Spørsmålet om hvorvidt dette muligens er den aller siste masterutstillingen fra Kunstakademiet i Trondheim kastes ut i pressemeldingen, fulgt opp av grunner til hvorfor man ikke kan ta noe for gitt lenger. Ikke bare blir spørsmålet fort vanskelig å overse, eller utstillingen umulig å forstå som annet enn et skarpt svar; det står jo også dypest sett i relasjon til tittelen, Amateur Love Machine, man har gitt denne årlige tildragelsen – som fortsatt, så lenge det varer, fungerer som en slags prognose for fremtiden. For hvordan skal man ellers forstå kombinasjonen amateur, love, og machine? Man blir liksom minnet på det der man ellers har prøvd ikke å dvele for mye ved: at begrepet «kunstverden» er et produkt av 1900-tallet og ikke har all verdens fartstid historisk. At det muligens vil bli nødvendig med nye modeller og begreper i en fremtid etter katastrofene. Så er kanskje prognosen ellers, for alt utenfor kunstinstitusjonens hvite vegger, kanskje ikke den beste – disse tingene henger jo sammen – men det er jo som kjent i slike kritiske intervaller at kunsten for alvor fyller en oppgave som korrektiv og møtested.
Det er ikke så farlig for meg hvordan dette ender, jeg skal jo snart daue uansett. Sannsynligvis burde jeg trukket meg for lengst og heller sitte på en parkbenk og mate fugler mens jeg mumler for meg selv om avdøde subkulturer, med trekkspillsmusikk i headsetet på et djevelsk volum. Nei, men jeg merker jeg sliter litt med å helt sette meg inn i hvordan det er å skulle forlate kunstakademiet i en tid da ikke bare samfunnet, men saktens hele planeten, er et par sekunder unna fullstendig sammenbrudd og game over. Forutsetningene for å starte en virksomhet som billedkunstner er blitt, skal vi si, annerledes siden samfunnet begynte å drives for profitt, og togene sluttet å forholde seg til rutetabellen siden det ikke lønner seg. Den gang jeg gikk ut fra akademiet hadde Berlin-muren nettopp falt, det fantes postkontorer, folk visste hva de snakket om fordi de hadde faktiske egne erfaringer, og video var et spennende nytt medium.
Vi kunne faen verken lese eller skrive, og ble trygda i løpet av en uke etter endt eksamen, men her sitter jeg nå og blar i en avgangskatalog helt uten bilder. Kun tekst, bare presentasjoner av kunstnerne og prosjektbeskrivelser. Det byr på en del problemer når det kommer til det å anmelde denne utstillingen – som typisk nok finner sted på Kunstakademiets eget visningsrom, Galleri KIT, angivelig fordi det ikke eksisterer noen alternativ utenfor institusjonen – fordi jeg i ettertid ikke vet sikkert hvem det er som har gjort hva. Noe som ikke blir lettere av at utstillingen, til tross for at studentene er en gjeng med en nesten absurd mengde forskjellige nasjonaliteter, faktisk er en påfallende homogen størrelse. Sannsynligvis skyldes det at spørsmålet om avgangsutstillingens, og i forlengelsen kunstutdanningens, nært forestående nedleggelse, er en såpass akutt problemstilling at en grad av desperat krisemaksimering vil være en kollektiv erfaring av den typen som fører til at det ikke lar seg gjøre å finne noe her som ikke er over middels intenst.
Pessimismen kunne fort punktert hele greia og lagt seg over bygget som en uggen og fuktig, mørk filt, men – hey – det her er billedkunstnere og ingen erfaring er forspilt; all motgang er drivstoff, og mye motgang er rakettbrensel. Det lar seg uansett ikke gjøre å peke på mer enn ett arbeid som stikker seg ut; du glemmer ikke de små tigrene som kaver rundt og brøler på gulvet så lett, og det er ikke rocket science å lokalisere de i en av katalogens prosjektbeskrivelser, som en uttalt feministisk intervensjon av Tuva Holm Nymo. Men det er likevel sånn at hele utstillingen fremstår som én konsentrert manøver. Som en passe kaotisk, labyrintisk og temmelig uoverskuelig samling videoarbeider omringet av objekter og referansetunge malerier, likner det aller mest på en litt tilbakelent kuratert gruppeutstilling på Kunsthall Trondheim. Bare at det ikke sånn uten videre er gitt hvor det ene arbeidet slutter og det andre begynner.
