Noen ting får man aldri helt til å riste av seg – herregud, jeg har sekken full, den slags baller på seg noe helt vilt når man er en pen gutt, men dette handler ikke om meg, eller i hvert fall ikke så mye. Det går gjerne begge veier nemlig. Å være kunstkritiker og se på kunst blir tross alt fort en spiral av årsak og virkning. Særlig vil jeg si, når man som godt voksen kritiker ser igjen noe man var begeistret for den gang man fortsatt orket å ha et slags liv utenfor selve jobben. Og i hvert fall hvis man fortsatt er like begeistret mange år senere.
Det er kanskje tilfeldig, selv om jeg tror det var ment å være sånn, men det første jeg tenker på når noen nevner Pilvi Takala er The Real Snow White – et videoarbeid fra 2009. Dels fordi jeg skrev om denne vellykkede forstyrrelsen av Disneyland helt tilbake i 2010 – da det sammen med flere arbeider ble stilt ut i noe såpass utenfor de opptråkkede stiene for en kunstrunde som lokalene til Norsk-Finsk Forening i Oslo – og dels fordi dette videoopptaket er og blir det mest visuelt slående eksemplet på Takalas fremgangsmåte; en form for manipulativ hverdagsterror som effektivt blottlegger nervene våre, stilt ovenfor usikkerheten over hvorvidt virkeligheten egentlig er virkelig.
Kort sammenfattet dokumenterer videoen det som skjer hvis man møter opp ved inngangen til Disneyland kledd som Snøhvit. Takala trekker veksler på at hun ikke har engelsk som første språk, og nekter med et smil konsekvent å skjønne hva som er problemet. Noe som bare eskalerer når hun i tillegg blir omringet av barn som vil ha autograf. Man kan jo ikke nekte unger den lille gleden, selv om, som en vakt sier, «Vi har en virkelig Snøhvit der inne», og det blir åpenbart at vedkommende selv hører det er en rimelig fjern ting å si. Denne på alle måter sadistisk frydefulle affæren er, mer eller mindre selvsagt, til stede i denne retrospektive gjennomgangen av eskalerende sosial hverdagssabotasje på Kunsthall Trondheim. Fordi den er også det jeg innledningsvis hintet til – noe som ikke lar seg gjøre å bare riste av seg i ettertid, verken for kunstner eller publikum. Litt på den samme måten Mother and Child (Divided) sitter limt til Damien Hirst, eller Det går likar no til D.D.E, for å ta noen random eksempler – ja, jeg vet de ble sykt random, jeg gjorde det med vilje.
Det er selvsagt mange måter å lage trøbbel på, og det er åpenbart situasjonsbetinget og krever en høy grad av fleksibilitet og evne til å holde maska. Og der er en god del aha-opplevelser man får underveis, i forhold til rutiner og mennesket som flokkdyr. Akkurat det gjelder selvsagt ikke meg, må vite, det er sjeldent billedkunstnere agerer i flokk – det skjer bare i forhold til nedskjæringer i kulturbudsjettet eller når en annen kunstner vil bygge seg et rart hus – men kunstkritikere, nei, nei, det er en ensom geskjeft, og med god grunn.
Aller skarpest, og direkte rystende, er det når Takala i The Trainee (2008) plasserer seg som praktikant i et labyrintisk kontorlandskap, og nekter å late som hun er opptatt. Folk blir pissirritert, ikke fordi hun ikke gjør noen faktisk jobb – alle er innforstått med at der ikke er noen faktisk jobb å gjøre, og det er grunn til å tro en god del av personalstyrken bruker det meste av arbeidsdagen til å gå rundt med permer og late som de er på vei noe sted – men nettopp fordi hun ikke later som. Det er et ømmere punkt enn man skulle tro, men det er selvsagt irriterende å bli minnet på at ens egen beskjedne innsats, i den grad den en gang eksisterer, er fullstendig meningsløs. La meg i den forbindelse fortelle om to ting fra det virkelige liv, bare for å fyre opp under denne eksistensielle håpløsheten.
