Kunsten å stramme grepet på (armlengdes) avstand

Krisen på Nasjonalmuseet kan ende med sterkere politisk styring av kunstfeltet.

 

Krisen på Nasjonalmuseet kan ende med sterkere politisk styring av kunstfeltet.

 

Kommende tirsdag (29.04) er det igjen klart for et møte mellom statsråd Trond Giske og partene i konflikten ved Nasjonalmuseet, etter at Giske tredje april ga partene tre uker til å komme med en løsning.


Statsråden har varslet at han kan komme til å gjennomføre strukturelle endringer, slik at Departementet kan velge styremedlemmer direkte. Dette er ikke bare et strategisk forsøk på konfliktløsning via trusler, det er også en ytring fra en styringsglad kulturminister som har vist at det kulturpolitiske idealet om armlengdeprinsippet i praksis kan vise seg å være en retorisk floskel. For får Trond Giske det som han vil, er det slett ikke umulig at de framtidige forvalterne av den norske kunstarven vil komme fra kulturministerens egen bekjennskapskrets.

Tilstanden rundt den konfliktladde stiftelsen Nasjonalmuseet preges av forvirring knyttet til hvem som kan og bør gripe inn og sørge for at konflikter løses og nødvendige tiltak blir iverksatt. Noe kan tyde på en fordekt manglende vilje i departementet til å finne en løsning på konflikten ved en av Norges største statlige kulturinstitusjoner. Et entydig krav fra de faglige ansatte har vært at Staten, ved statsråd Trond Giske, skal gripe inn og at stillingene til styreleder Bjelland og direktør Helleland må tas opp til vurdering. Trond Giske har inntil nylig bortdefinert dette som sitt ansvarsområde ved å kalle konflikten en personalsak. Når han så griper inn og innkaller de involverte partene til krisemøte, holder han Nasjonalmuseets status som stiftelse opp som et avvæpnende skjold mot eget ansvar for å bidra aktivt for å løse krisen. Samtidig avslører statsråden sin styringsvilje: Giske varsler utsettelse av den planlagte utbyggingen av et samlet Nasjonalmuseum på Tullinløkka og hevder dessuten at han vurderer å oppheve stiftelsens valgorgan, slik at departementet kan velge styremedlemmer direkte. Tilliten til Nasjonalmuseets ledelse er intakt hos statsråden og hans bidrag til konfliktløsning er å fremsette trusler som vil kunne komme til å gå utover den kunstfaglige staben på flere måter.

Trond Giske varsler at han kan komme til å endre den nåværende ordningen for valg av styremedlemmer. For at dette skal skje må vedtektene til Nasjonalmuseet endres, noe som i utgangspunktet kun kan gjennomføres gjennom et flertallsvedtak i stiftelsens styre. Når det gjelder avsettingen av styremedlemmer er det kun valgorganet som har mandat til dette. Om statsråden skal kunne oppheve valgorganet og avsette styremedlemmer, er hans fremste virkemiddel å regulere budsjettrammen.

Det siste virkemiddelet Staten har for å gripe inn overfor stiftelser er via Lotto – og Stiftelsestilsynet, som har fullmakt til å avsette et styre og innsette et nytt, dersom det mener at stiftelsen ikke blir drevet i tråd med vedtektene. Fredag i forrige uke besluttet tilsynet å åpne sak mot Nasjonalmuseet, kan informasjonssjef i Lotto – og Stiftelsestilsynet, Rune Timberlid fortelle. Han sier at det i første omgang dreier seg om en rutinesak på bakgrunn av den generelle uroen omkring Nasjonalmuseet.

– Vi har sendt et brev til styret og bedt om en redegjørelse for blant annet etterlønnen til Helleland og andre aspekt ved konflikten. Det er foreløpig ingen klare tegn på vedtektsbrudd, men det er viktig å få innblikk i om Nasjonalmuseets inntekter går til det de skal, nemlig å kjøpe kunst, sier Timberlid. Han forteller at det er medieomtalen av krisen som var årsaken til at Lotto- og Stiftelsestilsynet nå valgte å gå inn. Timberlid sier at dersom Staten ønsker å gjøre noe med sammensetningen av Nasjonalmuseets styre, er det allikevel mer sannsynlig at dette vil skje gjennom valgorganet.

