I det tredje bindet i bokserien Dublett, utgitt i 2014, blir den colombianskfødte kunstneren Pedro Gómez-Egaña karakterisert som en kunstner som etterstreber en «deterritorialisert praksis». Dermed er kunstnerskapet – som de siste ti årene har utviklet seg i dialog med kunstscenen i Bergen – ettertrykkelig plassert innenfor den globaliserte samtidskunstens felt av akselerert migrasjon og kommunikasjon.
Idéen om kunst og sted har resultert i noen av de mest seiglivede kunsthistoriske mytene; tenk bare på den om en nordisk kunst knyttet til lyset og landskapet. I 2016 er denne forestillingen nær ved utryddet. Men globaliseringen innebærer jo ikke at stedet forsvinner, det får bare ny betydning.
Denne endrede idéen om sted er et av de underliggende temaene i den imponerende utgivelsesrekken Dublett, som nå er ferdigstilt med fire bind, utgitt av Hordaland Kunstsenter. Det første bindet, med duoen Annette og Caroline Kierulf, kom i 2013. De to neste, med henholdsvis Torill Johannessen og Pedro Gómez-Egaña, kom i 2014. Det siste bindet i serien, om og med den danske kunstneren Elsebeth Jørgensen, ble lansert nå i april. Alle utgivelsene består av to deler; en kunstnerbok, som utgjør et selvstendig kunstnerisk verk, og en tekstantologi, som posisjonerer kunstnerskapet historisk, teoretisk og politisk.
Kanskje kan man si at Dublett utgjør en gruppeutstilling strukket over fire år. Det er i så fall en av de beste norske gruppeutstillingene på 10-tallet. Det er forunderlig at ikke flere kuratorer og kunstinstitusjoner tar tak i norske kunstnere når de er på et slikt modent, men åpent sted i karrieren. Uansett er det nettopp dette Dublett-serien gjør, og den gir en fin anledning til fordypning som ikke alltid oppstår når hovedfokus er på et utvalg kunst i et gallerirom.
De fem kunstnerskapene i serien formidles med en subtilt underspilt relasjon til Bergen og Hordaland. Det er nesten som at temaet blir sneket inn. Samtidig er det naturligvis en fragmentert og åpen tilhørighet vi presenteres for. Annette Kierulf har arbeidet som melkebonde ute i havgapet, og intervjues sammen med søsteren Caroline, blant annet om denne erfaringen. Samtalen dreier seg om paralleller mellom kunstfeltet og jordbruket, og tøyes helt til den når sitt vrengebilde i koblingen mellom økologisk tenkning og høyreorientert ideologi. Det er noe oppriktig og fritt over denne diskusjonen, som er ført i pennen av kollegaen Geir Tore Holm. I sitt kunstneriske bidrag er søstrene Kierulf også bokstavelig talt i nærkontakt med røttene og historien; i to kapitler, kalt henholdsvis Tidsmaskinen og Et utvalg overskrifter fra Alle Kvinners blad 1943-1954, arbeider de to med den nærmest anakronistiske teknikken tresnitt, som her brukes til en åpen begrepslig og visuell undring rundt tiden og kvinners selvbilde.
Torill Johannessens forbindelse til stedet Bergen går ikke via marken, men via det vitenskapelige miljøet, der hun har fått hjelp av en rekke vitenskapsfolk til å skape sin helt egen paravitenskap om lys, optikk og tenkning. Hennes kunstnerbok Unseeing er en balanseakt. Hun tar velkjente metaforer for tenkning, som «å fokusere» og «å reflektere» og «å projisere» og legger til sine egne; «å skygge», «å diffusere», «å interferere». Det er klart formulert, vitenskapelig basert og samtidig helt absurd. Og morsomt. Som hun sier: «The way I see it the world crashes into my eyes at a raging speed».
Nærheten mellom universitetet og kunstmiljøet er et av særtrekkene ved det kulturelle klimaet i Bergen. Også danske Elsebeth Jørgensen har nytt godt av dette i sitt møte med Universitetsbiblioteket i Bergens Billedsamling, en av de sentrale institusjonene innenfor det norske fotobevaringsfeltet. Her har Jørgensen møtt forståelse for sitt skjeve blikk på fotografiske samlinger, av Joachim Sprung parallellstilt med kulturhistorikeren Aby Warburgs idé om «å fortape seg i bildet». Jørgensens blikk på det fotografiske arkivet vender seg imidlertid melankolsk, nesten depressivt mot arkivets fysiske bestanddeler og arkivarenes kropper. Mitt inntrykk er at Warburg i større grad åpnet for det absurde i mangfoldet av inntrykk i det fotografiske dokumentarbildet.
Pedro Gómez-Egaña har, med sin ikke-europeiske bakgrunn, en kulturell identitet som blir viktigere i den vestlandske hovedstaden. Hovedparten av arbeidene hans bærer preg av et litterært og poetisk formspråk som man kjenner fra den globaliserte samtidskunsten. Her møter Beckettsk modernisme en kontemporær forestillingsevne. Det er med andre ord en visuell verden der bilder og objekter fortsatt har en betydning, selv om dette er en betydning som hos Gómez-Egaña til stadighet kollapser. Kanskje har Gómez-Egañas kunst likevel utviklet seg i møte med Bergen. Kanskje har det bergenske avantgardeteateret, eller byens internasjonalt orienterte institusjoner (bl.a. Bergen Kunsthall, Stiftelsen 3,14 og Bergen Assembly) skapt et spillerom der Gómez-Egaña har kunnet virke. I kunstnerboken Mitre Marrows – tittelen betyr noe sånt som «sammenføyd benmarg» – gir han endog Bergen hovedrollen i flere tekster.
De fire bøkene peker på ulike aspekter ved det «deterritorialiserte» Bergen, der faktisk bare én ting er en virkelig samlende kraft. Det er, som man har skjønt, ikke den vestlandske naturen, men en kunstscene som i samspill med bl.a. næringsliv og myndigheter produserer forutsetningene for sterke kunstnerskap og sterke kunstpublikasjoner.
En versjon av denne artikkelen finnes i Morgenbladet Kunstkritikk nr. 2 2016.
