I februar 2018, etter fem måneder uten direktør, kunne Bergen Kunsthall ønske den tyske kuratoren og kunsthistorikeren Axel Wieder velkommen som ny leder. Wieder, som inntil nylig var direktør for Index i Stockholm, åpnet sitt utstillingsprogram i Bergen med Andrea Büttners Shepherds and Kings i slutten av august – kun seks måneder etter at han startet i stillingen. Wieders opphold i Bergen har hittil vært som en rask tur i regnet: Seks måneder er uvanlig kort tid for å finne seg til rette i en institusjon av Bergen Kunsthalls størrelse. Og på toppen av det hele har det i Wieders korte periode vært intense diskusjoner om Kunsthallens fremtid.
I anledning av åpningen av Büttners utstilling, som også ledsages av Tony Cokes’ videoverk Evil, Mediation, and Power, fikk Kunstkritikk en prat med Wieder om blant annet stedsidentitet og om å legge heltedyrkelse bak seg.
Siden denne utstillingen er den første fra din hånd vil folk trekke alle mulige slags konklusjoner om hvem du er og hva du vil med Bergen Kunsthall. Én ting jeg har lagt merke til er at det lå en beskjedenhet i presentasjonen. For eksempel er ikke kuratoren kreditert i utstillingsteksten. Det er første gang på lenge at jeg har lest en slik tekst uten at direktørens navn er nevnt, eller i det minste er oppført som medkurator. Du har kommet til en institusjon som har vært sterkt assosiert med sterke kuratorstemmer, så dette virker nytt. Hva tenker du om institusjoner som har sin identitet knyttet til sterke personligheter?
Diskusjonen rundt kuratorkreditering er et morsomt utgangspunkt. Når jeg jobber som direktør eller kurator i en større organisasjon, er jeg avhengig av arbeidet til en rekke andre mennesker – alt fra installering, markedsføring, administrasjon og annen drift, til andre typer innholdsproduksjon som arrangementsprogrammet og formidlingsprogrammet. Jeg setter pris på å få lede en organisasjon, å utforme programmet og bestemme hva slags forhold vi skal ha til publikum, men alt bygger på samarbeid. Å fremheve kuratoren uten å samtidig fremheve arbeidet til resten av staben er rett og slett galt.
Når vi snakker om beskjedenhet kommer jeg også til å tenke på atmosfæren i de to utstillingene vi nettopp har åpnet. De er begge mer interessert i kompleksitet enn i store fakter. De er begge gjestfrie – bokstavelig talt i Andrea Büttners tilfelle, med hennes bruk av møbler som inviterer til sosialt samvær. Dette kan man godt beskrive som en type beskjedenhet. Jeg synes det er viktig at utstillinger artikulerer seg tydelig, også hvis det betyr at de må forenkles. Men jeg setter generelt pris på at det er mye å ta tak i en utstilling, i hvert fall når det gjelder innhold og hva slags diskusjoner de setter i gang. Kunsthallen har fem ganske store utstillingsrom, og jeg tror det er viktig at folk får mye å se og tenke på når de først har tatt turen hit. Det betyr ikke nødvendigvis at hver eneste utstilling må være tettpakket, men snarere at det må være en form for intensitet til stede. Et av målene med disse åpningsutstillingene har vært å sette en grunntone for hva slags engasjement og diskusjoner vi ønsker å ha.
Hvordan tar dere i bruk de ulike ressursene i Kunsthallen for å skape en rikest mulig opplevelse for publikum?
Et av kunsthallens fortrinn er at vi har et omfattende arrangementsprogram som løper parallelt med utstillingene: foredrag, konserter, filmvisninger, performancer og klubbkvelder. Mange av disse arrangeres i samarbeid med andre bergenske og utenlandske organisasjoner. I fjor hadde vi rundt 260 arrangementer. Med dette programmet, som kalles Landmark, har vi ambisjoner om å gi et variert publikum opplevelser som er eksperimentelle og av høy kvalitet. Det er også et sted der folk møtes. De siste månedene har vi jobbet med å knytte tettere bånd mellom Landmark og utstillingsprogrammet, og en måte å løse dette på, bortsett fra å endre selve programmet, er å bruke bygningen på en mer helhetlig måte, for eksempel ved å la samtalene forflytte seg mellom Landmark og formidlingsprogrammet, eller til bokhandelen. Vi har et fantastisk og hektisk formidlingsprogram, men det foregår hovedsakelig i formidlingsrommet der det nesten er usynlig for andre publikummere.