Jeg nevner i fleng, for å gi et hint om hva slags beist dette er: en psykedelisk video hvor tekstbrokker hakkes i filler (Nasrina Ebrah); en svært kontemplativ lykt bygget opp av oransje blokker av noe jeg tror er bivoks (Lillian Fereday), et teppe fra tak til gulv hvor små tegninger av kvinner i hijab danner en fortelling uten ord (Kaniz Fatema), fotografier som er flettet inn i hverandre (Maiken L. Østerhagen) og noen helt mindblowing malerier av Bushra Khalid, hvor helgener og greske guder er forsiktig tegnet inn i et visuelt kosmos av den typen du finner i forlatte hus, hvor fargen på veggen har begynt å bli spist opp av tiden som har gått siden den siste beboeren lukket døren etter seg.
Utstillingen fremstår òg, typisk nok svært paradoksalt, som genuint trøndersk. Paradoksalt fordi det er grunn til å tro at få av studentene vokste opp her, men også som en konsekvens av to lokalt forankrede omstendigheter: Den nå 40 år gamle avgjørelsen at Kunstakademiet i Trondheim skulle ligge i forkant når det gjaldt det som den gang ble kalt «nye medier» – en ambisjon som vel må sies å ha vært nullifisert i flere tiår nå, men praksisen med å kaste kompasset ut av vinduet og begynne å rote med diverse elektronikk, har dype røtter innenfor denne institusjonen. Jeg mener å se tydelige spor av det hvert eneste år ved den her tiden, selv om det tilsynelatende ikke er mer enn et spørsmål om hvilke verktøy som brukes – og det er mye elektronikk her, eller så farger støyen av seg på det som ikke er det.
Den andre omstendigheten er programmet til tidligere nevnte kunsthall, som knytter kunsten til dagsaktuelle problemstillinger med autoritativt klingende formuleringer som ligner hvordan disse studentenes arbeid beskrives i katalogen. Hvis det skulle være noen tvil; disse folka vet veldig godt hva det er de driver med. Arbeidet deres er basert i politisk akutte situasjoner som folkemordet i Gaza og kvinneopprøret i Iran, noens drømmejournal, problemer knyttet til digital gjengivelse og formidling, arkitektur, psykologi og byplanlegging, og selvsagt klima, feminisme og gravens mørke dyp. I could go on, jeg gjengir bare et riss av det som foregår. Men den stadig mer definerte og konsekvente profesjonaliseringen av både kunstutdanningen, og kunstfeltet i stort, er jo en generell tendens, som ikke utelukkende utspiller seg i den avkroken her. Det er likevel fortsatt noe spesifikk lokalt som hefter ved dette, et kanskje underbevisst ekko av ambisjonen om å ligge to skritt foran resten av verden i både form og innhold. Det var tross alt her det en gang ble tilrettelagt for at den elektroniske knitringen og flimret fra projiserte videoer kunne eksistere som noe annet enn en kuriositet på den hjemlige kunstscenen. Og hvis jeg bare har litt rett i avgangsutstillingens funksjon som krystallkule, blir fremtiden i hvert fall ikke uinteressant.
Avgangsutstillinger pleier å være en heller ujevn og sprikende affære – ikke, som her, en samlet, konsentrert og overbevisende punch i mageregionen. Er det et sjeldent progressivt intervall eller evolusjonært fremskritt som finner sted, eller kjennes det slik fordi dette faktisk er den siste masterutstillingen fra Kunstakademiet i Trondheim? Selv om ingen egentlig tror det – vi rekker sikkert én eller to til – er spørsmålet betimelig stilt, verdenskrig eller ei, etter noen tiår der landets kunsthøgskoler har vært lagt under administrasjonen til universiteter som konsekvent har nektet for at det skulle være noen som helst forskjell på det å gå på et kunstakademi og studere samfunnsvitenskap.
Det er nok ikke den siste, men alt tatt i betrakting tenker jeg på den som den så langt beste, til tross for at de aller vanligste barnesykdommene er til stede her: svarte videoskjermer grunnet teknisk feil eller slurv, umotiverte overdrivelser, mindre gjennomtenkte plasseringer osv. Alt det der man aldri sikkert vet om er kalkulert eller et uhell, men selv disse skjønnhetsfeilene taler til utstillingens fordel når utgangspunktet er å sette søkelys på den nåværende infrastrukturens skrøpelighet og forfall. Så, mulig alt må omvurders og tilpasses omstendigheter hvor det lureste er å dyrke poteter så det er mat til vinteren, men jeg er ikke urolig for fremtiden – kunsten pleier å finne sin vei selv under de strengeste diktaturer, og som nevnt: dette er åpenbart en ganske trigget gjeng, og jeg tviler ikke et øyeblikk på deres evner til å møte de utfordringer som måtte komme. Selv om det vil bety at man akkurat har rukket å lære seg å snakke en rudimentær russisk når Trondheim blir bombet i filler.
