Diskusjonen rundt Vanessa Bairds veggmalerier i Regjeringskvartalet må dreie seg bort fra reaksjoner knyttet 22. juli, mener Ane Hjort Guttu. Den Oslo-bosatte kunstneren, som sammen med Hilde Skjeggestad satt som kunstfaglig representant i kunstutvalget for Regjeringsbygg 6, disputerte i høst med prosjektet «Kunst og frihet» ved Kunsthøgskolen i Oslo. I intervju med Kunstkritikk stiller hun seg sterkt kritisk til undergravingen av den demokratiske prosessen som lå til grunn for utsmykningen.
Det KORO-administrerte kunstprosjektet endte som kjent med at Helse- og omsorgsdepartementet ikke ønsket å ta i mot det siste av Vanessa Bairds tre veggmalerier. Begrunnelsen, slik den kom frem i et brev fra departementet til KORO (Kunst i offentlige rom) i sommer, var lydproblemer i ett av rommene hvor verkene hang, at ett av malerienes motiv gjorde det uegnet som bakgrunn for TV-intervjuer og at bildene vekket negative assosiasjoner til terroren 22. juli hos ansatte i departementet. Hvordan slike reaksjoner har blitt formidlet, og hvor mange ansatte det skal gjelde, har Helse- og omsorgsdepartementet ikke noe klart svar på, slik Klassekampen skrev forrige uke. Ifølge avisen skal det ikke ha kommet inn noen skriftlige klager på maleriene, og departementet kan ikke tallfeste uformelle klager.
Når dukket dette med at verket ga de ansatte assosiasjoner til 22. juli opp? Og hva kunne man ha gjort for å hindre at veggmaleriene til Vanessa Baird ble låst fast til en slik lesning?
– Etter min mening er 22. juli-argumentet et vikarierende argument. Jeg tviler ikke på at noen i departementene kobler verkene til 22. juli, men motstanden mot Bairds arbeider handler først og fremst om at enkeltpersoner i disse systemene ikke liker kunsten. Dessverre er 22. juli-assosiasjonene lettere å bruke som innvending – det er vanskelig å argumentere mot folks angst og traumer. Bairds arbeider har et utall tolkningsmuligheter, og dette er også noe av kvaliteten ved dem.
Da blir spørsmålet hvordan man skal forholde seg til at enkeltpersoner i systemene ikke er fornøyde?
– Så lenge det finnes en demokratisk fremgangsmåte man er blitt enige om, nemlig ordningen med et kunstutvalg bestående av representanter for brukere, byggherre og arkitekt i tillegg til kunstfaglige konsulenter, så mener jeg at også statsapparatet må respektere det. Dette systemet skal sikre at eventuell tvil og usikkerhet rundt prosjektet kanaliseres inn i utvalget. Det er ikke blitt gjort i dette tilfellet, derimot har man latt kunstneren arbeide i to år med et prosjekt, og tillater seg etterpå å komme og si at man ikke vil ha det. Det er selvfølgelig uakseptabelt.
Så kan man jo ha en bredere diskusjon om hvilken rolle kunst skal spille i offentlige miljøer. Om man vil ha kunst som alle er fornøyde med, så kan det vel ikke lenger kalles kunst? Det er derfor man har skapt disse demokratiske kunstutvalgene, for å sikre en viss grad av kunstnerisk frihet og kunstnerisk nivå, samtidig som brukere skal kjenne seg representert.
Etter hvert har det kommet frem at det ikke bare dreier seg om traumatiserte ansatte, men også om mer prosaiske ting, som støyforholdene i presserommet osv.?
– Statsbygg har vurdert akustikken for flere år siden, og godkjent at veggen ble brukt til kunst. Det er god støydemping i rommet og ikke noe problem å ha en samtale der.
Hvordan har du som kunstkonsulent og resten av medlemmene i kunstutvalget for R6 opplevd dialogen med Helse- og omsorgsdepartementet? Og hvordan var den i forhold til Landbruks- og matdepartementet?