Jeg visste ikke en gang at det fantes et formidlingsrom. Men Kunsthallen finnes jo ikke bare i de fysiske rommene, den er også på nettsiden deres og på sosiale medier, i søkealgoritmer og i andre virtuelle rom. Ser du på det nettbaserte livet som viktig for Kunsthallens publikumsrettede virksomhet, og har dere lagt noen spesielle planer på det området?
I sin nåværende form er sosiale medier paradoksale verktøy. De kontrolleres av noen av verdens mektigste selskaper, men kan samtidig legge til rette for selvorganisering og desentralisert kommunikasjon. Mye av det jeg ser på Facebook og Instagram er en blanding av markedsføring og journalistikk. Det jeg setter pris på med sosiale medier er at de gir oss en mulighet til å delta i større samtaler ved å dele informasjon og knytte samfunnsgrupper sammen. For oss i Kunsthallen er sosiale medier effektive arenaer når vi skal skape en kontekst for programmet vårt, for arrangementer og utstillinger. De gjør det mulig for oss å vise hva disse verkene, lydene eller ordene som vi presenterer kan bety for publikum, og å oppfordre dem til å dele dette med andre. I så måte er det en arena der jeg håper at interessene og perspektivene våre kommer til syne. Vi gjør lignende ting i de fysiske rommene når vi setter sammen lesemateriale til utstillingene og debattene, eller med ungdomsinitiativet vårt Unge Kunstkjennere. Så det som skjer på nett er del av en bredere tilnærming til formidling og til å bygge opp en sosial kontekst for det vi gjør. Sosiale medier forsterker utvilsomt disse initiativene.
Du har sagt i et intervju med Bergens Tidende at det er viktig for deg at kunsten har sosial relevans. Hva legger du i «relevans» i en samtidskunstkontekst?
Det er en påminnelse om å reflektere over hva vi holder på med. Det er viktig for meg at vi fremmer en kunstforståelse som er knyttet til politiske spørsmål, og at vi har en formening om kunstens funksjon i en bredere sosial sammenheng. Ingen ønsker å produsere irrelevans. Men jeg tror det mer spesifikt dreier seg om hva slags rolle en institusjon som vår kan ha i Bergen, især når man sammenligner det vi gjør med behovene og aktivitetene til et bredt publikum, eller med for eksempel utdanning og idrett. Kunsten kan være et sted for diskusjoner om konflikter som ikke enkelt lar seg løse, og gir oss mulighet til å undersøke hvordan vi forstår oss selv som samfunn. Det er fint nok å feire fantastiske kunstnere og store idéer, men når man ser på betydning av bilder i samfunnet i dag blir det også klart at det å tvile er viktig egenskap.
Ser du for deg at Kunsthallen kan organisere en form for samfunnsrettet program i Bergen?
Ønsket mitt er at kunsthallen skal være et åpent sted. På et vis er vi allerede knyttet til resten av byen gjennom alle samarbeidspartnerne våre, med aktiviteter som spenner over svært varierte områder av byens kulturelle liv. Men vi kan gjøre mye mer når det gjelder utadrettet virksomhet. Jeg kunne tenke meg å treffe flere av de samfunnsgruppene som vanligvis ikke besøker oss, for det ville være en anledning til å lære mer om de forskjellige virkelighetene som finnes i Bergen. Vi har startet et samarbeid med Festspillene i Bergen som heter Festspillkollektivet, et samfunnsrettet program som arrangerer konserter og andre aktiviteter utenfor de vante festspillarenaene – i fengsler, for eksempel. Så ved siden av å drive et program for forskjellige samfunnsgrupper her i bygget, har vi også som mål å komme oss ut i byen. Det er ingen enkel prosess, men vi er på vei. Vi planlegger for eksempel en utstilling i 2020 som skal finne sted i det offentlige rom.
Kan du fortelle litt mer om dette?
Vi er fortsatt på et tidlig stadium, men vi er i dialog med partnerne våre om hva vi vil trenge for å gjennomføre et slikt prosjekt. Utgangspunktet er et spørsmål jeg ofte stiller meg når jeg besøker et nytt sted, eller flytter på meg i jobbsammenheng: Hva er det som gjør dette stedet særegent med tanke på arkitektur og byutforming, og hva slags sosiale relasjoner finnes det mellom innbyggerne og bymiljøet? Rom er alltid resultatet av sosiale krefter, av økonomi og historie, og jeg er interessert i å utforske hvordan byen fungerer gjennom å se på den arkitektoniske infrastrukturen. Prosjektet vi planlegger ligger i forlengelsen av disse spørsmålene, og vi kommer til å invitere kunstnere og designere til å produsere verk som ser på ting som handel, havets betydning og dagens økonomiske situasjon, for eksempel, og å knytte sammen perspektivene til arkitekter og kunstnere.
