes av en ganske annen sinnstilstand når man kommer inn i selve utstillingsrommet. For det er en umiddelbar følelse av generiske readymades man får ovenfor Rondinones verk her inne. Noen krakker står stablet oppå hverandre, en rad på fem epler går ut fra veggen mot midten av rommet, en stabel isopor står lent mot veggen. Tankene går til Diderots kunstkritikk – eplene er hyperrealistiske og oppfyller Diderots krav til kunsten om at den skal være så lik det virkelige som mulig. Det viser seg imidlertid raskt at eplene er laget av bly og bronse, og deretter malt for å skape illusjonen. Det funker, og jeg får faktisk lyst på et eple.
Skulpturene, som alle er lagd på samme måte som eplene, hører til serien still.life (2008-) og reverserer dermed det umiddelbare inntrykket av å være appropriasjonskunst. I stedet insisterer arbeidet på en singulær tilstedeværelse som forsterkes gjennom vekt og unik produksjonsform. At gjenstandene fremstår som readymades blir et spill før gjenstandenes virkelige karakter avslører seg, men dette fester seg ved objektene selv når de viser seg å være noe håndverksmessig unikt. Dette blir en del av verkenes fremføringsverdi eller teatralitet, for å snakke med Micheal Fried. Appropriasjonsgesten arkiveres i et unikt objekt og avføder dermed en ny slags aura.
Denne dobbeltheten i objektene skriver seg inn i erfaringen av arbeidene. Readymaden presenteres i denne sammenhengen som en underordnet, ja nesten irrelevant form, i forhold til den vekt og produksjonsform som definerer sjangeren. Produksjonen av gjenstandene som approprieres er naturligvis utenfor selve appropriasjonshandlingen – gjenstanden er allerede tilvirket når den blir gjort om til kunst. Forflytningen av gjenstanden til galleriet kan derfor fra et håndverksperspektiv beskrives som en gestisk skjødesløshet, uten at formen av den grunn devalueres. Slik sett eksponerer Rondinone to lag i sine verker her: først den teatrale, readymade-effekten, deretter den håndverksmessige vekten som så å si vokser fra innsiden av objektene selv. Håndverket truer hele tiden med å sluke teateret. Men Rondinone gjør det ikke enkelt for oss, for vekten og den unike produksjonen får kun en slående effekt ved å ta veien om readymaden og det konseptuelle. Tyngden og serialiteten i eplene og stolene demonstrerer også en minimalistisk linje. Ved å lappe sammen slike fragmenter av en kunsthistorie skaper Rondinone verker som fremstår som åpne og sobre stablinger – av forventninger, brudd på disse og konkrete utsnitt fra eget liv og en kollektiv kunsthistorie.
Foruten stillebensobjektene finnes også en serie malerier og tegninger der delvis preparerte lerreter er påtegnet vinduer. Nærmere bestemt utsikten fra et helt bestemt vindu i kunstnerens leilighet i New York som så, gradvis, blir mangfoldiggjort. Det første «maleriet» viser oss et vindu, så to, så tre, osv. Om vi betrakter verkene i forhold til tid er On Kawaras datomalerier en brukbar referanse, med tanke på måten Rondinones malerier også er indeksert ved hjelp av fotocollager fra New York Times, samt datering, på baksiden av verkene. Det finnes altså igjen et avgjørende fokus på det singulære, en konkret utsikt, som i neste omgang knyttes mot et konseptuelt, eller minimalistisk, skjema, nemlig gjentagelsen.
Men denne gangen skrives subjektet tydeligere inn i formenes utvikling: når maleriene beveger seg fra et vindu – og dermed et realistisk 1:1-forhold mellom det Rondinone faktisk ser fra sitt eget vindu og representasjonen av det til serier av vinduer, er det ikke egentlig en abstrahering som finner sted, men snarere en mangfoldiggjøring av det singulære. Man kunne her minnes Adornos ide om å fordype seg i det subjektive for å finne brudd i et standardisert tankesystem. Rondinones omstokking og relokalisering av kunsthistoriske former skaper en åpen, demonstrativt uforsont, form som ikke bare får betrakteren til å tenke over verkene som betraktes og historiens former, men som og i det teatrale rommet gjør betrakteren til medprodusent.
Ugo Rondinones kunst er lærerik fordi den så tydelig går opp linjene mellom kunstverket, dets produksjonsformer og mulig tilknyttede perspektiver. Arbeidene inneholder sine egne resepsjonshistorier med alle deres variasjoner. I bunnen av det hele ligger det en mer akutt interesse for forlengede oppmerksomhetsformer, for en varighet som strekker seg utover det spektakulære, og skisserer en tradisjonsbevissthet som ikke lar seg løse inn i noen utvetydig politikk eller estetikk. Rondinones vekt på historie og varighet er kanskje en form for konservatisme, men jeg tror det er mer presist å snakke om det som en insistering på nyansene i historiens lagrede former og at mengden av disse også er det som gjør en fremtid for kunsten mulig. Det er som om kunstneren holder historiens form frem mot oss og krever en tilstedeværelse som ellers er i ferd med å stjeles fra oss i en tid som kanskje er mer rastløs og ukonsentrert enn noensinne.
Som en forlengelse av denne rammen har også Rondinone et sterkt ønske om å ivareta det subjektive, det enkelte menneskets opplevelse av verden og tanker om hvordan et liv skal leves. Når han mangfoldiggjør utsikten fra sitt eget vindu i New York er det ikke fordi Rondinone mener det er noe bestemt som kan sees derfra andre bør få med seg, men fordi han rett og slett anmoder oss om å se ut av våre egne vinduer. Det er grunn til å minne om dette naturligvis, siden enhver sannhet nettopp begynner her, med ett menneske, én tanke, én utsikt. Dette er muligens en banal observasjon, men fungerer som et godt forankrinsgpunkt for Rondinones øvrige kunsthistoriske øvelser. Før nye systemer og livsformer kan deles med andre, og gjøres til modell for en politikk og en etikk, må den først tenkes ut og leves gjennom i ensomhet. Gjennom det subjektive finnes det objektive.
