Borealisfestivalen for eksperimentell musikk har i mange, mange år samarbeidet med Bergen Kunsthall om utstillinger hvor billedkunst møter musikk, og kurator ved kunsthallen Steinar Sekkingstad har lenge vist stor interesse for de eksperimentelle lyduttrykkene. Likevel må utstillingen File Under Freedom, hvor improvisasjonsmusikk og tilhørende visuelle uttrykk presenteres, være den største og grundigste presentasjonen av musikk og billedkunst under Kunsthallens tak.
File Under Freedom fyller alle saler og kombinerer arkivutstillingens grundige fremvisning av ulike historiske spor – hovedsakelig trykksaker, lyd- og filmopptak, men også dekorasjoner – med en lang rekke interessevekkende malerier, skulpturer, installasjoner og dokumentarfilmer. Slik sett er den et glimrende eksempel på hvor rik en utstilling kan være og samtidig presentere en fortelling det er noenlunde mulig å forstå seg på. Og likeledes demonstrerer den hvor viktig kunstinstitusjoner kan være for å formidle historie og kulturarv når andre og bedre finansierte kulturinstitusjoner svikter (jeg ser på deg, NRK). Samtidig finnes det noen mulige tankesvev her som jeg gjerne skulle sett at utstillingen i større grad inviterte til.
Utstillingssalene er i stor grad organisert som møter mellom ulike kunstarter, stiler og perioder. Grepet er ikke radikalt nytt – Henie Onstad må vel sies å være den fremste eksponenten for slike utstillinger i Norge – men det er svært godt utført, og skaper en gjennomgående visuell opplevelse av sammenheng i utstillingen. Samtidig finnes det også lommer som har et mer renskåret historisk fokus og disse orienterer seg mot viktige miljøer og perioder i den friimproviserte musikkens utvikling på 1960- og 1970-tall. Det er med basis i disse at utstillingen tar sats. Kunsthallens største sal er for anledningen delt i to, og musikalsk sett organisert rundt praksisene til henholdsvis trompetisten Don Cherry og perkusjonisten Milford Graves. Særlig delen hvor Don Cherry er sentral fremstår som et inviterende rom hvor de ulike materialtypene balanserer fint mot hverandre, og hvor gamle NRK-opptak kan få en til å drømme om at en annen offentlighet er mulig. Samtidig er rommet også viet Sidsel Paaske og Moki Cherrys ulike kunstnerskap, og hvilken rolle de spilte i dette skapende miljøet. En tydelig understreking av disse kunstnernes sentrale funksjon motvirker delvis den litt leie tendensen til maskulin heroisering som ofte preger samtalen om avantgardetradisjoner. Samtidig er det vanskelig å unnslippe følelsen av at det musikalske elementet er det primære her.
Den heroiserende tendensen får ikke like mye motstand i delen viet Milford Graves. Graves er en fascinerende person, en teknisk svært dyktig, men også estetisk visjonær musiker som utvidet trommeslagerens rammer radikalt, og som var nærmest grenseløs i hvor han lot sine interesser lede seg. Han oppfant til og med sin egen «afrikanske» kampsport! Kampsporten er mest en artighet, men illustrerer samtidig hvordan Graves surfet på sin tids motebølger. Og når kontaktarket med bilder av Graves’ demonstrasjoner av slag og spark vises ved siden av fotografier fra en akupunkturseanse hvor han fremstår som guru, merker jeg at min indre rasjonalist stritter imot. Når jeg så beveger meg videre og på nytt leser Graves’ oppfordring – eller skal vi heller si instruks – til publikum om at det er nødvendig å glemme den vestlige musikalske tradisjonen for å sette pris på hans uttrykk, så får dette dypt individualistiske og frihetssøkende prosjektet en lød som nærmer seg det autoritære. Hvem sin frihet er det vi snakker om, og på hvilke vilkår kan den oppstå? Jeg skal ikke gjøre et stort poeng av at boken Frihetens filosofi av Lars Fr. H. Svendsen dukker opp i den utstilte bokstabelen, men det kan si noe om denne utstillingens frihetsbegrep. Filosofiprofessoren har som kjent en deltidsstilling ved den liberalistiske tenketanken Civita.