Hva tror du skiller Bergen Kunsthall fra de mange andre kunstinstitusjonene i Bergen, eller i Norge for den saks skyld?
Historisk sett så lederne for Bergen Kunsthall på et tidlig tidspunkt at det norske samtidskunstfeltet, som på 1990-tallet var i ferd med å bli profesjonalisert, hadde behov for en plattform som var synlig internasjonalt. Og kunsthallen nyter fortsatt stor respekt internasjonalt. Jeg har kjent til Bergen Kunsthall i mange år, og har fulgt programmet fra utlandet med beundring. Kunsthallen har alltid fremstått som et sted med fokus på kunstproduksjon på alle nivåer, og har arbeidet med kunstnere som har hatt stor betydning for kunstfeltet. Vi er også vertskap for Festspillutstillingen, som er den mest prestisjefulle soloutstillingen en norsk kunstner kan ha. Den har blitt holdt her hver sommer siden 1953, og har bidratt til økt bevissthet om kunst hos et bredere publikum. Fra et samtidig perspektiv er svaret på spørsmålet ditt at det dreier seg om hvilke muligheter vi får gjennom posisjonen vår, som er å være tett knyttet til den lokale konteksten så vel som til internasjonale diskusjoner. Det handler om å være i stand til å bruke dette til å eksperimentere med kunsten og dens evne til å ta opp i seg problemstillinger, og å bringe inn mer kompleksitet i arbeidet vårt med det bredere publikummet.
Bergen Kunsthall etablerte sitt internasjonale rykte som en institusjon som produserte sine egne ambisiøse utstillinger, snarere enn å bare være vertskap for andres produksjoner. For å opprettholde dette ryktet må man vel være ganske strategisk med tanke på hvem man samarbeider med. Hvordan kommer kunsthallens «internasjonale» identitet til utrykk i programmeringen og i samarbeidene med institusjoner utenfor Norge?
Når det gjelder utstillinger gir det mening å sende verkene videre til andre institusjoner, især om de er nyproduserte. Det gjør det mulig å produsere større arbeider, det gir økt synlighet, og det gir kunstneren mulighet til å bruke mer tid på prosjektet. Utstillingen som vi nylig produserte med Torbjørn Rødland skal videre til Bonniers Konsthall i Stockholm og deretter til Kiasma i Helsinki. Men på lengre sikt er det mest interessant å se for seg research-basert samarbeid, og å samarbeide om utstillingsprogrammet med langsiktige partnere.
På sett og vis inngår dere i et marked: et marked av sirkulasjon, synlighet og gjensidig fordelaktige samarbeider. Dette handler også om helt basale økonomiske interesser. Under dine forgjengere har Kunsthallen blitt beskyldt for å jobbe altfor tett med enkelte gallerier – Standard (Oslo), for eksempel. Det har både dreid seg om å selge verk direkte fra Kunsthallen, og å gi for mye synlighet til kunstnerne deres. Hvordan tenker du rundt det å arbeide med gallerier og gallerister når man skal realisere prosjekter? Hvor drar man grensen, og i hvilken relasjon skal Kunsthallen ha til markedet?
Det er kanskje på sin plass å nevne at det er en lang tradisjon for å selge verk direkte fra utstillinger i norske kunstinstitusjoner. Da Kunsthallen fortsatt het Bergens Kunstforening kom en stor del av inntektene fra provisjoner på kunstsalg. Enkelte organisasjoner, som Kunstnerforbundet i Oslo, arbeider fortsatt med en slik modell. Dette er en modell for økonomisk støtte, både for institusjonene og for kunstnerne, som er annerledes enn den svært gode situasjonen vi har i Norge i dag, hvor vi baserer oss på offentlig støtte. Men kunstfaglige kriterier er definitivt det viktigste når vi setter utstillingsprogrammet. Vi forsøker fortsatt å få igjen noen av produksjonsmidlene våre dersom verk fra utstillingene blir solgt. Galleriene drar nytte av at vi jobber med kunstnere som er kommersielt suksessfulle, og det synes rimelig – og er kanskje også en etisk forpliktelse – å dele kostnadene for de verkene som sannsynligvis ikke vil finne et kommersielt marked.