– Staten kan naturligvis påvirke styrets arbeid og sammensetning gjennom oppnevningen av de tre medlemmene i valgorganet. Men ifølge vedtektene for stiftelsen er det bare dette valgorganet som har fullmakt til å utnevne styret i Stiftelsen Nasjonalmuseet for kunst. Det innebærer også at valgorganet har fullmakt til å avsette det, sier Timberlid.

Kontroll uten ansvar?

Puslespillet som ikke ville gå opp. Styreleder i stiftelsen Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design Christian Bjelland overvåker museumssammenslåingen i 2003. Fra venstre: Per Bjarne Boym, Museet for Samtidskunst; Anniken Thue, Nasjonalgalleriet; Christian Bjelland; Martin Biehl, Kunstindustrimuseet i Oslo og Ulf Grønvold, Norsk Arkitekturmuseum. Foto: Scanpix.

Stiftelsen Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ble etablert i 2003. Kulturpolitisk ble stiftelsen vurdert som den mest ideelle organisasjonsformen, blant annet for å fremme den kunstfaglige autonomien ved det kulturpolitiske prinsippet om «en armlengdes avstand». Det innebærer på den ene siden faglig frihet for styret og på den andre siden at det offentlige fritas for ansvar. Departementet ønsket likevel ha mulighet for kontroll, og ansatte derfor stiftelsens første styreleder, og opprettet valgorganet.

Mye av blesten rundt Nasjonalmuseet har bunnet i kritikk av ledelsen og av valget av det som har vært vurdert som en lite hensiktsmessig intern organisasjonsmodell. Men kritikken har også rammet selve stiftelsesformen og fristillingen fra politisk styring. Flere, blant annet kunstneren Tone Hansen, har påpekt at stiftelsesdannelsen kan knyttes til en såkalt «new public management»-idé, som innebærer tanken om at offentlige organisasjoner bør organiseres og administreres med privat sektors markeds- og konkurransebaserte virksomheter som forbilde. En uheldig konsekvens av dette kan være at det øker avstanden mellom politikere og museum, uten at det innebærer noe faktisk byråkratilette, heller motsatt. I en kronikk i Aftenposten (06.09.06) påpekte museumsdirektør ved Norsk Bergverksmuseum, Liv Håskoll Haugen de uheldige konsekvenser av at en stiftelse ikke er underlagt offentlighetsloven. Hun mente dette innebar en klar svekkelse av nasjonale museers samfunnskontakt. Hun belyste dessuten det uheldige ved at en stiftelse står uten et naturlig møtested mellom statsråd og museum i løsningen av forvaltningsproblemer, noe som krisen ved Nasjonalmuseet tydelig illustrerer.

At departementet har innflytelse over valg av styremedlemmer via valgorganet har også vært kritisert, da en har fryktet at byråkrater, heller enn kunstfaglige kompetente, vil innsettes i stiftelsens styre. I dag består dette av styreleder Christian Bjelland
Kari Kjenndalen (nestleder), Ellen Lerberg, William Nygaard, Jorunn Veiteberg og Turid Aakhus. Viggo Hagström trakk seg nylig fra styret i protest mot direktør Allis Helleland.

Samordninger som trussel mot mangfold

Sigrid Røyseng ved Telemarkforskning i Bø.

– Parallelt med en økende markedsorientering har det siden åttitallet vært en viss bekymring for kunstfeltets autonomi blant kulturforskere. Statsråd Trond Giskeutfordrer autonomiiedalet ved en stadig sterkere politisk styring av kunstlivet, sier kulturforsker Sigrid Røyseng ved Telemarkforskning i Bø. Hun har blant annet forsket på forholdet mellom den frie kunstens autonomi og politisk styring på scenekunstfeltet og ser at vilkårene for kunstfeltets autonomi er i endring. Røyseng syns at utspillet til Trond Giske i håndteringen av krisen ved Nasjonalmuseet er et godt eksempel på styring gjennom trusler.

