Petter Snare – jurist, kunstsamler, tidligere styreleder for Bergen Kunsthall og triennalen Bergen Assembly og kunstbokforlegger i forlaget Teknisk Industri – har sittet som direktør for Kode kunstmuseer og komponisthjem i Bergen, i halvannet år nå. Denne tiden har vært preget av store økonomiske problemer som manifesterer seg i et underskudd på 4,9 millioner kroner. Og like etter at han tiltrådte ble det kjent at oppussingen av den ene av museets fire sentrumsbygg – Kode 1, bedre kjent som Permanenten – hadde ført til at store mengder etsende betongstøv dekket mer enn 1500 historiske objekter, som derfor måtte renses. I mars i år ble det klart at den økonomiske situasjonen er så presset at det nyoppussede Kode 1 må stenges på alle hverdager.
Samtidig med håndteringen av disse problemene, har Snare økt museets utstillingstakt og tatt initiativ som signaliserer en større åpenhet og andre ambisjoner overfor samtidskunstfeltet, enn sine forgjengere. Kunstkritikk har intervjuet den tidligere kemneren for Nedre Romerike om utfordringene med å lede en kunstinstitusjon, om hans personlige forhold til kunsten og om planene videre.
Hvilke oppgaver er det som har satt størst preg på dine arbeidsdager så langt, Petter Snare?
Støvsaken ble veldig dyr og krevde mye energi av alle på museet. Samtidig må du gjøre alt samtidig. Du kan ikke sitte ned og vente mens du tørker støv. Så jeg måtte lære meg museumsøkonomien, og erkjenne at den var vanskelig og at vi er grovt underfinansiert. Samtidig var det viktig å få på et program i samarbeid med kuratorene som kan føles viktig for Kodes publikum, for bergenserne, og ikke minst for kunstnerne, for de vi jobber med og for.
På hvilken måte er programmet preget av at det er du som sitter i direktørstolen?
Det er vel bare å se på hva som har blitt stilt ut! Jeg prøver i alle fall å tenke at det finnes noen linjer i Kode program. Det kommer liebhaber-prosjekter fra kuratorene fremover, og dette vil være et samarbeid. Jeg lar meg overbevise av argumenter, og jeg står inne for alt som blir vist. Men Ed Ruscha og Helen Frankenthaler hadde nok ikke vært her om det ikke hadde vært meg som satt i direktørstolen.
Hvordan kom Helen Frankenthaler-utstillingen til?
Nettverk. Det er som med alt i kunstlivet, at du må kjenne folk og du må reise og være til stede. Hele den utstillingen kom fra Helen Frankthaler foundation i New York.
Hvordan går du inn i det kuratoriske arbeidet rent praktisk?
Jeg har jo ikke noe med å kuratere utstillinger, så det gjør jeg heller ikke. Mitt bidrag gjelder mer navn og idénivået. Vi skal gjøre en Vestlandsserie nå – viljen til å lage den er kanskje min, men å plukke ut kunstnerne har jo kuratorene vært med på.
Der skal vi vise Thomas Pihl, Arvid Pettersen, Nina Malterud, og Anette Kierulf og Caroline Kierulf, og den får for så vidt et anslag med utstillingen som åpner nå, Krefter, med Kari Dyrdal, Torbjørn Kvasbø og Marit Tingleff. Alle disse enten bor i Bergen, eller har en klar bergenstilknytning, i form av å ha gått på skole her, fått sitt gjennombrudd her, eller å undervise her. Dette er utstillinger som er nasjonalt viktige, men som har en lokal tilknytning, og som skal være store presentasjoner: 800 kvadratmeter i Stenersen (Kode 2, journ. anm.), med katalog. Uansett hvor nasjonale jeg mener at vi er, så er vi også regionale. Og hvis vi ikke er til for byens og regionens kunstnere, hvorfor kan vi ikke da like gjerne ligge et annet sted?
Et av årets grep er å la kunsttriennalen Bergen Assembly få kontorplass innenfor museets vegger. I tillegg har du fått i stand et billettsamarbeid med Bergen Kunsthall. Kode har lenge ikke vært særlig relevant for samtidskunstfeltet, er dette et forsøk på å styrke denne relevansen?
Den enkle forklaringen er at jeg har vært styreleder i både Bergen Kunsthall og i Bergen Assembly. Det er ikke sånn at jeg kommer inn på Bergens kunstscene uten en formening om hvordan den fungerer. Det var noe som jeg mente burde fungere bedre, typisk dette billettsamarbeidet med Kunsthallen, som er bra for begge. Det er ikke vår rolle å være et substitutt for verken Kunsthallen eller Bergen Assembly, men kan vi fasilitere dem, så syns jeg det er bra. Å være en del av den lokale kunstscenen handler ikke primært om å forvalte bilder fra 1800-tallet eller 1700-tallet, men om å være til stede. Vi må være begge deler, et museum som viser J. C. Dahl, og som lager et rom som gjør Dahl relevant i dag.
Det slår meg at dette er en mer aktiv tilnærming til samtidskunstfeltet enn det Kode har hatt tidligere. Mener du koblingen har vært for svak?
Jeg hadde ikke ryddet det rommet for Bergen Assembly, hvis jeg ikke mente det var viktig.