Du nevner forholdet til galleriet Standard (Oslo). Jeg har et like godt profesjonelt forhold til en rekke andre gode kommersielle gallerier i regionen, men Standard er nok det galleriet som har gjort mest for en bestemt generasjon kunstnere som har vært viktige i Norge de siste ti til femten årene. Når jeg sier dette er jeg fullstendig klar over problemstillingene du tar opp, og jeg deler bekymringen for hvordan kapital og maktstrukturer får innvirkning på kunstfaglige beslutninger. Jeg kommer alltid til å argumentere for å sette kunstneriske kriterier først, og for behovet for en kontekst. Kompromisser er stusslige. Neste års festspillkunstner er Mari Slaattelid, som nettopp har begynt å jobbe med Standard, etter å ha vært tilknyttet Galleri K i Oslo i mange år. Flere av de som har vært festspillkunstnere de siste årene jobber overhodet ikke med kommersielle gallerier, men har laget svært interessante arbeider. Når vi diskuterer maktstrukturer bør vi imidlertid ikke se utelukkende på de kommersielle galleriene. Det er også et marked for offentlig støtte innen akademia og forskning, for eksempel. Slike faktorer har stor innvirkning på kulturell produksjon og forbruk i dag. Jeg tror ikke det finnes noe slikt som et helt uavhengig marked, vi befinner oss midt i en strøm av kapital og verdiproduksjon.
Kan du si litt om det kommende programmet?
Vi skal ha en større gruppeutstilling i midten av november som kommer til å ta i bruk hele bygningen, og som har tittelen On Circulation. Vi har lagt merke til at det finnes en interesse for sirkulasjon, distribusjon og infrastruktur hos mange interessante kunstnere, og denne utstillingen skal ta for seg disse temaene. I begynnelsen av neste år skal vi vise en soloutstilling med Peter Wächtler og en ny film vi har bestilt fra Beatrice Gibson. Filmen er produsert i samarbeid mellom oss, Borealis, Camden Art Centre, KW i Berlin og Mercer Union i Toronto. Etter det er det masterutstillingen for KMD, og så kommer Festspillutstillingen med Mari Slaattelid.
Et tenåringsaktig spørsmål: Hvem er dine favorittkunstnere? Hva slags kunst liker du aller best?
Det er et utrolig vanskelig spørsmål! Jeg er sterkt påvirket av 1960- og 1970-tallet og krysningene mellom kunst, dans, musikk og media, med kunstnere som Yvonne Rainer, Simone Forti og John Cage. Da jeg begynte å gå på utstillinger på 1990-tallet var jeg imponert over Fareed Armaly, Christian Philipp Müller, Andrea Fraser og Philippe Thomas, men også Charline von Heyl. Og jeg har en vedvarende interesse for Amy Sillman, Nick Mauss og Stephen Willats. Men i bunn og grunn er jeg sterkt imot ideen om heroisme i kunsthistorien. Jeg studerte ved Humboldt-universitetet i Berlin i en periode med store systemendringer. Den viktigste læreren jeg hadde var Susanne von Falkenhausen, som var med på å legge grunnlaget for tysk feministisk kunsthistorie. En av de avgjørende oppdagelsene for meg var å forstå at det ikke er så spennende å forske på heltenes historier. Det er mer interessant å se på glippene, på det som har blitt utelatt fra historien.
Kan du gi oss et eksempel?
En figur som Dan Graham har vært veldig viktig for meg, men det er desto viktigere å se på hvem som befant seg i nærheten av ham, og som arbeidet med lignende ideer.
Forestillingene om hvem og hva som er viktig er interessant når det gjelder kunst, og er kanskje beslektet med spørsmålet om relevans. Samtidig er ikke kunsten den mest effektive arenaen for å løse spørsmål av sosial betydning. Kunsten kan ta for seg slike problemstillinger med et skråblikk. Men det som er unikt for kunsten er evnen til å frembringe estetisk nytelse. Hva tenker du er viktigst for kunsten, å være viktig eller å gi nytelse?
Slik jeg ser det går viktighet og nytelse, eller skjønnhet, hånd i hånd. Men hvis jeg måtte velge ville jeg svare viktighet. Documenta i Aten er en av få storutstillinger de siste årene som har beveget meg. Det koker ned til et spørsmål om hvordan vi forstår nytelse, og munnhellet om at skjønnheten ligger i øynene som ser, blir kanskje for generelt. Men selv om det var enkelte ting ved Documenta 14 som var vanskelige, uferdige og svært problematiske, satte jeg virkelig pris på at de hadde mot til å bruke det offentlige rom slik de gjorde, og at de var åpne for konflikter.
Det er helt avgjørende for meg å reflektere over hva slags rolle en institusjon som Kunsthallen skal ha i Bergen, særlig i et større samfunnsperspektiv. Hva er det som gjør kunsten viktig når man setter den opp mot ting som språkopplæring, helsetjenester, idrett, og så videre? Det må være at kunsten gir oss rom til å diskutere politikk, og hvordan vi som mennesker forholder oss til grunnleggende spørsmål om moral og etikk. Hvordan kan Bergen Kunsthall legge til rette for en diskusjon om disse tingene? Hvordan forholder vi oss til andre mennesker, til politikken, og til det sosiale?
