For første gang er Lofoten internasjonale kunstfestival (LIAF) lokalisert til Kabelvåg. Med Kabelvågs historiske bysentrum som idyllisk bakteppe har hele arrangementet fått et mer intimt preg enn de tidligere utgavene som har funnet sted i Svolvær, samtidig som den også gjør seg sterkere gjeldende i nærmiljøet. Det er de to kuratorene, kunstnerne Thora Dolven Balke og Linn Pedersen, som har gjort denne rokkeringen.
Magefølelse
Både utstillingen og «lavvosymposiet» som ble arrangert i forbindelse med åpningen har som uttrykt ambisjon å overvinne noe av den avstand og distanse som ofte preger måten kunst formidles og vises på. Symposiet som foregikk over to dager etter åpningen var en viktig del av denne strategien, hvor foredrag og performance helt bevisst gled over i hverandre og hvor lavvoen som arkitektonisk ramme ga en alternativ mulighet for dialog og deltagelse. Symposiet rommet også diktopplesning ved Ellen Einan, musikk, bar, sjømat, grill og badstu. Når det gjelder utstillingen skriver kuratorene i den lille katalogpublikasjonen (som på omslaget lister opp navnene til alle Kabelvågs 1700 innbyggere pluss kunstnerne) at den leter etter et «komprimert uttrykk hvor spontanitet og refleksjon kan smelte sammen uten lag av avstandsskapende sjargong». De hevder at dette ikke skal forstås som en «anti-teoretisk posisjon», men snarere som betinget av en tretthet i forhold til «de økende kravene til å klargjøre og rettferdiggjøre kunst… kravet om kontekstualiserende artikuleringer». Mer direkte uttrykt: «Vi vil gjenoppdage magefølelsen: den spontane og irrasjonelle reaksjonen.» Den flertydige tittelen «Something in the way» (hentet fra Nirvanas Nevermind) kan i tråd med dette forstås i retning av det litt udefinerte, det som ligger og murrer og som ikke helt lar seg utsi.
Jeg synes dette er et interessant signal fra to unge kunstner-kuratorer, hvis man forstår det som en overskridelse av en konvensjonell og forenklet motsetning mellom «følelse» og «fornuft». Kritikken retter seg, slik jeg leser den, mot et samtidskunstfelt som til tider er sterkt dominert av intellektualiserende sjargong, en sjargong som har som funksjon å legitimere kunsten verbalt og produsere symbolsk definisjonsmakt. Jeg forstår denne utstillingen blant annet som et forsøk på å åpne opp for noen tankebaner som det for tiden ikke helt er noe rom for. Utstillingen forsøker ikke å illustrere en eller annen oppbyggelig tematikk (i 2008-utgaven het det f.eks. «Bærekraftig framtid…»). Den forsøker heller ikke å lansere en eksplisitt kunstnerisk posisjon, men kommuniserer mer indirekte. Den er ikke basert på kuratering av enkeltverk, men på valg av fjorten kunstnere som uten sterke føringer har laget nye verk og prosjekter. I denne sammenhengen opplever jeg en slik åpenhet som sympatisk. Samtidig er det visse karaktertrekk som trer tydelig frem: kunstnerne er stort sett i tredveårene, åtte av de tretten bidragene er basert på video, lyd er et sentralt element i mange av dem og det finnes en vektlegging av det narrative, blant annet.
To norske
Jeg skal likevel begynne i en litt annen ende, med to av de norske kunstnerne som i mine øyne markerer seg særlig sterkt – Ann Cathrin November Høibo og Simen Dyrhaug. Høibo presenterer en installasjon som har et fint overskudd i seg. I den såkalte Fengselsparken i sentrum av Kabelvåg presenterer hun stykker av tekstiler og diverse materialer i flere lag som danner en slags «malerier» som ligger utover gressteppet. Det ligner abstrakte, formale komposisjoner, samtidig som den urene blandingen av billige materialer assosierer til industriell produksjon, interiør, klær og noe kroppslig taktilt. Spredt utover i en vakker liten park fremstår det hele som malplassert og forstyrrende, på en ikke-opplagt måte. Det var befriende i denne sammenhengen at noen valgte å gå i dialog med en del av miljøet som ikke rommer de typiske klisjeene omkring Lofotoen og Nord-Norge, som f.eks. den ofte brukte fiskehjellen. Noen av Høibos arbeider ble også vist i Galleri Lille Kabelvåg innenfor en mer ordinær ramme.
I et av de store rommene i den rustikke Tønnefabrikken presenteres et utvalg av tegningene til Simen Dyrhaug som døde så tragisk ung i 2008. Utstillingsdesignet er laget av Jan Freuchen som også står for utvalget sammen med kuratorene. Det er formet som et stort bord, skåret ut som et sammenhengende stykke, en stor «blob» av biomorfe former og buktende linjer som ligner de man finner i Dyrhaugs tegninger og papirklipp som ligger spredt utover bordplaten under glass. De mange strektegningene og de håndskrevne utsagnene (som f.eks. «Don’t flirt with occultism, it will fuck you up» eller «Thinking without words») spenner fra det smågroteske til det psykedeliske, fra det personlige til det ironiske, alt i en eneste flytende strøm av assosiasjoner, hverdagstanker og brokker av pop-kultur.