– Giske styrer ikke ved å iverksette tiltak, men gjennom å varsle om en mulig straff. Gjennom trusler om å stramme grepet og utsette byggesaken, utfører statsråden en indirekte styring, slik at skillet mellom kunst og politikk tilsynelatende opprettholdes, sier Sigrid Røyseng.

Røyseng sier det tradisjonelt har vært stor politisk respekt for kunstfeltets ideal om frihet og selvstyre, men hun tror at dette er i ferd med å endre seg I den senere tid har reformer og sammenslåinger preget norsk kulturpolitikk, som museumsreformen, og forvaltningsmessig, gjennom etableringen av ABM-utvikling og samlingen av institusjoner rundt Norsk Kulturråd (Fondet for lyd og bilde, Statens kunstnerstipend).

– Disse reformene kan komme i målkonflikt med målet om kulturelt mangfold, sier Røyseng. Ikke i etnisk forstand, men når det gjelder å ivareta kunstneriske uttrykk som har dårlige kår i markedet.

– Om en samordner og slår sammen for mange institusjoner og instanser, kan resultatet bli en ensretting av de kunstneriske og kulturelle ytringene, sier Røyseng, og påpeker at det i et politisk perspektiv kan være fruktbart å få bedre oversikt over feltet, hvilket Løkenutvalget (som skal evaluere blant annet Kulturrådet), kan være uttrykk for. Men hun er samtidig er redd for at en eventuell reduksjon i antallet perspektiver som ser, bedømmer og velger, vil kunne svekke mangfoldet. Røyseng synes det ser ut til at statsråd Giske vil fortsette å forsterke denne trenden.

– Armlengdeprinsippet handler om at man prøver å sikre kunstens frihet gjennom organisasjonsmodeller. Stiftelsesformen kan virke egnet for dette, fordi man da ikke har eiere som kan gripe inn og øve innflytelse, sier Røyseng. Problemet i denne saken ser altså ut til å være at armlengdesprinsippet er uthult gjennom de statlige sikkerhetsordningene og spesielt gjennom det departementsstyrte valgorganet.

Mot franske fyrstetilstander?

Statsråd Trond Giske. Foto: Guri Dahl, Statsministerens kontor.

Kultursosiolog Per Mangset mener at Trond Giske sin politiske styringsvilje har trekk som kan minne om fransk kulturpolitikk, der det regnes som legitimt at kulturministere kan gripe direkte inn i kunstfaglige prioriteringer. –

– Endringene som er gjort med Kulturrådets støtteordninger er et eksempel på en politisk styring som kan utfordre armlengdeprinsippet, da dette prinsippet innebærer at myndighetene ikke skal blande seg inn i konkrete kunstfaglige beslutninger, som hvem som skal få stipendier eller prosjektstøtte. Når departementet setter opp ganske spesifikke mål- og resultatkrav til kulturinstitusjonene, fører også dette til mindre autonomi, også kunstfaglig, sier Mangset. I sammenligningen mellom Giskes styringsvilje og fransk kulturpolitikk, har Mangset brukt analogien om en fyrste som omgir seg med en krets av uformelle rådgiver og venner.

– Slike tendenser kan innebære en risiko for tilløp til klientisme. Altså at det er den uformelle lojaliteten og nettverkene rundt statsråden som former kulturpolitikken og fordelingen av offentlige kulturressurser. Men Mangset fremhever at det ikke er funnet noe forskningsmessig belegg for å si noe presist om tendensen til klientisme har økt med Giske.

– Satt litt på spissen kan det jo fabuleres om hva som kan komme til å skje når Trond Giske skal velge styremedlemmer til Nasjonalmuseet, og kjente skikkelser som Per Heimly eller Ari Behn kan komme til å forvalte våre kunstsskatter, sier Per Mangset.

FAKTABOKS

Comments (3)