I mai i år arrangerte Estetikkprogrammet ved Universitet i Oslo konferansen «Kritikk, dømmekraft og intervensjon». Nå er store deler av materialet fra konferansen samlet i en artikkelsamling.
Kunstkritikk.no har tidligere publisert Sissel Furuseths innlegg på konferansen, Kritikk som retorisk handling, der hun diskuterer hvorvidt formell utdanning kan gjøre deg til en god kritiker. Nå publiserer vi også Jon Refsdal Moes innlegg Kritisk distanse Refsdal Moe beskriver kritisk distanse som en egenskap han setter høyt, men han er sterkt uenig i at den kan fungere som rettesnor for kritikere: «Kritikk handler ikke om å holde verden på avstand, men heller om å forsøke å bringe den nærmere.»
Lenker til resten av materialet finner du her >>
Kunstkritikk.no (KK) har snakket med programleder Christian Refsum (CR) om konferansen og om Estetikkprogrammet forøvrig.
KK: Hva er Estetikkprogrammet ved UiO?
CR: Estetikkprogrammet er et tverrfaglig studieprogram der studentene blir mer trenet i generell estetikk enn tilfellet er på de ulike estetiske fagene, samtidig som de skal forholde seg til kunstneriske uttrykk. Konferansen på Tyrifjord var et forsøk på å få musikologer, teaterforskere, kunsthistorikere, litteraturforskere og filosofer til å snakke sammen.
KK: Er tverrfaglig samarbeid en generell tendens innen humanistiske studier for tiden?
CR: Mange er opptatt av at vi trenger de tradisjonelle fagene og en spesifikk faglig kompetanse. Samtidig vil mange som fordyper seg i et fag og i et bestemt emne, oppleve at tverrfaglighet er helt nødvendig.
For å ta mitt eget fag: litteraturvitenskap. Da jeg skrev doktorgradsavhandling om symbolistisk litteratur fra siste halvdel av 1800-tallet, ble det åpenbart for meg at man ikke skjønner noe av denne litteraturen hvis man ikke samtidig vet noe om maleriet og musikken og tenkningen i den samme perioden. Det samme gjelder for samtidskunsten som i dag inkluderer lyd, musikk, skrift, litteratur, video, film, performance, internett etc – og ofte er teoretisk orientert. Estetikkprogrammet er ikke spesielt rettet inn mot samtidskunsten – vi er opptatt av å ivareta et historisk perspektiv – men jeg tror likevel programmet, med den estetiske og tverrfaglige orienteringen gir et godt grunnlag for å reflektere over det som skjer i samtidskunsten.
KK: Konferansens Keynote Speaker var Lydia D. Goehr fra Columbia University. Hun tok utgangspunkt i David Hume og hans berømte essay Of the Standard of Taste fra 1757. Goehrs poeng er at Hume på tross av tittelen aldri kommer med en standardisering av smaken, men i stedet holder den åpen for personlige preferanser og forskjeller, for forandring over tid og for læring, smak er også noe som kan læres. Hvordan mener du disse tankene kan være viktige også i dag?
CR: Goehr leverte et sterkt forsvar for kritikken som jeg personlig sympatiserer med. Det er en sterk tendens i deler av den analytiske (filosofiske) estetikken til å forsøke å utarbeide klare standarder for kvalitet. Goehr mente at dette er et blindspor. Det var interessant at hun trakk en linje fra Hume til Adorno – som på ingen måte er opplagt – og fremhevet det å stole på sin egen smak som en dyd.
Jeg tror dette poenget har gyldighet langt utover en mer spesiell filosofisk diskusjon. Det handler om hvordan vi argumenterer for smaksdommen i offentligheten. Kritikeren må tørre å fremstå med både sin begeistring og kulde og å argumentere for disse uten å henfalle til en slags kvasiobjektivitet. For å si det pompøst, og i mitt eget språk (ikke Goehrs): «Kritikk bør være et spørsmål om ære.» Man involverer hele sin personlighet – sin smak og sin kunnskap – og stiller sin (ofte mangelfulle) oppfatning til skue, uten å påberope seg faste standarder. Tiden viser om man har truffet noe vesentlig eller om man har dummet seg ut.
