Kulturpolitikkens populistiske ansikt

Denne uken kunngjorde den britiske kuratoren Mark Sladen at han trekker seg fra sin stilling som direktør for Kulturministeriets egen kunsthall midt i København – Kunsthal Charlottenborg. Dette er en varslet begivenhet. Da danske medier kunne melde om synkende besøkstall i begynnelsen av mars og Kulturministeriet med bemerkelsesverdig god timing fulgte opp med å legge kunsthallen inn under Kunstakademiet noen dager senere var det bare et tidsspørsmål før Sladen skulle trekke seg. Det tok noen måneder mer enn forventet, han rakk til og med å bekjentgjøre sin støtte til prosjektet. Men nå reiser han hjem til London.

Det er ingen tvil om at dette er et stort tap for dansk og nordisk kunstliv. Sladen oppgraderte Charlottenborg til et internasjonalt format. Kunstkritikk kjenner også til planer om et nytt nordisk nettverk av kunsthaller med Mark Sladen i en sentral rolle. Men besøkstallene og misnøyen med den «vanskelige samtidskunsten» felte ham.

Kunne noe tilsvarende ha skjedd i Norge og Sverige? Nei, ikke på denne måten. I Norge har vi ingen tradisjon for politisk styring av den enkelte kunstinstitusjon på det nivået som her har skjedd i Danmark. Riktignok trakk Sune Nordgren seg som Nasjonalmuseets direktør, men dette var etter en bredere offentlig debatt med ulike stemmer. Også andre utenlandske ledere i norsk kunstliv har blitt sittende på tross av populistiske utspill fra myndigheter og enkelte kunstnere. Marta Kuzma på Office for Contemporary Art Norway er et tydelig eksemplel.

I pressemeldingen fra den danske kulturminister Uffe Elbæk heter det at Kunsthal Charlottenborg med fusjonen vil få en «en ny retning med fokus på de unge og på talenterne i dansk billedkunst». Denne åpenbare programerklæringen la føringer på Mark Sladens arbeide langt utover hva som tradisjonelt har vært kulturpolitisk mulig i Norden. Den viser imidlertid at dansk kunstliv i dag er sterkt preget av en populistisk kulturpolitikk der prinsippet om armlengdes avstand er forlatt.

Resultatkontrakter

Det danske kulturministeriet operer også med såkalte «resultatkontrakter» som ikke finnes i nabolandene. Dette er kjernen i «new public managment»-modellen, og selve symbolet på en nyliberal kulturpolitikk. I følge kontrakten med Charlottenborg skulle besøkstallet være 50.000 i året. Resultatet som ble forevist i mars var altså 23.000 besøkende i 2011. Også norske og svenske kulturinstitusjoner som mottar betydelig statsstøtte må naturligvis forholde seg til visse kriterier og målsettinger, i Norge beskrevet i et såkalt «tildelingsbrev». Men målene er rundere formulert, slik at myndighetene i større grad kan foreta en helhetsvurdering dersom resultatene skulle svikte på det ene eller andre området.

Dette betyr naturligvis ikke at disse ny-liberale og populistiske tendensene ikke gjør seg gjeldende også i norsk og svensk kulturliv. En institusjon med sviktende besøkstall ville kanskje ikke bli så brutalt og planløst behandlet som Charlottenborg har blitt, men den norske museumsreformen som har pågått i mer enn ti år har sannelig vært brutal nok på mange områder, kanskje særlig når fire selvstendige museer ble slått sammen for å danne et nytt Nasjonalmuseum. Denne sammenslåingen har likevel ikke ført til detaljstyring på linje med den som vi nå har sett på Charlottenborg.