Det sier noe om hvordan du ser på relevans, hvilke arenaer og hvilke aktører du inviterer inn.
Det er stadig en debatt om museers synlighet, og i særdeleshet museumsdirektørers synlighet i offentligheten, som jeg vel erkjenner behovet av, men som jeg syns er dypt problematisk. Hvis det at jeg har fjeset mitt på forsiden av avisen er viktigere enn hva jeg viser, så har jeg gjort noe feil. Å ha utstillinger er i seg selv en ytring om hva jeg mener er viktig. Samarbeid, om det er med Kunsthallen eller Bergen Assembly eller Studentersamfundet, sier også noe om hvilken rolle Kode skal ta – og hvordan Kode kan være viktig for andre enn bare seg selv.
Sjefen din er Henning Warloe, styreleder for Kode, tidligere kulturbyråd i Bergen for Høyre. Han var ansvarlig byråd da byen besluttet å opprette det som skulle bli Bergen Assembly, der du ble styreleder. Etter hvert skulle Warloes tidligere rådgiver Haakon Thuestad bli leder for Bergen Assembly. Han har nå blitt din strategi- og kommunikasjonsdirektør her på Kode. En måte å se dette på, er som et utslag av kameraderi og usunne nettverk, slik kulturredaktøren i Bergens Tidende antydet da du ble ansatt. En annen tilnærming er å si at her finnes det noen med ideer om hvilken retning kunstlivet skal bevege seg i, og som jobber for det. Det er stor forskjell på dere tre, men dere deler noen målsetninger for hva kunstlivet skal være og hvilken rolle det skal spille. I hvilken grad føler du selv at du tar del i et felles prosjekt?
Vi deler nok et syn på at Bergen er en viktig og relevant kunstby, og er enige om at kunst er viktig. Men ut over det så har vi ganske ulike kunstsyn. Så er jeg glad for at noen går over til kunsten etter et liv i politikken. For meg er det viktig å ha noen å tenke sammen med som forstår både kunstfeltet og samfunnet.
En annen ting vi deler er ambisjoner og vilje til å gjennomføre. Bergen er Norges neststørste by, det betyr at vi må jobbe litt hardere, men det er også en mulighet til å ta en posisjon som utfordrer. Vi kan aldri bli størst, men vi kan bli best på det vi gjør. For å klare dette må vi ha flinke folk, og jeg har forsøkt å ansette de flinkeste, og det tror jeg også var Henning Warloe sitt mål da jeg ble ansatt. Så får tiden vise om det stemmer.
Hvilke deler av den norske kunstscenen har du stor tro på nå?
Det er vanskelig å si, og jeg syns det er mer interessant å spørre om hva vi har oversett, enn hva som kommer til å bli viktig. 80-tallet føles underrepresentert og underkommunisert i museet i dag. De sene 80-tallsmalerne – Bjørn Carlsen, for eksempel – er i dag vanskelig å skimte i samtidsfeltet. Han er jo utrolig sentral. Arvid Pettersen er også en del av den generasjonen. Hvis du ser på ham og Bård Breivik, samme startsted, samme gruppe, samme alt. Arvid var superhot i Norge, og ikke minst i Sverige, gjennom hele 80-tallet. Bård Breivik har vi sett mye til etterpå, Arvid noe mindre. Det gjør ikke det Arvid Pettersen gjorde på 80-tallet mindre interessant. Det er en del av de kunstnerne vi nå skal vise. Hva gjorde de da, hva gjør de nå? Hva skjedde med tidlig videokunst? Det er mye der som kunstfeltet kan gjøre en bedre jobb med. KODE gjorde utstillingen Blodig Alvor for endel år tilbake – men det er mer å gjøre på dette området.
Din personlige smak er ikke så viktig, men likevel, hvilke kunstnerskap og perioder har vært særlig viktige for deg i din estetiske utdannelse?
Det er en rekke med amerikanske kunstnere – colorfield-malerne, pop, minimalisme, – spesielt Ed Ruscha, med kunstbøkene. Og i et norsk perspektiv så har Standard (Oslo), Wang, Riis, C/O Gerhardsen, og OSL vært med på å definere landskapet for meg. Hvis man vil finne igjen dette i utstillingene, så gjør man det. Både Ole Jørgen Ness og Per Barclay er mennesker jeg har utgitt bøker med og har en dyp respekt for.
Du eier en stor kunstsamling, med verk av kunstnere Kode nå har vist og skal vise. Dette kan oppfattes som en problematisk dobbeltrolle. Hvordan forholder du og Kode dere til dette?
Dette er en problemstilling som både Kodes styre og jeg er veldig bevisst på. Det gjelder ikke bare samlingen, men også forlagsvirksomheten. Jeg følger selvsagt ICOMs etiske regelverk, og kan ikke kjøpe kunst. Samlingen som jeg fra før har bygd opp sammen med min mann, er et con amore-prosjekt. Har man samlet norsk kunst i mer enn 20 år, skal det godt gjøres at det ikke er bred presentasjon og representasjon. Det vil bli veldig feil om disse kunstnerne skal bli nektet museumsvisning, fordi de på et tidspunkt gjorde det de lever av – nemlig å selge kunst.