KK: I invitasjonen til konferansen refererer du til Kants bruk av den allmene fornuft som et fellesgrunnlag for kritikk, og spør om det er mulig å forsvare en slik tankemåte i dag. Mot dette setter du opp tre tendenser for en nytenkning av kritikkens rolle: 1) Bourdieus sosiologiske mistenkeliggjøring av det allmenne, 2) medieestetikkens påpekning av hvordan ulike teknologier utfordrer betingelsene for sansning og smaksdommer og 3) den performative estetikkens forsøk på å tenke kunsterfaringen som en lokal hendelse i et nettverk av aktører eller impulser. Er det mulig å enes om et felles grunnlag for kritikken i dag? For forskjellige typer kritikk og kritikk innenfor forskjellige kunstarter?
CR: Dette er grunnleggende spørsmål som ble diskutert i det vide og brede og som det er umulig å svare entydig på. Det ville være idiotisk å si at ikke ulike kunstarter fordrer en ulik kompetanse av kritikeren. Samtidig ble nettopp kritikk valgt som tema for konferansen fordi vi tror at alle som arbeider med å snakke og skrive om kunst stilles overfor noen tilsvarende utfordringer.
På konferansen ønsket vi ikke å betrakte kritikk som institusjonelt avgrenset praksis, slik den praktiseres i aviser og tidsskrifter (eller kunstkritikk.no). Vi ville isteden undersøke kritikk som en skjelnende og aktiv tilnærming til ulike former for kunsterfaring. Siden det bare var universitetsfolk til stede var vi selvfølgelig opptatt av i hvilken grad også akademisk arbeid bør være en form for kritikk – noe jeg mener at det bør være, mens andre kanskje vil være uenig i dette.
KK: Kritikk som intervensjon ble belyst i flere av innleggene på konferansen. Eivind Tjønneland snakket om Knut Hamsuns Ibsenkritikk som et sted der Hamsun forberedte sitt eget kunstneriske program og Arnfinn Åslund snakket om Bjørnstjerne Bjørnson som arrangerte pipekonserter mot danskdominansen i det norske teateret. Trude Iversens innlegg handlet Marianne Heiers «Construction Site» på Nasjonalmuseet, der kunstneren donerte et nytt pauserom til museumsvertene på museet, kan beskrives som en kritisk kunstnerisk intervensjon i museet. Intervensjon var et av begrepene i overskriften til konferansen, men disse eksemplene handler alle om intervenerende kunstnere. Kan du utdype hva som ligger i begrepet intervensjon i en mer akademisk sammenheng. Hva bunner interessen i intervensjon i?
CR: Både kritikk og dømmekraft er termer som både er strengt definert og omdiskutert i en lang estetisk tradisjon. Intervensjon er ikke noe estetisk begrep på samme måte. Når vi tok med dette begrepet i innkallingen var det nettopp for å oppfordre til å tenke nytt, og til å tenke kritikk som en aktiv handling i en kulturell situasjon. Da trekker vi på en måte oppmerksomheten i en helt annen retning enn når man snakker om dømmekraftens grunnlag i en kantiansk sammenheng. Ordet intervensjon markerte på den ene siden at konferansen skulle ha et stort spenn og belyse høyst ulike aspekter ved kritikkens legitimitet og ulike funksjoner. På den annen side tenker jeg at ordet intervensjon også gir en anledning til å snakke om hva kritikken både gjør og potensielt kan gjøre. Det blir også mulig å tenke kritikken i en performativ sammenheng i den forstand at kritikken er med på å skape det objektet den omtaler. Eller man kan tenke seg at kritikken er med på å bekrefte verket på en positiv måte.