Norske kulturpolitikere, i sær fra det regjerende Arbeiderpartiet, har imidlertid vist en sterk vilje til å legge kulturpolitiske føringer på kunstinstitusjonene på et mer overordnet nivå. I år har kulturinstitusjonene f.eks. fått pålegg om å innarbeide 200-årsjubileet for den norske grunnloven i sine programmer for 2014. I 2008 var det Mangfoldsåret som skulle prioriteres og i 2009 var det Kulturminneåret. Dette kan isolert sett være prisverdige saker, men det forhindrer ikke at det er grunnleggende galt å pålegge kunstinstitusjonene å agere politisk på denne måten. Dette kan illustreres enkelt om vi tenker oss et Kulturdepartementet som i en tenkt fremtid er styrt av høyrepopulistiske krefter. Skal da kulturinstitusjonene pålegges å lage programme som styrker f.eks. «norske verdier»? Heldigvis er dette i øyeblikket et usannsynlig scenario. I motsetning til det danske Konservative folkeparti, er fortsatt norske Høyre preget av en kulturkonservativ linje som ønsker å bevare kulturinstitusjonenes frihet. Her utgjør de norske konservative en tydelig opposisjon til Arbeiderpartiets tildels instrumentelle kulturpolitikk. Høyres kritiske spørsmål til den norske kulturministeren kan leses her.

Mindre spillerom

Også i Sverige har den populistiske kulturpolitikken vist sitt ansikt, men i likhet med i Norge har den kulturkonservative og den kritiske offentligheten vist seg å ha en viss styrke. Da statsminister Fredrik Reinfeldt tilsatte lederen for den markedsliberale tenketanken Timbro som kulturminister i 2006 var mediestormen enorm. Selv innen Nya Moderaterna ønsket man seg ikke en kulturminister som ikke var interessert i kultur. Dermed markerte man en grense for populistisk og nyliberal kulturpolitikk som synes å være gjeldende også i dag, 6 år senere. Dagens kulturminister, Lena Adelsohn Liljeroth, har relativt lite spillerom sammenlignet med sin dansk kollega.

Den populistiske tendensen i svensk kultur- og kunstliv er likevel tydelig på flere plan. Liljevalchs Konsthall som tidligere var en bred kunstinstitusjon på linje med Kunsthal Charlottenborg har et rendyrket populistisk program: Sommerens utstilling i anledning Svenska Hemslöjdföreningernas Riksförbunds 100-årsjubileum er den siste i rekken av markedstilpassede utstillingsarrangementer. Her kan det virke som om politiske krav til utstillingsprogrammet allerede er internalisert hos den kunstneriske ledelsen – selv en populistisk kulturminister kunne ikke lage et mer folkelig program enn hva direktør Mårten Castenfors gjør.

Kontrasten mellom Charlottenborg og Liljevalchs på den ene siden og Kunstnernes Hus i Oslo på den andre siden er slående. I Oslo er den svenske kuratoren Mats Stjernstedt tilsatt som leder og synes å ha alt det spillerommet han trenger for å utvikle et internasjonalt program. Sett fra samtidskunstens ståsted sliter naturligvis Stjernstedt med den norske Høstutstillingen, en utstillingsform som har vært utdatert i mer enn tyve år. Sannsynligvis er likevel kunstnerorganisasjonenes konservatisme å foretrekke fremfor kulturpolitikernes populisme.

Alvorlig

Situasjonen i Danmark synes å være den mest alvorlige i Norden. Årsaken til dette kan være den dypere og mer gjennomgripende forandringen dansk kulturpolitikk gjennomgikk i perioden da Brian Mikkelsen var kulturminister fra 2001 til 2008. I denne perioden ble den populistiske og negative holdningen til samtidskunst sementert på en slik måte at den fortsatt er gjeldende langt inn i de danske kulturredaksjonene, som mer enn villig bereder grunnen for Kulturministeriets detaljstyring av dansk kunstliv. Dette er kanskje den viktigste forskjellen på dansk, norsk og svensk kulturliv. I Norge og Sverige finnes det tross alt en slags delvis fungerende allianse av radikale og kulturkonservative krefter som er synlige i mediene og som forsvarer kunstinstitusjonenes frihet. Dette er et forsvar mot både sosialdemokratenes instrumentalisering og populistenes markedsorientering. Et slikt forsvar ser ikke ut til å eksistere i dansk offentlighet.