Tirsdag 30 oktober inviterer Norsk kritikerlag til diskusjon om norsk kunstkritikk, med kunstnerne selv i panelet.
Hvordan oppleves norsk kunstkritikk av de som virkelig blir berørt av den?
Og tåler kritikerne kritikk?
Kritikk kan være avgjørende for et kunstnerisk gjennombrudd eller økonomisk suksess. Den kan være konstruktiv eller ødeleggende, deilig engasjerende eller drepende kjedelig. Det er likevel ytterst sjeldent vi får høre hvordan kritikken oppleves av kunstnerne selv. Denne gangen er de som får stille diagnosen.
Kritikerlagets kunstseksjon har invitert kunstnerne Ane Hjort Guttu, Per Gunnar Tverbakk og Ida Ekblad til å gi sine synspunkter på norsk kunstkritikk. Marit Paasche er debattleder.
Debatten finner sted på Café Mono, Pløens gt. 4 i Oslo,
tirsdag 30. oktober kl. 19.00.
Arrangementet er støttet av Institusjonen Fritt Ord og Norsk kulturråd.
Det er mange ting å ta tak i her, men først:
“Hva ønsker vi å oppnå med kunstkritikken, og hvordan skal vi oppnå det?”
For å gjenta et spørsmål fra Nicolai Strøm-Olsens opprinnelige innlegg på Minervasidene: hvem er “vi” her?
Det kan være greit å avklare den slags før vi begir oss ut på forsøk på å etablere enighet. Er det egentlig slik at vi skal være enig om hva vi ønsker å oppnå med kunstkritikken? Jeg vil tro at ulike kritikere, kunstnere, betraktere (både som grupper og som individer) ønsker ganske forskjellige ting.
Spørsmålet blir da: hvem er Nicolai Strøm-Olsen, og fra hvilket perspektiv er han interessert i kunstkritikk?
Er det:
a) som en bekymret aktør på samtidskunstfeltet som lurer på hvorfor det ikke kommer folk på utstillinger?
eller:
b) som en bekymret mann av folket som lurer på hvorfor samtidskunsten ikke føles tilgjengelig og hvorfor kritikerne ikke gjør mer for å hjelpe ham i møte med kunsten?
eller:
c) som en bekymret ung mann som tenker at påstander om kunstkritikken og samtidskunstens manglende evne til å forholde seg til folket er relevant for spørsmål om kulturpolitisk pengefordeling?
Se for eksempel dagens nye tekst på Minerva og mye vil bli klarere.
PS. Nicolai: hvorfor ringte du meg for et par uker siden? Jeg fikk et ubesvart anrop, som jeg sjekket nummeret på, og det var deg. Jeg prøvde å ringe opp igjen, men da svarte du ikke. Og takk for sist forresten, det var hyggelig å treffe deg i Roma i fjor.
Marit Paasche kaller sitt innlegg sørgelig lettvint og jeg får lyst til å kalle mitt for utspekulert unøyaktig. Det er Paasche i sine sitat valg. Et eksempel er der hun hevder jeg skriver at en stor det av Norges velutdannede befolkning ikke forholder seg til kunst. Min påstand er at en stor del av vår velutdannede befolkning ikke forholder seg til moderne kunst.
Dette er vesentlig fordi Paasches hovedargument er at 1.5 millioner besøker norske kunstmuseer og antall kritikere er økende. Altså har publikum ikke snudd ryggen til kunsten, og kritikken når frem til publikum. I det samme bildet kan man påpeke at ”Museet for samtidskunst” fra 1990 til 2006 hadde en nedgang i antall besøkende fra ca 160.000 til 70.000. På ”Nasjonalgalleriet” har antall besøkende derimot i samme periode steget fra cirka 200.000 til 400.000. Nå har nok ikke fallet i besøkstall på Samtidsmuseet noe med antall kritikere å gjøre. Det er vel mer trolig at Museet for samtidskunst mister besøkende fordi de ikke har klart å profilere seg, lage spennende utstillinger og komme i dialog med publikum.
Samtidig er det klart at det er en stigende interesse for samtidskunst. Når det er sagt så er det tross alt en liten gruppe som samler. Documentas 750.000 besøkende er under 1 % av Tysklands befolkning. Å mene at flertallet av vår velutdannede befolkning forholder seg til kunst er å forskjønne virkeligheten.
Paasches svarer imidlertid ikke på det som er mitt hovedpoeng. Hva ønsker vi å oppnå med kunstkritikken, og hvordan skal vi oppnå det? Det eneste hun påpeker et at kunstfeltet trenger fagfolk, men det er da ingen uenig i? Derimot kan det virke som det er en hvis uenighet om fagfolk skal forsøke å nå ut til et bredest mulig lag av befolkingen.
Sørgelig lettvint
Nicolai Strøm-Olsen starter sitt innlegg med å konstatere at norske kunstkritikere er mer opptatt av å tale til kunstklikken enn et bredt publikum. Han hevder også at den er ”kjedelig”, at den ”forholder seg i liten grad til samfunnet”, at den sjelden klarer ”å knytte kunsten opp til aktuelle samfunnsdebatter,” og at den ”ikke når frem til et publikum.”
