Surheten har kommet til New York City også og innimellom gallerirunder, et utall kinobesøk og galleriåpninger smetter det inn en og annen DVD i undertegnedes nyinnkjøpte mac når det regner eller han ikke orker gå ut. I det siste har jeg sett en del dokumentarer, og jeg kom nettopp over en liten friskus av en sak: Zoo.
Den har, ser jeg, vært gjenstand for diskusjon mange steder (også i Norge), men for meg er det først og fremst et eksempel på noe uhyrte sjeldent: en vakker og poetisk film om det de fleste mener er avskylig og ekkelt. Filmen handler nemlig om en krets herrer som nærer mer en normalt amorøse følelser for blakken. De møtes, hos en av dem, og beundrer og steller med sin fetisj. Filmen moraliserer ikke, den fordømmer ikke, og fremstiller hesteelskerne sympatisk og med en betraktelig dose empati. Jeg kan ikke noe annet enn å beundre denne filmen. Ikke fordi man skal fremme sex med dyr som sak, eller oppfordre til det, selvfølgelig ikke, men fordi man skal ruske opp i tabuer og fremstille det folk flest oppfatter som antisosialt med stø, upartisk, hånd snarere enn å drukne det i spontan emosjonell fordømmelse eller ureflektert avsky. Det er dette vi har film, kunst og bøker til. Jeg oppfordrer regissører, forfattere og kunstnere til å ta for seg tabuer og holde igang dette arbeidet.
Regi: Robinson Devor
Forfattere: Robinson Devor, Charles Mudede