1) En god venn reagerte på den grafiske formgivningen til en stor anonym bedrift det fortsatt er uklart hva drev med, og hvordan dette konkret foregikk husker jeg ikke, men han tilbød seg å være behjelpelig med å gjøre ting bedre og la frem noen forslag. De ble imponert og inspirert, og ansatte han midlertidig for å gjøre denne jobben. Lenge før arbeidet var ferdig fikk han tilbud om fast ansettelse – og siden den slags etablerte forhold tross alt kommer med noen fordeler takket han ja, og skrev under en kontrakt. Dette førte til eget kontor og arbeidsbord. Når alt var ferdig og alle glade fant han seg parkert alene på dette kontoret åtte timer hver dag, fem dager i uka. Han spilte onlinespill, sendte meldinger, leste bøker, og så plutselig en dag slo det han at akkurat sånn som dette ville de neste 30 år foregå. Med skrekk i blikket gikk han hjem og skrev sitt oppsigelsesbrev.
2) I en av disse tilbakevendende harde, bitre, og nådeløst krevende periodene av null inntekt og manglende fast adresse saumfarte jeg det som fantes av ledige stillinger og kom over det jeg fortsatt tenker på som en perfekt jobb: Kjøre en feiemaskin i et parkeringshus fra klokka 00.00 til 08.00 – åtte etasjer, én time per etasje, begynn på toppen og jobbe seg nedover. Hvor perfekt kan det bli? Åtte timer med punkrock på headset, og en arbeidstid som garanterer at all sosial interaksjon blir umulig. Kombinert med en fuktig kjellerleilighet og gode utsikter til aldri å få seg kjæreste er det så nært paradiset man kan komme. En jobb hvor arbeidsoppgaven handler om å vifte opp en masse støv i luften som legger seg igjen når man kjører videre likner forresten ikke så lite på det å skrive kunstkritikk. Nå ble det ikke sånn siden jeg, øh, fant en annen, og mer øyeblikkelig lukrativ måte å ordne tilværelsen på. Jeg kan angre. Men jeg gjør det ikke egentlig.
Men, dette er så klart en digresjon. Takala er innom flere mer eller mindre tvilsomme jobber – Securitasvakt (Close Watch, 2022), for å ta et eksempel av flere, byr på andre strukturelle utfordringer, og andre måter å lage kvalm på. Og jeg tar meg i å savne et annet videoarbeid fra den Norsk-Finske foreningen i 2010, hvor hun dokumenterer tilværelsen til en gjeng skandinaviske gutter som bor på hotell i Bangkok og tjener sine penger på å spille poker online for vanvittige summer – noe som forutsetter at all våken tid går til å studere spillesystemer og kalkulere sannsynlighetsgrader (Players, 2010). En tvers igjennom fiktiv måte å finnes til på, og nøyaktig like meningsløs som eksemplet med min venn som i panikk måtte forlate kontoret han var blitt parkert i. Samtidig skjønner jeg at den ville falt utenfor i sammenhengen her på Kunsthall Trondheim, siden kunstneren selv konsekvent befinner seg bak kamera og ikke agerer, eller ikke-agerer, selv.
Gjennom å gjøre seg selv til noe i nærheten av et sosialt masseødeleggelsesvåpen oppstår både kontinuitet og konsekvens, og fremgangsmåten blir umulig ikke å forstå som det vi kaller «et kunstnerskap». Kunsthallen er underveis utsmykket med det man kan se som relikvier: navneskilt (hun opererer noen ganger med pseudonym, sikkert smart i en verden hvor folk gjerne googler før de ansetter – en omstendighet som utelukker muligheten for at jeg noensinne skal få en anstendig jobb, men samme det), medaljer, armbånd, og en klokke. Spor av virksomheten som understreker at det er en retrospektiv affære, en oppsummering av hvordan det har foregått frem til nå. Fra det ubehagelige til det hysterisk morsomme. Et nødvendig rusk i maskineriet, i en periode hvor maskineriet har etablert seg som det virkelig overordnede. Jeg mener, vi bare jobber her, ikke sant?