I det hele tatt er Strøm-Olsen flink til å fremstille egne subjektive synspunkt som generelle sannheter. Empirien består av en enslig setning hentet fra en ingress på kunstkritikk.no, og det blir i sannhet ganske stusselig som underlag for de bombastiske dommene han feller utover i innlegget. Det er klart at det hjelper å svartmale bakgrunnen hvis en vil at leserne skal se inn i det store mørket, men særlig presist er det ikke.
Jeg mener definitivt at norsk kunstkritikk kan bli bedre. Men jeg synes ikke det er kritikkens primære oppgave å ”skape interesse for moderne kunst blant et bredest mulig lag av befolkningen”. Hvis den norske kritikerstandens fremste arbeidsoppgave er å skape interesse for kunst, litteratur, teater, musikk og film kan vi like gjerne byttes ut med kulturjournalister.
I likhet med litteratur, samtidsmusikk og teater representerer norsk samtidskunst et fagfelt hvor det finnes alle avskygninger av uttrykk. Et fagfelt trenger fagfolk. Det er ikke lenger slik at kritikeren er publikums talsmann, noe som var tilfelle i Norge da kunstkritikken etablerte seg rundt 1840, midt under romantikkens herjinger. Denne periodens kritikk vektla publikums følelser i møte med kunsten. Kritikeren rolle var å danne og opplyse. Når kunsten i stigende grad blir mer og mer opptatt av seg selv og den faglige utførelsen (noe som skjer i årene mot 1900), stiller publikum og kritikken seg i økende grad likegyldig til det som skapes. I artikkelen ”Det ene fornødne i kunsten” fra 1888 beskriver Christian Krohg, som var både kunsthøvding og kritiker/journalist, kunstnerens rolle slik:
”Din plikt er å ta det gjenstridige publikum i kraven og få det til å stanse og se på hva du har å vise det. Publikum har rett på samme måte som en kvinne har rett når hun forkaster en frier som har de fortreffeligste egenskaper, og foretrekker en idiot, og du har ingen rett til å beklage deg. Kunstnernes evindelige klager over publikums dumheter er kun fallitterklæringer.”
Kroghs utsagn peker på publikums rett til å velge bort kunsten hvis det ikke finner den interessant nok. Men publikum har jo ikke valgt bort kunsten slik Strøm-Olsen hevder når han skriver at ”det er et faktum at en stor del av Norges velutdannende befolkning ikke forholder seg til kunst”. En undersøkelse fra Statistisk Sentralbyrå fra 2006 viser at norske kunstmuseer (24 til sammen) hadde et besøk på nesten en og en halv million. Rundt hver fjerde nordmann oppsøkte en kunstinstitusjon med andre ord. At de velutdannede ikke var blant disse vites ikke med sikkerhet, men i følge en del sosiologiske analyser er det overveiende sannsynlig. Det har heller ikke på mange, mange tiår blitt publisert så mye kunstkritikk i norske medier. Tror Strøm-Olsen det er fordi norsk kunstkritikk ”ikke når frem til publikum”?
Mitt utgangspunkt for å arrangere debatten var å få tilbakemeldinger på kritikken fra kunstnerne selv. Det er tross alt de som skaper underlaget for vår virksomhet, og jeg synes det er helt relevant for kritikken at de får en mulighet til å utdype hvordan den fungerer for fagfeltet. Egentlig koker hele innlegget ned til at Strøm-Olsen ønsker seg en annen debatt og en annen kritikk, og mest sannsynlig også en annen type kunst. Han plasserer seg inn i en stereotyp posisjon hvor samtiden skuffende nok ikke er slik som den fornærmede vil ha den. Gjør noe med det, sier jeg. Arranger den debatten du vil ha. Jeg kommer.
Det mest markante inntrykket fra debatten var ifølge Christer Dynnas rapport for Norsk kritikerlag=308&tx_ttnews[backPid]=5&cHash=7f7da3d309 kunstnerpanelets ønskeliste for hva slags kritikk de ønsket seg:
Per Gunnar Tverbakk mente at alt for mye av kritikken baserer seg på beskrivelse og ønsket seg en «mindre konkluderende og mer granskende og nysgjerrig» kunstkritikk. I sitt bidrag sammenlignet Ane Hjort Guttu de tre anmeldelsene av sin egen utstilling på UKS i høst. Guttu trakk fram kritikken i Klassekampen, som «var full av spydigheter» og «fremmet anmelders egen agenda», men som var den eneste som bød henne på motstand. Ida Ekblad var panelets yngste deltager og mente å se at de noe eldre kritikerne ofte mangler mange av referansene som er nødvendig for sette seg inn i hennes generasjons kunstproduksjon.
– Norske kunstkritikere er mer opptatt av å tale til kunstklikken enn av å utbre kunnskap til et bredere publikum. Dette skriver nettstedet Minervas kulturskribent Nicolai Strøm-Olsen i sin rapport fra diskusjonen, og fortsetter: «Norsk kunstkritikk er ofte ganske kjedelig. Den forholder seg i liten grad til samfunnet og klarer sjeldent å knytte kunsten opp til aktuelle samfunnsdebatter. Resultatet er at den ikke når frem til publikum. Et kontrollspørsmål i denne sammenheng er: Hvor ofte leser kulturinteresserte mennesker, som ikke har kunst som sitt spesialfelt, kunstkritikk?»