Man skjønner av den fortettede og litt diffuse presseteksten til Amitai Romm og Jean Marc Routhiers utstilling, der «information and materiality» er blitt «one thing» i en «world of optimized awareness», hvor den en gang fikserte relasjonen mellom «the human body and the nonhuman environment» er destabilisert, at det her dreier seg om et slags posthumanistisk motiv; «…a world-body ever reconfiguring itself», som dukker opp i siste avsnitt, er vel ikke noe annet enn selveste singulariteten? Et spørsmål som imidlertid melder seg er hva denne teksten egentlig gjør for det utstilte materialet. Man kunne selvfølgelig valgt å se bort fra den – som ofte er løsningen konfrontert med klossete pressemeldinger som går i veien for kunsten – men dette dreier seg om en annen type tekst: den går ikke så mye i veien for som den valser over utstillingen med en suggererende, scifi-aktig fremtidsvisjon, og arbeidene blir villig en slags rekvisitter i dette overordnede narrativet.
Navnet på utstillingen, Alloy (legering på norsk), kan tenkes å henspille både på at det vises to kunstnere og at det foretrukne mediet her er assisterte readymades. I hvert fall er det Romms gloomy readymades som dominerer (mens Routhier «assisterer»). Innslaget av metall, aluminium og stål er også påtagelig. Sentralt i rommet er to treningsmatter av merket Airex, hvorav én ved nærmere ettersyn viser seg å ha et sluk i den ene enden, mens den andre svever tilforlatelig en centimeter over det skitne betonggulvet. De ligger igjen som etterlatenskaper fra en treningsøkt, og i tråd med utstillingens posthumanistiske anslag omhandler de kanskje en fraværende kropp, der sluket er et forsvinningspunkt for den abjekte, organiske materien.
Mer interessante er arbeidene som ikke like umiddelbart innordner seg illustrativt under hovedmotivet. På et rektangulært stykke med gråsort emballasje som henger på veggen midt i mot inngangsdøren står det skrevet dacapo. «Da capo» betyr, i musikkterminologien, «fra begynnelsen», eller mer bokstavelig: «fra hodet» – som også er verkets tittel: From the Head. Ordet repeteres flere ganger med jevne mellomrom, langs plastflakets vertikale akse. Omtrent midt på flaket er det en horisontal brett. Lik den repeterende syntaksen mimer også denne bretten oppfordringen om å gjenta, gjennom å antydningsvis dele rektangelet i to like deler. Brettingen er blitt gjort liksom tilfeldig og uforsiktig, som av en uavhengig aktør, men dacapo-algoritmen legger føringer på denne ekspressive gesten. Viljesytringen er i en viss forstand, styrt – litt på samme måte som et software begrenser brukeren.
I den andre enden av rommet er en trådløs mus montert i et hull i et stykke drivved (U.T). Vendt med undersiden ut i rommet antyder den at operatøren av dette manipulasjonsredskapet befinner seg på utsiden. Drivved assosieres med bevegelse, altså er det en kausal regresjon i gang her, der bevegeren selv beveges. Disse to arbeidene ansporer, på egenhånd, subtilt til betraktninger om vilje, agens og kausalitet.
Ikke fullt så eggende er Jean Marc Routhiers tre arbeider der tekst fra Wikipedia er gjort delvis uleselig ved gjentatt overprinting på en laserskriver. I Blackout (Wikipedia about Wikipedia #17) og Revision #9 er den bakenforliggende teksten bare mulig å hente ut som bruddstykker og i Transmitter skimter vi en enkel kommunikasjonsteoretisk figur som viser relasjonen mellom sender, kanal og mottaker. Det ligger så tjukt med toner på arket at figuren opptrer som et relieff, som (noe didaktisk) demonstrerer overgangen fra en transparent konfigurasjon av tegn til materiell støy, hvor betrakteren ekskluderes fra kommunikasjonen, henvist til å konsumere teksten som et ugjennomtrengelig objekt. Det skitten-dystre uttrykket og påtalen av informasjonsmetning fremstår noe programmatisk og maniert.
I tre av uthulingene i et symmetrisk nisjesystem støpt i aluminium (U.T) finner vi et par tistel-hoder og en tistellignende struktur frembragt av magnetvæske (ferrofluid), som umiddelbart aktiverer den klassiske scifi-dikotomien mellom organisk og inorganisk liv. Den piggete, antagonistiske tistelformen og aluminiumsstøpets ru og flekkete overflate gir samtidig verket en aura av vold og ruin. Man innbys stadig til å bruke fremtidsvisjonene i teksten som en slags tolkningsmatrise. Verkene blir dermed fort redusert til golde spor av den samme plastiske og livløse væren som her skisseres. Jeg savner et metodisk fundament som kunne overflødiggjort den overfladiske og presisjonsløse leflingen med posthumanisme. Det er noe svermerisk over det hele. Man kan nesten høre theme-musikken fra The Matrix surre i bakgrunnen mens man går og leter etter en mer gjennomgripende strategi. I Alloy synes det altså uavklart om verkene vil noe mer enn å fungere som rekvisitter i en større, stemningsmettet scenografi der internettfilosofi om vår posthumane fremtid spiller hovedrollen.