Sammen med kunstnerne Knut Åsdam og Kajsa Dahlberg står Nikhil Vettukattil og Sille Storihle, som deltar i utstillingen Jeg kaller det kunst på Nasjonalmuseet, som åpner for publikum denne uken, bak et opprop mot museets sponsoravtale med det Kypros-baserte selskapet Fredriksen Family Art Company Limited. Under overskriften «A Gift we can Afford to Refuse», krever de at museet avslutter det kontroversielle samarbeidet.
– Vi ønsker at Fredriksen-avtalen sies opp, da vi mener dette er i både museets og publikums interesse. Avtalen inneholder en klausul som gjør det mulig for begge partene å avslutte samarbeidet, og vi mener museet bør benytte seg av denne, sier Vettukattil til Kunstkritikk.
Den tiårige avtalen med Cecilie og Kathrine Fredriksen ble offentliggjort i 2019. Utover å disponere et eget rom på museet, som vil huse skiftende utstillinger med verk fra samlingen deres, skal søstrene også produsere egne utstillinger i Lyshallen og sponse doktorgradsstipendiater. Verkene i samlingen vil forbli i Fredriksen-søstrenes eie, mens museet forplikter seg til å lagre, vedlikeholde og formidle dem.
Kritikken samarbeidet har vært gjenstand for, gjelder ikke bare avtalens karakter, men også Fredriksen-konsernets rykte. Oppropet betoner de kritikkverdige forretningsforbindelsene til søstrenes far, John Fredriksen, blant dem Ayatollah Khomeini under Iran-Irak-krigen og Russlands president Vladimir Putin. I 2015 mottok Fredriksen Russlands vennskapspris «Order of Friendship» for boring av et stort oljefelt som sto ferdig en uke før Krim ble invadert og annektert tidlig i 2014. Dahlberg mener oppropet handler om å minne museet på at de, som en nasjonal institusjon, har etiske forpliktelser.
– Avtalen gir for stor plass, representasjon og innflytelse til denne ene mektige familien. Det virker naivt at museet ikke er opptatt av hvor kunstverkene kommer fra og hva det sier om kultur, samfunn og verdi. Du skulle tro en institusjon som er opptatt av representasjon ville være mer reflektert når det kom til disse strukturelle spørsmålene, sier Dahlberg.
I oppropet beskrives samarbeidet som en abdikasjon av autoritet og kredibilitet fra museets side, og de spør om ikke publikums tillit og museets profesjonelle integritet bør veie tyngre enn den økonomiske gevinsten som oppnås gjennom samarbeidet med Fredriksen-familien.
– Selvfølgelig dreper det den faglige integriteten til en nasjonal institusjon når de setter så høyt en kunstfaglig vurdering kontrollert av velstående mennesker som lever i skatteeksil. Det er ikke uvesentlig hvor pengene kommer fra. Spesielt ikke i dette tilfellet, hvor det har blitt problematisert om og om igjen, sier Åsdam.
Gruppen reagerer også på at avtalen ble inngått i etterdønningene av en rekke saker som omhandlet museers organisering med tanke på finansiering i senere tid, både i Norge og internasjonalt. I oppropet trekker de fram Astrup Fearnley Museets brudd med det svenske oljeselskapet Lundin Oil, som har vært under etterforskning for menneskerettighetsbrudd, og kritikken av blant annet Metropolitan Museum i New York og Serpentine Gallery i London, som førte til at begge institusjonene avsluttet sponsoravtalene sine med Sackler-familien, som hadde tjent seg rike på det omstridte legemiddelet Oxytocin.
– I den sammenheng betyr det å gå inn i denne avtalen enten at museet fullstendig ignorerer, eller er ekstremt dårlig informert om, den offentlige debatten, sier Åsdam.
I oppropet beskrives Fredriksen-samarbeidet som artwashing, et forsøk på renvasking av en bedrifts rennomé via sponsing av kunst. Vettukattil mener det er merkelig at museet, etter å ha fått så mye kritikk for samarbeidet, fortsatt insisterer på at de ikke trenger å se nærmere på det.
– Hvis ikke i dette tilfellet, når skal en noen gang behøve å granske hvem som donerer penger til museet, spør han.
Storihle hevder at dersom samarbeidet fortsetter, er det et signal om at Nasjonalmuseet ikke lytter til den offentlige debatten og det kunstfaglige miljøet.
– Til syvende og sist er denne typen avtaler noe nåværende politikere som kulturministeren Anette Trettebergstuen bør evaluere. I 2019 langet daværende kulturminister Trine Skei Grande ut mot kritikken av avtalen, som tydelig viste at hun manglet innsikt i kunstfeltet som et spekulativt, økonomisk marked, sier Storihle.
Oppropet (som kan leses i sin helhet her) har så langt fått over 100 underskrifter og publiseres i dag, fredag 10. juni, før museets offisielle åpning.