– Vi har hatt gode representanter for begge departement i utvalget. Likevel har det vært en vanskelig prosess av mange ulike grunner, blant annet fordi enkeltpersoner med makt i departementene tydeligvis ikke forstår beslutningsstrukturen i slike saker. Jeg må også presisere at kunsten leveres til byggetrinn 6 i regjeringskvartalet og ikke til spesifikke departementer. Som vi vet, endrer departementene både sammensetning og beliggenhet jevnlig. Men for å sammenligne, har Landbruks- og matdepartementet, som i begynnelsen var de mest skeptiske, greid å følge de demokratiske prosedyrene og holdt seg orientert – de har blant annet hatt representanter som har møtt Vanessa underveis. Dette har gjort at de har kunnet motta kunstverket på en god måte, i motsetning til Helse- og omsorgsdepartementet.
Kan du fortelle litt om konseptet bak utsmykningen, og hvorfor dere valgte Vanessa Bairds veggmalerier, Do Ho Suhs gressmatte av 50 000 små menneskefigurer og Kajsa Dahlbergs filmprojeksjon?
– Som det kommer fram i kunstplanen, lå det tre hovedprinsipper til grunn for kunstprosjektene. Det overordnede prinsippet var at kunsten skulle spille en markant rolle i regjeringskvartalet. Vi ønsket kvalitet på høyt internasjonalt nivå som skulle ha en egenverdi som fri ytring. Dette kunne til og med innebære kritisk og politisk kunst. I tillegg ville vi at kunsten skulle reflektere dagens globale virkelighet, og derfor valgte vi også internasjonale kunstnere.
Hva tenker du selv om den kunstneriske og kunsthistoriske betydningen til Bairds veggmalerier?
– Kunstutvalget så at Vanessa Baird kunne utfordre freskotradisjonen i Norge. Tradisjonelt er dette et veldig representativt formuttrykk, som har handlet mer om å befeste makt enn å stille kritiske spørsmål nedenifra. Vi ville utvikle det kritiske potensialet i denne tradisjonen. Noe av det samme var tilfelle med Do Ho Suhs bronsefigurer – dette arbeidet diskuterer jo blant annet bronsemonumentet, og videreutvikler det ved å legge det ned på bakkeplan.
I tillegg ønsket vi å betone forholdet mellom det personlige og det offentlige. Baird er en svært personlig kunstner, som blant annet er opptatt av hverdagsliv og menneskelige relasjoner. Dét syntes vi var viktig i denne politiske og offisielle konteksten. Vi tror Vanessa Bairds veggarbeider vil få en interessant kunsthistorisk betydning.
Kunstneren fremstår som en svært sårbar part i denne typen konflikter. Hvordan kan man i framtiden ivareta kunstnerens interesser?
– Kunsten i det offentlige rommet er ikke fri, bare så fri som den til enhver tid tillates å være. Etter min mening har derfor konflikter som denne en verdi i seg selv, fordi de gjør det tydelig hvilke grenser som gjelder og hvilke agendaer som er i virksomhet. Samtidig er det selvfølgelig en veldig vanskelig situasjon for kunstneren.
Jeg mener nok at det bør føres en diskusjon på et mer prinsipielt nivå om kunst i offentlige rom, som både KORO og Kulturdepartementet bør ta. Vi ser at KORO står stadig svakere i denne typen saker. De hadde nylig saken med Christian Frederik-monumentet, der de valgte å gi seg, og nå kom denne saken der de heller ikke har stått fritt til å uttale seg. På lang sikt vil det svekke KORO, kunsten og kunstnerne. Når statsapparatet velger å undergrave sine egne ordninger, blir det selvsagt fritt fram for andre å gjøre det samme.
Ble det gjort nok fra KOROs side for å forhindre det utfallet som denne saken fikk?
– Vi i kunstutvalget har gjort alt vi kunne for at dette skulle bli en god prosess. Kanskje kunne vi jobbet enda mer med formidling, men på dette punktet har vi ikke opplevd at departementet har kommet oss i møte. Så for meg er hovedproblemet at det blir stadig mer utydelig hvilket mandat KORO har. Her bør som sagt både KORO selv og kulturdepartementet bli tydeligere. Og til syvende og sist forblir det nok også kunstnernes oppgave å insistere på kunstens frihet, slik Vanessa Baird gjør nå.