Mytologi og historiefortellinger
Dyrhaugs eksessive og tegneserie-aktige overdrive står i en fin dialog med tsjekkiske, Berlin-bosatte Habima Fuchs i etasjen under. Hennes installasjon av tusjtegninger og keramiske skulpturer har noe primitivistisk over seg i måten de rommer mytologiske fabeldyr, menneskefigurer og landskaper. Med sitt ornamentale preg kan de assosiere til middelalderens dyreornamentikk eller andre eldre kulturer. Det virker som et forsøk på å aktualisere en mytologisk verdensforståelse, samtidig som det på et mer utvendig vis også kan oppfattes som sitater.
Noe av det samme kan man si om tyske Markus Selg som iscenesetter en historie fra vikingtiden i sin 25 minutter lange videofilm Storråda. Den er filmet på Vikingmuseet på Borg og i fjellene omkring. Som historisk pastisj knytter den an til Lofotens egen historie. Fortellingen om den svenske dronningen Sigrid Storråda er historisk omtvistet og får i Selgs film et tidløst, mytisk preg. Hun griper i følge noen overleveringer voldsomt inn i norsk historie: vår egen Olav Tryggvason skulle gifte seg med henne, men da hun nektet å gå over til kristendommen skal han ha slått henne i ansiktet og sagt at han ikke ønsket å gifte seg med en «hundhedning». Dette skapte et bittert fiendskap og da hun senere giftet seg med den danske kongen Sven Tveskjegg fikk hun både ham og sønnen Olof Skötkonung som var blitt svenske konge til å gi til krig mot Tryggvason. Dette ble også hans bane, og Tryggvason dør i det berømte slaget ved Svolder i år 1000. Selgs dialogløse og drømmeaktige film begynner inne i Vikingmuseet med skikkelser i full vikingmundur og med det famøse slaget i ansiktet. Deretter følger vi dronningen, spilt av ovennevnte Habima Fuchs, på en vandring i et fjellandskap som ikke egentlig har noen ende. Selgs fortelling er mer dvelende fantasi enn historisk rekonstruksjon og svever udefinerbart mellom patos og kitsch. Det er ingen åpenbar ironi her selv om det finnes en distanse. Man blir usikker på om man virkelig skal ta det helt på alvor og denne tvetydigheten gjør det interessant.
I Tønnefabrikken er det også en videoinstallasjon av engelske Lindsay Seers som forteller en historie hvor forskjellen mellom fakta og fiksjon, egen biografi og påfunn blir flytende. De mange narrative trådene er spunnet omkring det medisinske fenomenet «heterokromi» – som består i at en persons øyne har forskjellig farge – og kobler en rekke påståtte «chance encounters». Filmen handler om mange ting; om likhet og forskjell, om det å se med ett øye, om en person som lever videre med deler av sin ufødte tvillingbror i seg i form av et anderledes farget øye, om en mann Seers treffer i England som har samisk far, torskekrigen på 60- og 70-tallet osv. Den vises i en huskonstruksjon som minner om en lavvo, med reinskinn og det hele. De mange elementene danner en forførende fortelling vi aldri blir helt kloke på.
For meg ble disse installasjonene i Tønnefabrikken den meste interessante delen av utstillingen, bl.a. i måten de skapte berøringspunkter og forbindelser seg imellom. Installasjonen til tyske Christoph Kellers verk samme sted tok utgangspunkt i Wilhelm Reich, hans teori om orgon-energi og dennes nedslag i Norge, men verket tilførte i mine øyne ikke mye nytt til en allerede velkjent og omtalt historie.
Turistklisjeen som alltid dukker opp
Michel Auders videoinstallasjon med ni skjermer på Kolflaathbrygga besto – litt uærbødig og forenklet sagt – av kryssklipping mellom gatescener fra New York og scener fra Lofothavet hvor han er ute med en fisker. Vi ser menneskenes liv i storbyen stilt opp mot det friske og naturlige livet i nord. Så langt jeg kunne se var dette nokså banalt, det eneste som kanskje tilførte en viss spenning var sekvenser hvor vi kikker inn på halvt avkledde mennesker som anonymt beveger seg bak høyhusenes glassfasader. Resultatet fremstår uansett som et eksempel på en urban kunstner som reiser til et eksotisk sted og trekker opp noen av de mest rotfestede turistklisjeene og forterpede motsetningene.
Jeg opplevde denne versjonen av LIAF ikke først og fremst som én samlet utstilling. Det som står sterkest er snarere noen enkeltarbeider og dialogen som oppsto dem imellom. Ikke minst var det positivt å få ny informasjon, å bli introdusert til utenlandske kunstnere som ikke er de typiske og velkjente stjernene i internasjonal sirkulasjon. Det lille formatet og den lokale forankringen er også sympatisk vis-à-vis den tomheten man kan finne i megautstillinger som f.eks. Venezia-biennalen. Hvis LIAF skal bli en mer toneangivende kunstbegivenhet på nasjonalt og nordisk nivå trengs det allikevel større ressurser og en sterkere satsning, både på produksjon, presentasjon og formidling.
Anders Nordby og Arild Tveito, Det uforklarlige gjestgiveri, total installasjon, 2011. Video: privat. På inngangsdøren til gjestgiveriet finner man følgende inskripsjon: «Jeg tilhører ingen og jeg tilhører alle. Du har vært her før du gikk inn, og du vil fremdeles være her når du går herfra.»