Jeg skulle med andre ord ønsket meg en litt mindre andektig, litt mer kritisk omgang med disse kunstneriske tradisjonene. Improvisasjonens doble tilknytning til det individuelt ubevisste på den ene siden, og den allmennmenneskelige evnen til skapelse på den andre, dukker opp i en rekke ulike tapninger: fra Marshall Trammells improvisasjonspraksis basert på visuelle partiturer, via Zak Prekops utforsking av forholdet mellom komposisjon og improvisasjon i maleriet, til Emilija Škarnulytės nydelige dokumentarinstallasjon dedikert saksofonisten Abshalom Ben Shlomo (født Virgil Pumphrey). Improvisasjonens uttrykk og dets doble tilknytning til det individuelle og det allmenne behandles først og fremst som en slags estetisk sannhet, ikke som en konvensjon som er med på å skape et sett regler for kunstskaping. Denne konvensjonen gir både kunstner og publikum store muligheter, det demonstrerer File Under Freedom til fulle, men de tilhørende begrensningene er den ikke like opptatt av. Så er det selvsagt mulig at slike momenter kan aktualiseres i det omfattende diskursive programmet som skal følge utstillingen.
Skjønt, tendenser til avstand og refleksjon fremfor innlevelse og fascinasjon, finnes. Matana Roberts «quilteteknikk» skaper fortsatt interessante perspektiver på stoffet hun benytter seg av, hvor individuelle kunstnerskap og kollektive tradisjoner møtes og kaster lys over hverandre. Og i utstillingens del viet komponisten og improvisatoren Alvin Curran, som i større grad kommer fra samtidsmusikken enn jazzen, finner vi filmskaperen Eric Baudelaires utforsking av den politiske og musikalske avantgarden i Roma på 1960- og 1970-tallet. I den tredelte filmen When There Is No More Music To Write, and Other Roman Stories sammenstilles nokså tradisjonelle språklige fremstillinger av historiske hendelsesforløp med Currans musikk og Baudelaires egenproduserte og approprierte bilder, hvor bildene veksler mellom å fungere forankrende og avløsende på det tematiske innholdet.
Den første av de tre filmene tar for seg kidnappingen av og mordet på den italienske politikeren Aldo Moro i 1978, utført av den revolusjonære og voldelige gruppen De røde brigader. Her finnes det en viktig ansats til kritikk av avantgarde-begrepet, som jo er en militær term. Samtidig er perspektivet helt partikulært, idet filmen zoomer inn på erfaringen til en blomsterhandler som fikk hjulene på bilen sin skåret opp av brigaden, slik at han ble forhindret fra å komme seg på jobb og dermed ikke kunne komme i skuddlinjen under kidnappingen. Denne lille fortellingen er – for meg i alle fall – langt mer interessant enn Currans egne, smått selvforherligende utlegninger om at det ikke var musikk igjen å skrive etter andre verdenskrig, og at de ønsket å frigjøre publikum. Jeg forstår interessen for frigjøring som gjennomsyrer denne utstillingen, men det har nå gått så lang tid at vår interesse for 1960- og 1970-tallets avantgardister må kunne ta høyde for deres faktiske virkningshistorie, ikke bare deres ambisjoner.
Steinar Sekkingstad forlater Bergen Kunsthall i april, etter nærmere 13 års tjeneste, og det blir dermed lett å tolke utstillingen som hans avskjedshilsen, et con amore-prosjekt realisert litt på siden av Kunsthallens «egentlige» program. Det blir likevel galt, siden Landmark, Kunsthallens kombinerte kafé og nattklubb i årevis har fungert som byens kanskje viktigste konsertscene for eksperimentell musikk. File Under Freedom tydeliggjør at disse ulike delene av Kunsthallens program slett ikke tilhører ulike verdener.
